Ubehaget i debatten; #uperfekt revisited

DSC03936

Jeg har nylig påpekt hvordan begrepet «uperfekt » med referanse til (og gjerne avbilding av) oppvaskstabler og tørkestativer og leker på gulvet – kan forståes som et uttrykk for en manglende respekt for at praktiske, fysiske liv, med praktisk og nødvendig arbeid og lek faktisk må kunne synes.

Det er jo en tolkning som de fleste av oss med glede vil trykke til våre bryst: Rotet er ikke uperfekt – det er et synlig uttrykk for min aktive virksomhet – hurra, rot i vei!

Skal vi så allikevel hylle rotet? Eller i hvertfall slå oss til ro midt oppi det, knipse og være fornøyd? Er det ikke en gang uperfekt, men rett og slett helt perfekt med rot og møkk? Fordi det viser at vi er virksomme?

Hvis det nå bare var slik det fungerte. Men det er jo slett ikke slik denne uperfekt-promoteringa foregår. Det er ikke først og fremst stoltheten over og respekten for den aktiviteten og arbeidet som vises fram, som signaliseres. Det er ikke for å understreke en nødvendig verdsetting av det synlige praktiske arbeidet («Slik ser det ut når jeg baker brød!») og den synlige leken vi knipser og tagger rotet.  Framhevingen av det såkalt «uperfekte» er et på tross-av-budskap;  vi skal heve hodet på tross av rotet, fordi  hullete soker og møkkete gang og posesupper og middag foran skjermen skal vise at vi prioriterer «noe viktigere».

I gjensidig rote-solidaritet skal vi trøste hverandre og samtidig lede oppmerksomheten vekk.  For først og fremst innebærer delingen av og etterspørselen etter «uperfekt»-ærlige bilder en vektlegging av egen styrke og selvstendighet, av egen perfeksjon om du vil, basert på to pilarer: En: Vi vil vise at vi lar oss ikke presse av falske idealer om glansede overflater og katalog-hjem; neida, det har vi gjennomskuet, her er det ekte vare! – Og to: Vi vil vise vår rette prioritering. Vi har da virkelig ikke støv på hjernen eller tid til å koke kraft, vi har viktigere prioriteringer og dårlig tid!

Stas, ikke sant! «Uperfekt» blir dermed (det perfekte) idealet. Og debatten snubler igjen i svart-hvitt-kontrastenes grøft og drar med seg to sentrale negative konsekvenser:

Den første ble drøftet i forrige kronikk. Vi ender med en nedvurdering av praktisk, synlig arbeid, alt det som faktisk må til, det som gjemmer seg bak disse produktene vi alle omgir oss med. Et brød er bakt – av noen. Mel på gulvet, deig på forkleet, oppvaskstabel som må tas. Alt søl og rot som tilhører prosess, erklæres som en i utgangspunktet negativ kontrast til ferdige billedskjønne (og uoppnåelige) produkter.

Den andre  konsekvensen er beslektet: Det er en nedvurdering av å overhodet ha idealer og mål og begreper om hva vi faktisk vil få til, hva vi står for, hvilke verdier vi vil leve etter, der på hjemmebane, midt i mylderet og brødsmulene og legoklossene. Vi slår oss til ro med at whatever er «bra nok», fordi tida og prioriteringene brukes andre og viktigere steder.

Vi ender med å erklære det såkalt uperfekte som et helt brukbart resultat. Rotet er ikke et synlig uttrykk for en respektabel arbeids- eller utfoldelsesprosess som bygger på noe positivt vi ønsker å oppnå, en lek, rene klær, nybakt brød. Rotet og posesuppa og den manglende tida til å få gjort noe som helst er en permanent ok tilstand, fordi det visstnok viser vårt opprør og bevisste prioritering; vi forteller hverandre at dette ikke er mine og våre idealer og alt er greit nok, vi driver med andre ting, vi. På den måten lar vi ikke bare fortidas husholdningsarbeidsidealer ryke (og kanskje de burde ryke eller justeres, alt til sin tid, det er opp til hver tid å tenke ut sine egne idealer….) – vi lar hele ideen om å ha idealer og verdier for livet utenom det organiserte, lønnede, ute-i-verden-baserte ryke.

Og vi blir jo ikke deppa av tilkortkommenhet – for trøstesolidariteten etablerer og forsterker bildet av at nå, nettopp nå, viser du din styrke, dine prioriteringer, din selvstendighet. Det der hjemme teller ikke. Løp videre og prester i den virkelige verden. Vis femtitallshusmora med støvkluten hvor hun hører hjemme, det er ikke her!

Gjør det noe da? Skal ikke hjemmet nettopp være rommet for senkede skuldre, klapp på skuldrene, våre halvveise, midlertidige liv, rom for det uferdige, slitenheten. Jo. Nettopp. Nettopp. Men senker vi egentlig skuldra når vi vi ikke orker annet enn å si at ingenting i hjemmet teller lenger, at vi ikke gjør noe viktig der lenger, fordi ingen har tid eller krefter eller mål?

Det underliggende ubehaget i debatten er tvilen om hjem og familieliv, hverdagslivet rundt oss alle store og små har godt av at vi alle forteller hverandre at ingenting teller.  At det er det samme hva vi driver med i et hjem, hjemmet er ikke en ramme omkring nyttig og verdifull virksomhet og tilhørighet i felles innsats; det er bare et veikryss i travelheten der all produksjon og alt som er viktig befinner seg utenfor disse fire veggene. Vi kan spise hva som helst fra pulver og pakker, bare det går fort, vi kan kjøpe alt vi trenger  og vel så det og kaste resten. Ingenting teller, vi trøster oss selv og løper videre. Bare vi rekker alt vi skal prestere der ute i verden – i «virkeligheten«, det vi er betalt for, det som er avtalt og organisert, så har vi vårt på det tørre. For mer orker vi jo ikke, heller.

Her er ubehaget i debatten. For orker vi egentlig flere idealer?

Vår tid holder seg med ufattelig mange prestasjonsidealer. Vi blir syke og stressa av å prestere og promotere oss selv på alle kanter. Det er lett å forstå at familielivet og hjemmet blir en restkategori. Det som blir til overs. Og det er kanskje lite.

Men er det godt for oss å ville ingenting, skulle ingenting, orke ingenting, verdsette ingenting  – i hjemmet, i familien, i det ikke-organiserte?

Og er det et budskap vi vil lære ungene våre?

 

 

 

9 thoughts on “Ubehaget i debatten; #uperfekt revisited

  1. For å svare på spørsmålet ditt… Nei. Det vil vi ikke. :-)

    Etter å ha lest innlegget ditt (like klokt og ettertenksomt som vanlig) så blir jeg minnet på to sitater:

    “The most important … work you will ever do will be the work you do within the walls of your own home.”
    ― Harold B. Lee

    og:

    “No other success can compensate for failure in the home.”
    - David O. McKay

    Og så blir det et definisjonsspørsmål da – hva er det som er ‘viktig’? Hva er ‘suksess’? Når har man egentlig ‘mislykkes’?

    Som mor til unge voksne som bokstavelig talt står på kanten av et voksenliv, der de med ett skal ta alle avgjørelser selv, og tildels er overlatt til seg selv, står jeg nå igjen med hamrende hjerte og lurer på om ‘hjemmeinnsatsen’ min var god nok. Det er jo først når de skal ‘klare seg på egen hånd’ at man egentlig finner ut om de har fått med seg den ballasten de trenger. Og hva gjør man så, dersom man ser at , nei – det ser ikke helt sånn ut? Griper man inn? Lar man dem finne ut av det? Fra de helt enkle praktiske tingene ( har du sett den videoen en tenåringsfar har laget der han viser hvordan man skifter toalettpapirrullen? Over 3 millioner visninger. Hva betyr det? ), til de store valgene om utdanning, partnervalg, yrkesvei… Jeg tenker at alle de ‘små’ valgene de fikk øve seg på, alle de ‘små’ oppgavene de fikk prøve seg på da de var yngre skulle være en slags forberedelse for det som kom. Derfor stusser jeg når jeg hører andre tenåringsforeldre som sier at de vil heller ha kvalitetstid med tenåringene enn å bruke tid på huslige sysler – og derfor går til anskaffelse av hjemmehjelp. Kan det ikke være kvalitetstid å gjøre husarbeidet sammen, jobbe sammen om det fellesprosjektet et hjem er? Eller skal hjemmet bare være som du skriver ‘et veikryss i travelheten’, eller som jeg av og til har følt (fellesarbeid til tross) som et hotell, der de bare kommer og går som det måtta passe, og der sengetøyet skiftes og klærne vaskes og maten havner i kjøleskapet på magisk vis… :-)

    Nei, jeg føler ikke at ubehaget i debatten handler om overdreven perfeksjonisme versus overdreven ‘u’perfeksjonisme. Jeg føler ubehaget i debatten handler om rollen hjemmet og familien har, på mikronivå, og på samfunnsnivå. Eller?

    • Ja, det er akkurat det jeg mener med ubehaget i debatten. Det er mye lettere å sette ytterpunkter som perfekt og uperfekt opp mot hverandre og lage et «show» av det – enn å pirke i selve temaet om hjemmet/familiens/dagliglivets posisjon.

      Det er så flott å få så lange kommentarer på et innlegg – og flott at du deler dine tanker om det å være forelder til ganske store barn!

  2. Nei, det er ikke et budskap jeg ønsker å sende barna mine. Tvert imot – jeg mener at familien og hjemmet er kanskje den viktigste grunnpilaren i samfunnet vårt, og det som gir oss ballasten å falle tilbake på den dagen vi trenger det. Det trenger ikke handle om stylede kataloghjem, men vi burde heller ikke feie stolthet og glede ved arbeid i hjemmet under teppet som noe man helst ikke skal bruke tid på. Det undergraver hjemmets verdi. Fint at du kommer med noen refleksjoner omkring dette!

  3. For ikke så altfor lenge siden så jeg fremsatt i en VG-leder distinksjonen mellom å arbeid og å «være hjemme» (med barn). Det irriterte meg. Ifølge VG var altså det som skjedde i hjemmet ikke å regne for arbeid. Jeg har prøvd begge deler, og min erfaring er at det heller er omvendt: En er på jobb; hjemme arbeider en! Ikke nok med det. Jeg vil også påstå at det arbeidet som skjer i hjemmet er samfunnsnyttig arbeid. Ja, jeg skal ikke overdrive, men nå ble jeg revet litt med her: Jeg mener faktisk at det ikke er helt utenkelig at det å oppfostre mennesker skulle kunne være nesten like samfunnsnyttig som å produsere meninger.

    • Jeg bruker ofte uttrykket «jobb» om det arbeidet som er lønnet/betalt av noen andre – slik at utrykket «arbeid» kan betegne all slags arbeid, både betalt og ubetalt. SSBs tidsbruksundersøkelse bruker tredjepersonskriteriet for å skille mellom husholdsarbeid (altså arbeid i din egen husholdning) og fritid; dvs at hvis du kunne betalt en annen for å gjøre oppgaven, så er det arbeid – ellers er det fritid. (Og så finnes det noen blandingsformer, naturligvis). Dvs at å vaske gulvet hjemme kunne du betalt noen andre for å gjøre med samme resultat – så det er arbeid – mens å jogge en tur kan du ikke betale andre for, så det er fritid.

  4. Takk for kloke refleksjonar! Eg skulle så gjerne vore ein «home-maker» for barna mine, men eg har jobb utanfor heimen (for å ha tak over hovudet) og føler alltid at eg kjem til kort. Fokus på to arenaer er ei stor utfordring, og eg har byrja å tvile på om den sorga eg kjenner på i høve til dette nokon gong vil løyse seg opp. I heimen vår har tek me allereie ukonvensjonelle val for å ha betre tid, men det ser ikkje ut til å vere nok. Lever me etter feil paradigme når me tekjer at livet skal vere godt? – Beklagar tungsinnet! Teksten din rører ved noko.

    • Vi må jo ha tak over hodet og mat på bordet. Som voksne så er det naturligvis vårt ansvar å sørge for det. Det må alle ha respekt for. Men følelsen av å komme til kort når en dras mellom oppgavene ute og oppgavene hjemme tror jeg mange deler med deg, selv om det ikke er så akseptert å «si det høyt». Takk for at du deler «tungsinnet» med oss andre. Jeg tror det er helt rett å stille spørsmål ved det grunnleggende paradigmet her, altså drive systemkritikk og ikke bare personkritikk.

  5. Pingback: Storebarnsforeldre-bloggere: Hvor er dere? | Lammelårtanker

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>