#storebarn – Ser vi de store barna våre?

DSC03900

Hvilken plass  har den offentlige foreldresamtalen om de store barna? Er store barn og ungdommer usynlige i den offentlige samtalen; forsvinner de blant alle de søte, sutrende, sovende, sølete og strålende småbarna som instagrammes og omblogges fra (før) de blir født?

VG-journalist Guro Hoftun Gjestad etterlyste nylig nettopp denne offentlige samtalen om det store barnet og utfordringene knyttet til storebarnstida. Innlegget er både humoristisk, tankevekkende og sårt og fortjener den oppmerksomheten det har fått.

Men noen nøkterne innspill kan også være greit. – For plutselig tar det av. Problemfokuset tar overhånd – og ekspertrådene og oppskriftene (som alle følge!) for vellykket foreldreskap følger hakk i hæl. Den som roper i skogen får tydeligvis svar, går du inn på VG+ i dag og betaler en liten slump, så får du rett og slett oppdragelsesguiden fra 0-15 år, med hovedbudskap (som du får uten å betale for det) at om du setter tydelige grenser før barnet er ti år, så får du en greiere storebarntid.  Og forlagene hiver seg på – plutselig lagde Tanum en storebarnsforeldre-boksamling (men bøkene var vel der fra før, så tom var vel offentligheten ikke….)

Er virkelig de store barna fraværende i offentlig debatt?

For det første – det er relativt nytt at foreldreskap overhodet så til de grader blir offentliggjort, ekspertutredet og så intenst markedsført – slik at vi forventer en ekspert, et svar, en bok for enhver problemstilling.

Og for det andre – så helt usynlige er de jo ikke de store, men omtalen og formen er ganske annerledes og stort sett mindre personutleverende enn småbarnsblogg-diskursen.

Store barn i seg selv er jo ikke noe nytt og det er heller ikke samtalen (Samtalen, slik vi kan forstå det som et langt videre begrep en «bare» posteringer på sosiale medier) om store barn, om ungdommer og ungdomstidas utfordringer. Vi kjenner til at konfirmasjonen i sin tid betød voksenstatus, men samtidig har det til alle tider vært en erkjennelse av at det finnes en fase mellom det ansvarsløse småbarnsstadiet og det fullerobrede voksenstadiet, en mellomfase der den unge er ung og uerfaren, må læres opp og veiledes – men allikevel gradvis slippes fri i verden, til foreldres og omgivelsers bekymring og engstelse.  «Ungdommen nå til dags!» (og klagingen over dem) er overhodet ikke et nytt fenomen.

Men det er nok korrekt at det mye sjeldnere offentliggjøres på sosiale medier at 17-åringen sliter med matteleksa – enn at sjuåringen jubler over sitt første gangestykke. Hensynet til det større barnet styrer nok – heldigvis – noe av restriktiviteten i den offentlige, internettformidlede foreldresamtalen om større barn. Få legger ut med navn og bilde at tenåringen stjeler eller ikke har noen venner. Temaene er sentrale og bør diskuteres – men at det ikke flommer over av slike enkeltpersonutleverende meldinger bør egentlig leses som et sunnhetstegn, at foreldre til større barn faktisk har en viss respekt for barnets og ungdommens grenser og privatliv.

Slik sett burde kanskje pekefingeren i noen grad snus andre veien -  utleveres for mange småbarn på sosiale medier, har ikke småbarn samme krav på vern og respekt, rett til å ikke få sine sorger og problemer publisert for offentligheten?

To utfordringer; problemfokuset og  samfunnsbehovet for barndommens begrensning

Men så tilbake til Samtalen – som et videre begrep, den offentlige samtalen, det felles ansvaret for å bli klokere gjennom å utveksle tanker og undringer. Hvordan håndterer vi de store barna der?

Punkt en:  Jeg mener barn blir erklært som «store barn» alt for tidlig. Det har to hovedårsaker. Det ene er det massive ytre press fra alle som skal tjene penger på oss og som dermed tilbyr tenåringsklær i barnehagestørrelser og en hel verden av teknologisk utstyr som i seg selv innebærer ansvar og muligheter og eksponering for voksenproblemstillinger som barn og tenåringer for kun få år siden var mye mer skjermet fra.

Det andre er voksensamfunnets behov for at barna skal «klare seg selv».

For det er etterlengtet for mange, at barna skal «klare seg selv». Våre travle familieliv er i høyeste grad problematisert og normalisert i den offentlige samtalen. Tidsklemma, hentinga, følginga og alle hverdagskabalene skaper stress og dårlig samvittighet. Det kan framstå som en svært ettertraktet framtid den dagen ungene faktisk kan gå hjem selv, være alene noen ettermiddagstimer, sykle på treninga selv og pusse tenna uten å sitte på fanget. Endelig kan kabalene gå opp!

Og selvfølgelig skal barna greie mer og mer selv. Radiusen øker, ansvaret øker, ferdighetene øker til og med også. Men – som Hoftun skriver – og de fleste erkjenner – intensiteten og behovet for foreldretilstedeværelse forsvinner jo faktisk ikke. Det tar bare nye former. Vi er mange som med lengsel har sett tilbake på den tida da utfordringer kunne løses med et fang, en tullesang, en pupp eller en smokk  – og i morgen var all ting glemt. Den tida da barnas sorger var på en armlengdes avstand. Da vi faktisk var midt i det hele, med armene fulle og nyttige. Ungenes frigjøring innebærer at armene dine ikke lenger strekker til. Da trengs tida di, og tålmodigheten din og tilstedeværelsen din i fullt monn.

For de er ikke så store. Det går ikke så fort. Handlingsrommet øker – men modenheten, klokskapen og erfaringen tar det sin tid å erobre her i verden. Voksne trengs! Også for store barn.

Og da er jeg over på punkt to: Jeg ønsker å utfordre den problemfokuseringen som stort sett legges til grunn i en slik foreldrediskurs. Grunnvinklingen i denne diskursen er ganske fast – erklære og dele problembeskrivelser – og søke (og/eller selge) problemløsninger. Småbarnsdiskursen er malen, det framstilles som et problem som må løses at barnet ikke sover hele natta, er mye syk slik at sykebarndagene brukes opp, gråter når du går i barnehagen, er sær i matveien osv.

(Det er interessant å se hvordan Hoftuns oppfordring umiddelbart ble lest inn i en slik diskursmal – der tenåringstid og storebarnstid er lik et sett av undertematiserte problemer, som trenger å deles og løses. VGs ekspertpanel ble satt på saken – rett og slett sporenstreks! )

Alt er ikke et problem! Livet i sitt myldrende og utfordrende mangfold er ikke et problem i seg selv. Umodenhet, behov for læring,  oppdragelse, veiledning, trøst, tilstedeværelse og støtte – er ikke et problem. Barn, små eller store, er ikke omvandrende sett av problemer som skal løses via håndbøker og manualer. Barnet er ikke ditt prosjekt som du må kontrollere og mestre. Livet med barn og livet i en familie er noe av det mest normale vi driver med. Det er samtidig absolutt  noe av det mest utfordrende du kommer til å involvere deg i. Enkelte sider bør helt klart få merkelappen problem. Enkelte saker vi finne en løsning på.

Men det meste av de livene vi lever, med og uten barn, fortjener å bli omtalt uten denne problemfokuseringen og løsningsdesperasjonen.

(Livet med store barn er jo først og fremst en stor og forunderlig glede, et stort og lærerikt privilegium – der en får oppleve på nært hold hvordan små mennesker utvikler seg, der en har mulighet for å være en nær tillitsperson, der en har mange muligheter for likestilte fellesopplevelser som småbarnstida er knappere på – og der en stadig erobrer mer gjensidighet innenfor familien.)

Ansvar og kontroll

Ansvar og kontroll er et artig begrepspar. I de fleste situasjoner i livet er det slik at når ansvaret ditt øker, så øker kontrollverktøyene dine tilsvarende. Får du et større ansvarsområde på jobb, så tildeles du også råderett over noen virkemidler på feltet. Foreldreskap fungerer ikke slik.

Får du barn, så øker ansvaret ditt enormt. Får du flere barn, så øker ansvaret enda mer. Men kontrollmulighetene dine reduseres. Mylderet og mangfoldet øker i hjemmet, dere er ulike mennesker med ulike behov og personligheter som påvirker hverandre. Ansvaret ligger på de voksne, men gir ikke rett til eller mulighet til full kontroll med de framvoksende små menneskenes vekst og utvikling og hverdagsliv omkring deg. Vi lager regler og legger planer, og gjør vårt beste, men kontrollerer allikevel ikke utfallet. Dagen, livet, utviklingen til barnet og deg selv og familien bygger på så langt mye mer enn det du råder over og har rett til å kontrollere.

Det er menneskelig og forståelig å ønske kontroll, løsninger og ekspertbasertesvar når ansvaret er stort og dagene er krevende. Men slik deles ikke kortene ut i dette spillet. Og når barnet vokser til skal han og hun få stadig mer ansvar for seg selv og omgivelsene selv. Dine kontrollmuligheter reduseres igjen.

Men underveis er det fortsatt ditt ansvar å vurdere hva barnet og tenåringen mestrer, alene – med hjelp – med mer hjelp – med mindre hjelp.

Der er foreldrejobben – i sin dilemmaposisjon «mye ansvar, mindre kontroll» – helt sentral. Vi har ansvar for å kjenne ungene våre. Vi skal se – se – også de store ungene våre, de vi ikke lenger trenger å bære, stelle, pusse, legge. De som er på vei, tar mer og mer ansvar selv, gjøre egne gode og dårlige valg.  Som skal leve et liv som ennå ingen har laget en mal for, som ingen bøker kan skrive innholdsfortegnelsen for; deres egne unike liv. Vi skal se – kjenne – og lytte – og bidra.

Kanskje er det den samtalen, med det store barnet selv, vi burde etterlyse?

 

6 thoughts on “#storebarn – Ser vi de store barna våre?

  1. Hei, og gratulerer med «ny» blogg! Flott innlegg, jeg er så enig med deg i det du skriver. Om vern av privatlivet for de små barna, «normen» om problemfokus på de større. +++ Mine tanker er ofte at de større barna på den ene siden blir overlatt for mye til seg selv og hverandre av praktiske hensyn til de voksne. SAMTIDIG som de ikke egentlig blir vist tillit til å klare ansvar og fikse ting på egenhånd. Et slags paradoks altså. Noe som munner ut i fraværende foreldre som i liten grad kjenner sine barn eller har deres fortrolighet. Og på samme tid foreldre som maser, kjefter og våker over ungdom som en hauk. For man kan jo ikke stole på dem, eller hva? ;-) Ser så mange som ender opp i en slags runddans av krav og mistillit til sine ungdommer.

    Av ulike grunner har jeg endt opp med å ha mye tid til å være tilgjengelig for mine ungdommer. Jeg opplever at jeg er en «annerledes» forelder enn de fleste jeg har rundt meg. Jeg tør å gi dem mer frihet og ansvar, fordi jeg kjenner dem svært godt. Men er allikevel der midt i deres hverdag. Tilgjengelig, deltagende, med en stadig føler for hvor jeg skal la dem fikse, streve og ordne opp på egenhånd, og hvor jeg skal hjelpe helt konkret. Balanse. Utfordringer og problemer må til for å vokse og føle mestring, men en må kjenne barnet sitt godt for å ikke strekke strikken for langt for dem. Eller for kort. Ungdommene mine gir meg fortrolighet tilbake i gave, de tør å bruke meg som veileder i denne vanskelige tiden i livet. Det er en fantastisk reise å få være forelder til ungdommer. Jeg nyter det vel så mye som småbarnstiden. Men å være ungdomsforelder har dessverre i samfunnsdebatten og hverdagspraten endt opp med å karikeres som et ensidig skrekkscenario.

    • Tusen takk for at du deler dine tanker om dette. Jeg er også opptatt av det underlige paradokset du påpeker innledningsvis, det er viktig å reflektere over (og kanskje gjøre noe med!).
      Og takk for at du deler erfaringer som ungdomsforelder som noe langt mer enn «skrekk og gru». Det er jo ungene våre fortsatt, og et felles liv med alle sine sider.

  2. Hei, og gratulerer med ny blogg! Jeg har veldig utbytte av å lese det du skriver, det må jeg få sagt.
    Har et litt annen vinkling på denne artikkelen fra Guro Hoftun Gjestad.
    Det minner meg om førstehjelpkurset jeg tok under kjøreopplæring. Vi fikk da beskjed om at kommer du til et ulykkessted så er det de som gir minst lyd fra seg som trolig er alvorligst skadet.
    De små barna får masse spalteplass i sosiale medier som blogger, facebook ol. Og har du noe du lurer på vil det være nok av råd der ute. Men slik jeg leser artikkelen, og dette har jeg mistenkt lenge, dette er ikke de store utfordringene i livene med barna. De kommer først for alvor når ungene er litt større, vi ser gjerne noen «resultater» av den jobben vi har lagt ned, eller kanskje hadde det blitt slik uansett.
    Her tror jeg det er lett å sette spørsmål ved egen innsats om ditt elskede barn sliter med vennskap, skole, rus eller med manglende motivasjon og retning på livet. Og dette tror jeg nesten alle tenåringer gjør fra tid til annen.

    • Tusen takk, Marianne!
      Det er en viktig påminning at det ikke alltid er de som bråker eller synes mest som trenger oss mest – takk for at du tar med dette i refleksjonen rundt dette temaet.
      Livet er jo ikke «lett», og det er ikke alltid rette linjer og klare sammenhenger mellom vår innsats og hvordan det går. Men vi må jo prøve å gjøre vårt beste allikevel.

  3. Gratulerer med ny blogg! Sitter og vurderer overgang til wordpress selv, etter 8 år med blogger… Var det vanskelig? Gleder meg til å følge med videre. Jeg er så enig med deg, og fikk litt bismak da jeg leste alle ‘ekspertrådene’ til de anonyme foreldrene i VG’s spørsmål og svar runde. Det er et sunnhetstegn at vi storbarnsforeldre er mer forsiktige med hva vi publiserer om de store barna. Det er deres historie, ikke vår. Samtidig er det vår historie også. Vår foreldrehistorie. Og med tanke på den massive responsen Guro Hoftun Gjestad fikk på sitt innlegg, så er det tydeligvis et behov der ute for å dele erfaringer og sorger og gleder. Både fordi felles skjebne gir felles trøst, og som Marianne kommenterer ovenfor: det er så lett å sette spørsmålstegn ved egen innsats… Så – Ja, la oss skrive mer om de mellomstore og de store barna. La oss øve oss mer på balansekunsten mellom å oppmuntre, dele med og trøste andre i samme båt, og å utlevere våre barn. La oss bruke hverandres erfaringer og suksesser og nederlag til å hjelpe hverandre og til å skape tryggere foreldre og tryggere mellomstore og store barn. La oss fylle hullet. Eksperter er vel og bra, men jeg tror likevel at vi i frontlinjen har vel så mye å bidra med – akkurat som for småbarnsforeldrene. :-)
    ‘Snakk med dem, vis dem at du er glad i dem, vær der for dem, sett grenser…’ – Det var ekspertrådene. Men det visste vi jo. Det er jo ikke annerledes nå enn da de var mindre. Men det kan være vanskeligere å gjennomføre når de er større, særlig hvis de mønstrene ikke var på plass fra før. Aj, aj. Kjenner at her er det et blogginnlegg på gang . Takk for inspirasjon!

    • Hei, Joanna. Takk for gratulasjon. Det er flere grunner til at jeg har opprettet denne bloggen. Det er delvis for å tydeliggjøre en del temaer jeg vil fokusere spesielt på. Men det er også for å få en mer brukervennlig blogg enn den gamle. Det er ikke så vanskelig :-)
      Takk for alle tankene dine. Ja, kjenne ungene våre er jo en hovedoppgave for oss som foreldre, helt enig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>