For mye styr med barna?

Aftenposten melder i dag at det er helt greit med frossenpizza foran tv-en med ungene. At foreldre visstnok gjør opprør mot det perfekte. Er det agurknytt eller gladnytt eller hva? Ble foreldre over det ganske land lettet nå – at det visstnok er lov å ha det rotete og gi ungene posesuppe. Var det virkelig noe vi ikke visste?

(For noen uker siden var det framstilt som trist og leit om ungene ikke fikk fancy utenlandsferier og lekeparkdager i løpet av sommeren, og bare sykla til et tjern i skauen hjemme – pendelen svinger fort og oppslag blir det!)

Et kjennetegn ved de fleste foreldre er at vi er voksne. Voksne er heldige folk. Vi bestemmer en hel masse sjøl. Det er vi som bestemmer om en skal spise opp brokkolien sin – eller om det i det hele tatt skal være brokkoli til middag. Det er vi som bestemmer om det er viktigst å få malt hele huset hvitt og krem – eller bruke tida på noe annet. Vi bestemmer om vi vil jobbe deltid, heltid, dobbelt, borte, hjemme, uavgjort… Vi bestemmer om vi skal gå i skauen eller dra på Tusenfryd eller slå på tv-en.
Og ja – det er vi som bestemmer og setter rammene for veldig mye av hvordan livet skal være i familien, vi velger mange av rammebetingelsene, hjem, tidsdisponeringer, økonomiske rammer – vi har hovedansvaret for hvilke regler som gjelder eller ikke –  og vi har veldig ofte vetoretten når ulike syn må veies opp mot hverandre. Ut over det vi eksplisitt bestemmer – så kommer det som vi formidler gjennom våre ord, handlinger og valg – de verdiene vi viser ungene, de vanene vi gir dem – det livsbudskapet vi formidler gjennom det livet vi lever. Barn er utlevert til dette.

Det finnes enkelte ting som det ikke er lov å bestemme – en kan ikke bestemme seg for å ikke gi barna mat, slå dem eller snyte på skatten. Men i stor grad er det lov å spise dårlig mat, velge fritidsaktiviteter, være mye eller lite sammen med ungene sine og rydde og vaske når en vil i eget hjem.

I et gammelt og mye lest innlegg her på bloggen hevder jeg at det ikke er en prestasjon å ha barn. Det betyr jo slett ikke at det ikke er fullt av utfordringer – som mye annet her i livet – men jeg mener det er feil perspektiv på det å leve med barn og med ansvaret for barn. Det er ikke en prestasjon, det er først og fremst et liv – og en stor gave i livet. En lever med et stort ansvar og et stort privilegium – at en får leve tett på noen som er små og utvikler seg og erobrer verden og frigjør seg fra deg – ved siden av deg!

Barnet ditt lever med deg i det livet du lever – samtidig som det å leve sammen med noen naturligvis også forandrer det livet en lever. Vi er forskjellige – vi lever ulike liv – det kan ikke være en sensasjon at en gjør ting litt forskjellig i ulike hjem. Det får da være grenser for hvor homogene vi skal late som vi er her på knausen.
Så ja – gjør da gjerne opprør og finn din egen vei som forelder. Bruk valgfriheten din, gi rom for et mangfold. Og finn gjerne et ideal som legger mindre press på både barn og foreldre om korrekte prestasjoner og fulle timeplaner.

Men finn en vei. For jeg kjenner på en liten uro hver gang disse «slapp av, da, er det så nøye, da»-innleggene kommer i debatten. For egentlig tror jeg sårbarheten er et helt annet sted. Jeg tror alle disse forhatte cupcakesene og stasha bursdagsoppleggene som visstnok knekker oss alle, er symptomer, mer enn det er det reelle problemet.

Og det jeg tror, er at det reelle problemet er at familielivet i stor grad smuldrer opp i hverdagen, blir en restkategori vi knapt nok anerkjenner som noe i seg selv, uten at vi fyller det opp med definerte aktiviteter og prestasjoner. En hverdag som er så full av tidskabaler og der alle familiemedlemmer skal være ulike steder til ulike tider i en virvelstrøm som krever at alle tunger er rette i alle munner til enhver tid – da blir familielivet koordinering og kabal – og fravær fra hverandre. Og da skjønner jeg godt at fellestida ikke strekker til mer enn den tv-en og den pizzaen. Det gir slett ikke rom for noe annet. Og det kan være veldig greit å si at dette er mitt opprør. Men er det dermed et ideal, er slik det en egentlig ønsker seg at de få timene familien er sammen skal være? Eller er det bare at vi ikke orker noe annet.

Jeg gjentar at jeg heier på et mangfold av valg. Virkelig. For all del – velg den landinga i sofaen, den er sikkert god. Men jeg ønsker også en økt respekt for at familier teller. At familieliv ikke bare er en restkategori eller en «kosestasjon» på slutten av dagen eller uka. Familie teller for oss alle – familie teller for barndom – de valgene vi gjør for vår egen familie teller. Det betyr ikke at vi skal sitte oppå ungene våre og realisere oss gjennom dem, og slett ikke, virkelig overhodet ikke, at vi skal fylle opp med enda flere forhåndsplanlagte aktiviteter – men at vi skal verdsette det å bruke tid sammen.

Det er vi voksne som velger – uansett. Og livet er jo litt nøye, da!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>