Det er ikke en prestasjon å ha barn.

(Dette innlegget er opprinnelig publisert her, og lå ganske mange dager ute til debatt på VGs bloggliste. Debatten finner du her. – Men nå kan du jo kommentere på denne siden i stedet!)
Det er ikke en prestasjon å ha barn. Det er ikke noe å skryte av eller vise fram. Det er ikke noe å være «flink til».
Det betyr ikke at det er lett. Eller at det er likegyldig. Langt i fra. Livet som menneske i verden er krevende for mange av oss. Ansvar for små mennesker er langt fra likegyldig. Det å få bli foreldre og få denne gaven og dette ansvaret er for mange av oss det største som skjer i løpet av livet. Det forandrer livet, det gjør noe med egen identitet, det gjør noe med hverdagene og prioriteringene. Det er viktig. Og det krever sitt.
Og det bør ta tid.
Men det er allikevel ingen sensasjon eller prestasjon. Det er et liv som leves. Som mye annet som tilhører menneskelivet, det å leve, det å leve sammen med andre mennesker.
Skillet mellom det å leve med andre voksne, selvstendige mennesker – og det å leve med barn som du har ansvar for – er nettopp dette; du har ansvaret. Det er noen i din nærhet som er ditt ansvar, og de har i utgangspunktet ikke de samme ferdighetene, erfaringene og forutsetningene som du har til å håndtere ditt og datt her i livet. Derfor er de ditt ansvar. Når en av dere er syke, eller det er nattevåk og uro, når det er vondt i magen og høye skuldre og noen som mobber og vanskelig matte og snørr og blod renner. Så er det du som har ansvaret. Ikke for å ordne alt. I høy grad også for å lære og gjøre barnet i stand til å ta mer og mer ansvar selv. Dette foreldreansvaret for barnets utvikling og gradvise adgang til og mestring av verden er krevende og spennende og bør være tankevekkende. Men det er heller ikke en prestasjon.
Barnet er ikke et produkt av de voksnes prestasjoner. Barndommen skal heller ikke være det. Det er en sum av det livet vi lever – ikke noe vi viser fram til andre for at de skal se hvor «flinke vi er».
I bloggverdenen og i medieverdenen forøvrig handler det ofte om å vise fram. Vi skriver og fotograferer – glimt fra det gode eller pene i livet, ofte. Og så kommer kritikken – om at dette blir for glanset, for overfladisk, det er et narrebilde av det reelle livet, nattevåket, hybelkaninene, snørr og oppkast. Så skal en heller vise fram det tunge, være solidariske i slitet, vise hvor strevsomt det er – og få klapp på skulderen og skryt for det, for at en holder ut og holder på.
Da er vi jo tilbake ved livet som en prestasjon vi viser fram – igjen….
Det kan høres utakknemlig ut. Skal en ikke få skryt? Skal en ikke føle seg flink? Etter seks-sju år uten sammenhengende søvn? Eller verdensrekord i antall vaskemaskiner på et døgn. Eller etter en fantastisk flott sjørøverkake eller luciakjole – eller hva det nå er. Joda. JODA!
Verden burde være rausere. Både med å unne folk med fine bilder litt skryt og å anerkjenne det tilnærmet usynlige evighets-hverdags-slitet (som bare må gjøres omigjen i morgen) som grunnleggende for alle. Alle trenger anerkjennelse, – for mattelekser og gulvvask og et nesten ryddig rom…
Men – ich wiederhole – det er ikke en prestasjon å ha barn. Å ha barn er ikke noe jeg presterer som forelder.
Det er en gave. Det er krevende. Det er utfordrende. Det er et liv. Et liv sammen med mennesker – barn – i utvikling. Ikke noe jeg presterer – noe jeg «får til» eller «ikke får til». Barna mine er selvstendige individer – mitt (vårt) ansvar – men med egne valg, egne rettigheter, egne veier å gå.
Når vi har det fint – så er det vårt. Det er oss. Det er vårt liv. Ikke noe jeg presterer. 
 
Når jeg bærer de tyngre mammabyrdene, så er det bare sånn det er. Ikke en prestasjon. Bare slik livet nå en gang er.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>