Respekt for rot!

 

DSC01791Det går i bølger, men bølgene kommer alltid tilbake ser det ut til – folk hever stemmen, løfter kameraet, smiler skjevt og viser glamour og glitter vinterveien: «Her er vaskerommet mitt», «Se kjøkkenbenken min», «Slik er søndagsmorgen hos oss». Og så ser vi fulle skittentøydunker, tomme melkekartonger, utslitte joggebukser og nedraste legotårn og vi smiler skjevt og solidarisk tilbake. Slik vi visstnok skal. Rundt rotet skal solidariteten sirkle.

Disse framstillingene idealiseres som ærlighet. Det påstås at det vises noe annet enn fasade. Det påstås at vår selvtillit, vår tro på vår egen tilstrekkelighet rammes når vi utsettes for altfor vakre og harmoniske framstillinger av andre menneskers liv. Det må rot (forstått som ærlighet) til for at vi nettopp skal kunne løfte blikket, se hverandre i øya og tro på oss selv.

Det Aftenposten-innledede Prosjekt Uperfekt var et eksempel på dette. Sommeren brakte rett og slett en billedserie av tørkestativer og kjøkkenbenker – og forholdsvis mye lego utover norske stuegulv.

Gikk det et lettelsens sukk gjennom landet? Så vi endelig at slik har de andre det også, slik som meg, slik er virkeligheten, senk skuldrene – du er bra nok. For det var vel meningen, slå fast at dette rotet – det er bra nok?

Begreper overlever gjennom sine kontraster. Det virker begge veier. Den som ikke er innenfor er utenfor. Den som ikke er frisk, er syk. Den som ikke er normal, er unormal. Slik opprettholdes begge sider av de kontrasterende begrepene. Når vi peker på det som er innenfor, det friske, det normale – så forsterker vi også begrepene om det som er utenfor, det syke, det unormale. Vi slår fast at dette er forskjellige fenomener, at de finnes, hver for seg, nettopp i kraft av å ikke være sin motsats.

På samme måte – når vi viser hverandre det såkalt uperfekte, tagger og linker, deler og gjentar og billedfester begrepet, så forsterker vi samtidig perfekthetsbegrepet. Vi markerer kontrasten. Vi tar avstand til perfektheten, men idealiserer og blankpusser den samtidig.

Slik sparker uperfekt-prosjekter beina vekk under seg selv. Det blir et trøsteprosjekt for «taperne», en solidarisk klapp på skuldra oss uperfekte i mellom – det blir ikke et bra-nok-prosjekt. Vi hever oss ikke opp, vi beholder plassen som den mindreverdige kontrasten til det perfekte, til de blanke, tomme kjøkkenbenkene, de skråstilte sofaputene, de nylakkerte neglene. Vi trøster oss, tar bilde av det, lar de andre trøste oss.

Jeg vil forkynne et annet budskap. Jeg vil heve respekten for rot. Realt rot fortjener respekt. Det er nemlig ikke uperfekt, det er ikke kontrasten til det perfekte, det er nødvendig, nyttig og normalt. Såkalt rot betyr at vi holder på med noe, at det er arbeid, lek, aktiv virksomhet.

Det som går feil i dette såkalte ærlighetsprosjektet er en forståelse av forskjellen på prosess og produkt. Når denne forståelsen mangler, ender vi med at alt blir framstilt som produkt, som noe ferdig, som noe som kan måles og veies og sammenlignes slik som ferdige resultater kan. Det er ikke ærlig, det er tull. Klesvask er ærlig og nødvendig arbeid, og et synlig tørkestativ i et hjem er et tegn på at arbeid utføres, vi vasker, tørker – og rydder tøy – og henger  opp nytt. Hvorfor i alle dager skal det regnes som uperfekt? Matlaging er ærlig arbeid – og rett og slett den perfekte veien (prosess) til god mat (produkt). Det må kunne synes på kjøkkenet at vi lager ordentlig mat uten at vi skal tagge det med #uperfekt. Legobygging og kråkestuping i sofaen er også viktige aktiviteter i et hjem, og da må det også kunne synes at det blir gjort.

I virkelige liv er det mest prosess. Tørkestativet står alltid framme. Det er alltid ny oppvask. Det er alltid noen møkkete sko som sprer spor i gangen. Det viser at vi lever, at vi er virksomme og produktive. Livet er jamt over en prosess – ikke et produkt som skal vurderes på en perfekthetsskala.

Da må vi slutte å rakke ned på vår eget praktiske, synlige liv. Rot er ikke produktet. Det er prosessen. Praktisk arbeid synes. Det bør vi respektere.

8 thoughts on “Respekt for rot!

  1. Fin ny side du har fått deg!! Og takk for et fint innlegg. Jeg prøvde å formidle (noe av) det samme forleden – om dette «prosjekt uperfekt» som bare gir meg en følelse av at vi er på helt feil spor.

    Selvsagt lever vi alle midt oppi en hverdag med klesvask og hybelkaniner og hjemmelagede middager blandet med ferdigmiddager innimellom! Det er ikke «uperfekt»; det er livet, sånn det er (og skal være). Idealisering av ytterpunktene blir merkelig for meg. Og det er ikke der den store hopen av oss befinner oss. Men det er jo gjerne sånt som funker i mediene!

    Fin kveld til deg!

    • Ja, det er noe med å bare peke på ytterpunktene og forflate forståelsen av det virkelige livet vi alle lever i mellom disse ytter-begrepene. Jeg mener at det gjør noe med respekten vår for de praktiske oppgavene vi alle gjør i virkelige, fysiske liv.

  2. Denne nye sida di ser veldig bra ut, her kan jeg slå meg til.

    Jeg tror at det rotet som er uperfekt er det som blir liggende, som ingen rydder opp etter seg – ikke det som er en del av arbeidet/leken som gjøres.

    Det er iallfall slik jeg forstår det.

    • Ja, slå deg til!!
      Og ellers – enig, uten at jeg egentlig orker å bruke de «perfekt»-»uperfekt»-kategoriene. Men jeg synes i hvertfall også at det som blir liggende er en helt annen kategori enn det som er der fordi vi rett og slett lever et liv med mye virksomhet og mye som skjer :-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>