En analyse av outsourcingsdebatten

NRK setter for tida fokus på alle tjenester og produksjon av varer vi – folk – kjøper seg ut av. Mat levert på døra, ferdigmat, leksehjelp, barnebursdager, vaskehjelp…  I den forbindelse ble jeg bedt om å skrive litt om hvordan synet på fritid og jobb påvirker dette. Teksten finner dere på NRK Ytring  – under den legendariske referansen «Jeg har folk til slikt».

Temaet er nært knyttet til et sentralt arbeidsfelt og interessefelt for meg – nemlig tankegangen rundt «Klare sjøl – moderne selvberging». Les gjerne mer om dette her på bloggen.

DSC03704

Klare sjøl – en enkel start

Vi er tross alt mange som ser faresignalene  og ulempene. Som er bekymret for at vi går oss bort i alle tidsklemmekabalene våre, snubler i alle tingene vi fyller hjem og fritid med – og lurer på hvordan vi egentlig havnet her.  Hvordan ble det så travelt? Hvordan ble det slik at det aldri ble nok?

Tida for nyttårsforsetter ligger bak oss. Nå er det den nye tida hver dag. Det er ei god tid for å brette opp ermene og virkeliggjøre noen drømmer, motarbeide noe av uroen og bekymringene. Gjøre noe. Kanskje gå noen skritt for å forbruke litt mindre – klare noen flere ting sjøl, gjøre oss litt mindre avhengige av å selge tida vår for å kjøpe andres varer og tjenester og fylle kloden og skapene våre med enda flere ting….

Det trenger ikke være revolusjon. Som sagt – tida for de store forsettene er over for denne gang – nå er det hverdagsskritt som teller. Og da trenger du ikke ha en gigantisk plan der alt henger sammen, der alle bruer er brent og der alt starter helt på nytt med blanke ark. Vi lever midt i fargerike ark. Vi er der vi er. Du kan begynne der du er, midt i. Begynn med én ting. Finn dine egne skritt og din egen vei. Her trengs ikke coacher og oppskrifter.

Her får du noen tips.

Men igjen – velg din egen vei og din egen rytme.

Rydding. Husk små skritt. Ingen tar et helt hus i en jafs. Men ta en og en skuff eller bunke eller rom, en ting hver dag, og vær fornøyd med det du har gjort. Litt mer oversikt. Kanskje litt færre snublesteiner. Litt mer klarhet i dette mylderet som omgir oss. Sorter og vurder. Hvor mye trenger du egentlig. Bruker du denne dingsen – noen gang? Ramm inn vakre barnetegninger. Kast og gi bort det du ikke trenger. Bevar minner.

Se også de to neste punktene.

Reparasjon. Mange av de tingene som slenger omkring oss ubrukt kan gjenoppstå som helt brukbare deler av hverdagen igjen – med et par minutters innsats. Sokkehull kan stoppes. Knapper kan syes i. Flenger kan repareres. Skruer strammes. Lapper på bukseknær. I stedet for å irritere seg over alle disse småtingene som ikke er helt i orden – eller bruke (faktisk) masse tid (og penger) på å kjøpe nye plagg og dingser, så bruk noen minutter på fikse det som trengs, – sånn i en kveldsstund ved siden av tekoppen. Mye er raskere og enklere enn du tror. Lær deg gjerne noen nye teknikker. Ett realistisk skritt av gangen.

Mange kommer stormende med regnestykker som tilsier at det alltid lønner seg å bruke tida på å jobbe i den betalte jobben din – hente ut lønn – og så betale andre for varer og tjenester. At å gjøre og lage ting sjøl er et rent økonomisk tap, fordi vi bruker tid som vi ellers kunne høstet lønn for. Det er mange brister i dette resonnementet. Det er for de fleste en grense for hvor mange ekstra timer vi vil dra avgårde og tjene enda mer penger på vår lønnede jobb. Den overskytende tida kan brukes til mye – for eksempel til å klare ting selv. Videre har det å lage og gjøre ting selv tilleggsverdier som ikke framkommer enkelt i et rent matematisk regnestykke. En hjemmestrikket genser eller et hjemmebakt brød er ikke bare et økonomisk produkt. Og til sist – når vi kommer til reparasjoner – så kan vi gjerne kjøre dette regnestykket: Det å kunne reparere noe med egne ulønnede fingre og forlenge levetida til et kjøpt produkt er ren lønnsomhet. Stopp ti sokker på en halvtime – eller kjøp ti nye- hva er mest lønnsomt?

Resirkulering. Vi er ganske vant til resirkuleringstankegangen med hensyn til avfallssortering. Glass, metall, papir, plast blir plassert på riktig sted – og kan bidra til nye produkter. Men begrepet kan vise oss vei også med det som søplebilene ikke tar seg av. La det du ikke trenger gå videre til noe eller noen andre. Gi brukbare ting nytt liv hos andre. Mange steder kan du levere inn brukbare brukte gjenstander, Fretex, UFF, lokale loppemarkeder. Gi bort på Finn. Tenk over hvem i nabolaget som kanskje kunne trenge ungenes avlagte klær og utstyr. Arvede klær, sykler og ski går like godt.

Men resirkulering er ikke bare å sende gjenstander fra seg. Det er også å ta i bruk  – på nytt! Kanskje kan du finne ny bruk for dine ting hjemme. Med litt endringer og fiksing kan det gamle kjøkkenskapet snus på hodet og lages til en god hylle. Den gamle krydderhylla gir oversikt over alle reflekser, solbriller, sykkellykter og solkremer i gangen. Og et skritt videre – sy om de slitte ullplaggene til nye varme luer, halser, pulsvanter og sitteunderlag….

Og mens vi er inne på temaet – og det fortsatt er frost og hvitt der ute, så kan vi forberede oss for en ny giv for kompost fra egen husholdning, for eksempel når våren kommer. Offentlig resirkulering av matavfall er bra. Egen kompost er enda bedre. Kaste mat er ikke noe en heier på – men noe avfall, skrell og teblader har vi da alle. Det er meningsfullt og givende å la det bli til ny jord – i stedet for å bare være «søppel».

Restitusjon. Et underlig stikkord for en ny giv? Men er det ikke nettopp det vi også er ute etter: Et bedre, riktigere liv, mer balanse. Da hører restitusjon, hvile, ro  – og god aktivitet – med. Men kanskje en ikke henge i stroppen med utstyrsfantastene, treningssentertimeplanene, treningsappene og alt det andre. Kanskje vi ikke må? Kanskje er ikke enda mer timeplan, reising og pengebruk kilden til restitusjon og bedre helse? Jeg bare spør.

Skogen er der, fortsatt. Helt gratis. Gå en tur. Skru av dingsene, tv-en og det andre. Lån på biblioteket. Tenn et lys når det skumrer. Snakk med den du lever med. Roen som du søker på hytta -  søk den også hjemme. Kanskje er det noe i dette…?

Røtter (Jeg fant en R til!) Gulrøtter, kålrøtter, persillerøtter, jordskokker og pastinakk. Målet for mange er å lage mer mat sjøl, av kortreiste, årstidsbaserte og gjerne økologiske råvarer. Og gjerne kutte i kjøttmenyen. Det er gode skritt for både helse og natur. Og da ender du i norske vintermåneder gjerne på noe med røtter. Rotgrønnsaker er solid og håndfast mat som kan varieres i det uendelige. Og det er dyrket på et jorde nær deg. Da henger matbord og politikk godt sammen.

Røtter er selvsagt ikke alt. Skrittene mot mer sjøllaget mat kan gås på ulike måter. Bak familiens brød, det tar bare noen minutter, spredt på et par timer innimellom andre gjøremål en tirsdagskveld. Kok opp litervis med både sunn og smakfull pizzasaus eller pastasaus av alle gode grønnsaker, olje og krydder – mos og frys. La babymatglassene stå i butikken og kok og mos selv av familiens mat.

Lage mat hver dag tar tid. Men det er tid da du er hjemme, kan snakke med dem du hører sammen med, kan løse små og store problemer, kan surre rundt som familie og dele historier, høre engelskgloser, sy i den knappen. Du høster mye ekstrabonus på kjøkkenet! Kjøpe alt ferdig tar også mye tid; jeg tror vi sterkt undervurderer hvor mye tid som brukes på kjøping.

Og det er tidsbruk uten særlig med ekstrabonus…

 

 

 

 

 

Er praktiske ferdigheter nyttige – eller bare «for moro skyld»?

Et av arbeidsfeltene jeg har fått mulighet til bidra til det siste året er Folkeuniversitetets 150-års jubileum. Jubileumet har blitt markert på mange måter, blant annet med en dokumentarfilm, jubileumsseminar og med en omfangsrik bok med fagartikler fra ulike sider av Folkeuniversitetets historie. I denne boka, Folkedanningens vandringer, redigert av professor Toril Strand, bidrar jeg med artikkelen «Læring på alvor eller for moro skyld. En drøfting av danning, jobb og fritid.»

Det har vært et artig oppdrag. Jeg har blåst støvet av mange av Folkeuniversitetets/Friundervisningens gamle studiekataloger på Nasjonalbiblioteket og gravd fram et interessant mangfold og et historisk forløp som gir innspill til samtidas usikkerhet omkring hva som er nyttig – og forholdet mellom teoretiske og praktiske kunnskaper og ferdigheter. Jeg deler noen av disse momentene med dere her nedenfor. Artikkelen i sin helhet kan leses i jubileumsboka:

*

Historien om Folkeuniversitetet startet som en klassisk idealistisk innsats, et engasjement for en bedre verden gjennom å dele godene. Christianiastudentene ville dele sin kunnskapstilgang med de mindre privilegerte. Dagens virksomhet spenner fra eksamens- og yrkesrettede kurs til en rekke kurs under kategorien Kultur og Fritid. Her finner vi tilbud som overhodet ikke fantes i 1864. Den gang var det meningsløst med kurs i båtførerprøven, lefsebaking, søm eller gitarspill. Praktiske ferdigheter fylte folks hverdag og ble overlevert gjennom selve arbeidet.

Og det var ikke de praktiske ferdighetene som ga muligheter til endring og framgang. Bundetheten til det praktiske holdt tvert i mot mange tilbake fra boklig lærdom. Skole betyr opprinnelig «fritid». Det å gå på skole forutsetter at du har fri fra arbeidet som holder deg i live. Løsrivelsen fra de praktiske ferdighetenes tvang og krav krever i seg selv en viss grad av overskudd. De praktiske hverdagsferdighetene ga derfor overlevelse – mens tilgangen til den boklige lærdommen kunne – kanskje – gi en mulighet for et sprang ut av bundetheten.

Praktiske kurs hadde ingen rolle under Friundervisningens tidlige år.  Fra begynnelsen i 1864 var fagene tysk, engelsk, regning, historie og geografi, seinere supplert av skriving og bokføring. Det praktiske arbeidet hadde ikke behov for studentenes engasjement. En historisk gjennomgang viser at de teoretiske skolefagene har vært de sentrale hele veien, formidlet fordi de ble regnet som noe folk trengte – noe «nyttig».

Et sveip gjennom etterkrigstida via kataloger fra tidlig 1950-, 1970-og 1990-tall og til i dag viser imidlertid to ting: Antallet praktiske kurs har økt enormt – og det har skjedd en dreining fra praktiske kurs som var rettet mot å gi nyttige og nødvendige ferdigheter, til økende andel av praktiske kurs for avveksling og livsberikelse. Altså – fra «det nyttige», til det vi gjør for «moro skyld». Det er imidlertid rimelig også å lese inn i dette et danningsperspektiv som søker å favne det hele mennesket, mennesket som ikke bare er bundet til nyttige oppgaver, men også trenger å utvikle seg f.eks. kunstnerisk og kulturelt

Tidslinja blir dermed slik: Vi har gått fra en tid da praktiske ferdigheter var et selvfølgelig og nødvendig krav hverdagen stilte og lærte deg, og videre til en tid da praktiske kunnskaper i en systematisert form i noen grad fikk innpass i kursene. Deretter oppsto en vektlegging av å opprettholde praktisk, nyttig kunnskap gjennom kurs, før vi fikk en overflod av praktiske kurs for å ha noe å fylle tida med og for å være kreativ. Samtidig ser vi en gjennomgående trend som er rettet mot å ivareta gamle kunnskaper. Eksempler på dette er knivkurs og sømkurs.

Friundervisningens egen selvforståelse, på 1970-tallet uttrykkes slik: «Friundervisningen diskriminerer ikke mellom ‘nyttige’ og andre typer studiesirkler og kurs […] hvert menneske har rett til å lære hva som helst uansett andres vurdering.» Her framkommer et danningsperspektiv der det legges vekt på det enkelte menneskes frihet til å utvikle seg i sitt eget liv, uavhengig av konkret nyttevurdering.

*

Menneskelig utvikling og bevegelse vil alltid være avhengig av at en kan overskride nødvendighets- og nyttekravene i det bestående

Fortsatt søker vi til skolefag for å «konkurrere om de spennende jobbene», altså for å være i (nyttig) yrkesrelatert bevegelse. Men hva søker vi for å være i bevegelse og utvikling rent danningsmessig? Er jakten på helhet og mening fortsatt en meningsfull kategori for «folk flest»? Dette spørsmålet har flere ledd: En kan stille spørsmålet om hvor sterkt behovet for frigjøring og overskridelse oppleves. Materiell velstand, innarbeidede rettigheter og offentlige velferdsordninger ivaretar i dag mye av det tidligere tiders frigjøringskamper dreide seg om. For den enkelte kan formålet med å overskride det bestående bli vanskelig å identifisere seg med.

For det andre kan en peke på at dersom dagens begrep om det nyttige i hovedsak måles opp mot arbeidslivets krav og i stor grad krever teoretisk basert skolekunnskap, er det fritida som skal gi det overskridende bidraget. Vi kan stille spørsmålet om hvorvidt fritid i dag oppfattes å ha et slik frigjørende potensial eller om den oppfattes som en generelt mindre betydningsfull kategori, uten nytteverdi.

Summen av dette er risikoen for at det manglende erkjente behovet for frigjøring og bevegelse fører til at fritida blir tømt for mening, den har ikke lenger en nyttefunksjon, verken for overlevelse eller for overskridelse. En meningstom fritid kan fylles med underholdning og likegyldighet. Hvis alt er utbyttbart etter lyst og dagsform og bare er ment å fylle den overflødige, ikke-nyttige tida, fritida, finnes det da noe som kan bevege og utvikle oss som mennesker og kultur?

Dette er spørsmål som langt overgår Folkeuniversitetets ansvar og virke. Dette angår oss som samfunn og kultur.

*

To bekymringsfulle tendenser i vår samtid er nedvurderingen av det praktiske arbeidets nytteverdi i folks liv og den tilsvarende instrumentaliseringen av det teoretiske ved å kreve at teori alltid skal være nyttig for noe.

En sentral utfordring ved å være forberedt på framtida er at den til enhver tid er ukjent. Men mennesker må håndtere framtida, ta ansvar og skape det beste en kan. Derfor må mennesket løftes og dannes, for individets, fellesskapets og framtidas skyld. Det forutsetter et danningsperspektiv som både tar hensyn til hele mennesket, har et samfunnsperspektiv og ser ut over det som er nyttebetont i dag. Dette handler ikke om å tro på en entydig framtidsvisjon, men om å kunne eller ønske å forestille seg en framtid og som individer og samfunn løfte blikket utover dagens krav eller dagens nytelse.

Fritid kan da ikke bare være en benevnelse på den ikke-nyttige og dermed mindre verdifulle tida. Det er i nettopp i disse frirommene i tilværelsen, i det som overskrider nyttekravene, at vekst til gode for framtida kan ligge. Det forutsetter at vi bevarer en respekt for det danningspotensialet frirommene innebærer, og ikke lar fritid bare være en restkategori som kan fylles med likegyldighet.

Det er en betydelig risiko ved å redusere praktiske ferdigheter til bare tidtrøyte. Det innebærer en underkjenning av noe sentralt menneskelig. Et helt menneske er også et fysisk menneske med fysiske behov og praktiske utfordringer. Og framtida kan komme til å stille praktiske krav til oss, også på et nytteplan, som vi ikke kjenner i dag.

 

 

Et enklere liv: Lage eller kjøpe jula?

DSC00764I sin tid hadde leketøyskatalogene som dumpet ned i postkassa før jul, et helt spesielt navn her hjemme. De het naturligvis «Ønskeblad». Og Ønskebladene var gullskatter som ble tatt vare på i årevis, studert og lest omigjen og omigjen til det var bare fillene igjen For her kunne man jo ønske seg noe!

«Det er lov å ønske seg all ting. Men en kan ikke få all ting.» Var mitt svar. Og så dagdrømte ungene videre. Og ønsket seg bortimot alt på hver eneste side….

«Ønskeblader» for både store og små fyller postkassene i førjulstida. Med røde sløyfer rundt akebrett og kjøkkenmaskiner og nye vinglass. Du kan ønske, ønske, ønske deg noe. Og du kan fantasere om hva du selv skal knyte en sløyfe på og gi bort denne jula.

Det er lov, både å drømme og nyte glitteret og de røde sløyfene. Men ingen av oss kan verken få eller gi alt.

Vi kan selvfølgelig reise vår stramme pekefinger og påpeke at dette massivet presset fra handelsstanden skaper et hjerteskjærende falskt bilde av at den gode jula er til salgs. At alle disse glansede bildene bygger på en løgn – fordi vi jo alle vet at jula holder til i et tent lys, et varmt hjerte, en stille stund under stjernene. Ikke sant?

Jeg kjemper gjerne en kamp mot kommersialiseringen av både hverdagsliv og fest – nårsomhelst på året. Men da er det ikke nok å skylde på dem som tjener på all markedsføring og kjøpsfokus. Vi må også snu pekefingeren mot oss selv:

Hvis vi nå faktisk har avslørt dette presset som løgn og forvregning – la oss da stå for det denne avsløringen forteller oss. Et avslørt press kan vel ikke presse oss mer? Da er det i tilfelle vårt eget valg. Vi kan ikke henge på kjøpekarusellen og så fortsette å klage på at den finnes!

Et enklere liv handler ikke om å kjøpe flere arbeidsbesparende dingser eller gjennomføre hele julehandelen på nett.

Et enklere liv kan like gjerne handle om å gjøre seg mer uavhengig av kjøp- og salgskarusellen og markdesføringens glitrende løgner. Da trenger du ikke reise pekefingeren lenger – du kan bare snu ryggen til det hele.

Et enklere liv er et mer selvstendig liv, der du slutter å la deg styre av presset om hvor mye en må kjøpe for at det skal bli jul. Hvor lange lyslenker skal det egentlig være i år? Må gavehaugene til barna være like store – og større enn i fjor?

Her har du tre forslag til et enklere liv med mindre kjøping – også i førjuls- og juletida:

Kjøp mindre.

Ja – ærlig talt. Det er jo faktisk så enkelt. En gang i tida var jula et etterlengtet overflødighetshorn. Slakting, baking, støping av lys, pynting – og kanskje en presang – var et viktig og velfortjent brudd med hverdagslivets slit og enkelhet. Fulle bord, fulle kakebokser, kanskje to spirende svibler i vinduskarmen og et glitrende tre var en verdifull kontrast.

Gjennomsnittsnordmannens hverdag er i dag langt fra grå enkelhet. Både ferskt kjøtt og sukker i overflod finnes i de fleste hverdagsuker. De fleste har råd til å kjøpe det de trenger og vel så det – også i november. Godteri holder seg ikke engang i ro som lørdagsbegivenhet. Hvordan kan vi da holde på den gamle tradisjonen og tro at jula skal overgå hverdagen?

Hva med å la jula overgå hverdagen på helt andre skalaer? Det mange av oss kunne trenge som kontrast til hverdagen, er for eksempel mer langsom tid, mer ro, kvelder uten program, mer utetid uten prestasjoner og utenforliggende mål, tid til å lese en bok i timesvis eller spille et spill med familien – og kanskje mer søvn? Kanskje vi kunne lage plass for dette ved å skjære ned på alt som skal kjøpes og fikses?

Resirkuler

Alt trenger ikke være nytt. Gammel julepynt med frynsete kanter og nostalgisk verdi kan tas fram år etter år. Det kalles tradisjon. Pentøy er også til for å bruke i flere år, dersom en tar vare på det en har.

Og gavene? Det er faktisk tanken som teller, ikke prislappen. Kanskje fyller du opp skap og boder med noe du ikke lenger trenger, men som passer godt hos noen andre? Fretex og loppemarked gir flust av presangmuligheter – samtidig som vi bidrar til å gi ting lengre liv, motvirke søppelberg – og motvirker unødig økt produksjon.

Lag noe sjøl.

Her finnes det jo en hel bransje full av tips. Noen av gjør-det-sjøl-tipsene involverer nok vel så mye kjøping som den rene kjøpinga (men en kan jo få tilfredsstillelsen av litt egenvirksomhet på toppen.)

For noen framstår det kanskje som en uoverkommelighet, både tidsmessig og ferdighetsmessig å skulle lage det som trengs av gaver, pynt og mat sjøl.

Tenk da over tre ting: For det første:

Alle ukebladsframstillingene av alt du kan og bør gjøre sjøl er også en del av den kommersielle kjøp-jula-sirkulasjonen. Ta i mot tipsene du liker – men la være å ta de glitter-perfekte bildene innover deg og definere jula for deg. En god pepperkakeoppskrift fungerer fint selv om ikke hele familien har matchende rødrutede forklær og skinnende lykter mens bakinga pågår.

For det andre: Tenk over hvor mye tid du egentlig bruker på kjøping. Vurderinger, transport, sjekke på nettet, kjøpesenterlørdager. Hva om du kunne halvere denne tida – eller vel så det. Det gir tid til overs. For eksempel til laging.

Og for det tredje: Hva er det du allikevel gjør og lager selv som andre kunne hatt glede av at du doblet opp? Litt ekstra pepperkakedeig og steke ei plate ekstra som presang? To hjembakte brød, gjerne frosne med sløyfe på. Eller gavekort på strømpestopping eller dekkskift? Neste sommer går det jo også an å strikke noen sokker på stranda i god tid før de skal pakkes inn…

*

Kultur er menneskeskapt. Kultur er ikke pålagt skjebne som vi bare må finne oss i. Hvis vi ikke ønsker å bare løpe fortere og fortere i forbrukskarusellen – så må vi gjøre noen valg, også på tvers av sterke krefter.

God førjulstid!

 

 

 

 

 

Hva er moderne selvberging?

 DSC01095

En av hovedkategoriene for denne bloggen heter  «Klare selv! Moderne selvberging.» I dette blogginnlegget vil jeg gå inn på hva som ligger i disse begrepene.

For hva er selvberging? Hva vil det si å «berge seg selv»? Og hva vil det si å hekte «moderne» på dette begrepet?

- Hva skal vi egentlig klare selv i vår tid?

En gang i tida var det ganske gitt hva som lå i begrepet selvberging; det refererte til en families egen produksjon av mer og mindre alt familien trengte gjennom året. Dyrking av jord, høsting av korn, grønnsaker, bær. Fiske og jakt. Husdyrhold for melk, kjøtt, egg og ull. Lagring og bearbeiding av det som ble høstet inn. Karde og spinne, veve, sy og strikke. Yste og kjinne. Sylte og safte. Tørke og salte. Slaktestell. Kappe og kløyve. Snekre og forme. Reparere. Grøfte og grave. Pløye, harve, så og høste. Continue reading

Ubehaget i debatten; #uperfekt revisited

DSC03936

Jeg har nylig påpekt hvordan begrepet «uperfekt » med referanse til (og gjerne avbilding av) oppvaskstabler og tørkestativer og leker på gulvet – kan forståes som et uttrykk for en manglende respekt for at praktiske, fysiske liv, med praktisk og nødvendig arbeid og lek faktisk må kunne synes.

Det er jo en tolkning som de fleste av oss med glede vil trykke til våre bryst: Rotet er ikke uperfekt – det er et synlig uttrykk for min aktive virksomhet – hurra, rot i vei!

Skal vi så allikevel hylle rotet? Eller i hvertfall slå oss til ro midt oppi det, knipse og være fornøyd? Er det ikke en gang uperfekt, men rett og slett helt perfekt med rot og møkk? Fordi det viser at vi er virksomme?

Hvis det nå bare var slik det fungerte. Men det er jo slett ikke slik denne uperfekt-promoteringa foregår. Det er ikke først og fremst stoltheten over og respekten for den aktiviteten og arbeidet som vises fram, som signaliseres. Det er ikke for å understreke en nødvendig verdsetting av det synlige praktiske arbeidet («Slik ser det ut når jeg baker brød!») og den synlige leken vi knipser og tagger rotet.  Framhevingen av det såkalt «uperfekte» er et på tross-av-budskap;  vi skal heve hodet på tross av rotet, fordi  hullete soker og møkkete gang og posesupper og middag foran skjermen skal vise at vi prioriterer «noe viktigere». Continue reading

Rustet for framtida?

 

DSC03899

Opprinnelig publisert her.

- Nå er det liksom litt som gamle dager og litt moderne. – Men i framtida blir det nok bare moderne….
- Hvordan mener du det blir da?
- Da blir det nok bare datamaskiner til alt?

Til alt? Er dette mitt barns visjon av sin egen framtid? Er det dette livet hun tror hun skal leve? Det ligner kanskje noen framtidsvisjoner jeg selv hørte om, leste, tenkte på en gang for lenge sida da jeg selv var et barn og framtida lå langt der framme…
Nå har jeg selv barn. De vokser og utvikler seg og er ikke lenger bare «her-og-nå-babyer» med et umiddelbart omsorgsbehov. De tenker og reflekterer, de har et selvstendig forhold til sin fortid, nåtid og framtid – og de skal leve i denne framtida. Jeg, som forelder og som voksen, tenker ganske mye på hvordan jeg skal bidra til denne framtida de skal leve i, – og som jeg en gang skal gå ut av, sannsynligvis før dem.

Jeg tenker på at det vekst- og overflodssamfunnet som de og vi akkurat nå lever i, er et mikroskopisk øyeblikk i menneskehetens historie. Hvis jeg lar dem vokse opp til å forvente og mestre bare en videre vekst i velstand og overflod, så gjør jeg dem en stor bjørnetjeneste. Continue reading

Respekt for rot!

 

DSC01791Det går i bølger, men bølgene kommer alltid tilbake ser det ut til – folk hever stemmen, løfter kameraet, smiler skjevt og viser glamour og glitter vinterveien: «Her er vaskerommet mitt», «Se kjøkkenbenken min», «Slik er søndagsmorgen hos oss». Og så ser vi fulle skittentøydunker, tomme melkekartonger, utslitte joggebukser og nedraste legotårn og vi smiler skjevt og solidarisk tilbake. Slik vi visstnok skal. Rundt rotet skal solidariteten sirkle.

Disse framstillingene idealiseres som ærlighet. Det påstås at det vises noe annet enn fasade. Det påstås at vår selvtillit, vår tro på vår egen tilstrekkelighet rammes når vi utsettes for altfor vakre og harmoniske framstillinger av andre menneskers liv. Det må rot (forstått som ærlighet) til for at vi nettopp skal kunne løfte blikket, se hverandre i øya og tro på oss selv.

Det Aftenposten-innledede Prosjekt Uperfekt var et eksempel på dette. Sommeren brakte rett og slett en billedserie av tørkestativer og kjøkkenbenker – og forholdsvis mye lego utover norske stuegulv.

Gikk det et lettelsens sukk gjennom landet? Så vi endelig at slik har de andre det også, slik som meg, slik er virkeligheten, senk skuldrene – du er bra nok. For det var vel meningen, slå fast at dette rotet – det er bra nok? Continue reading

Shoppestopp – eller ei?

Jeg synes det er morsomt å lese om shoppestopperene. Noen lager et skikkelig prosjekt av det, setter seg mål og spilleregler – ett år uten shopping – med eller uten unntakstilfeller. Noen lager heiagjenger og lag – eller konkurrerer mot en venninne.

Og det kommer mange bra erkjennelser og opplevelser ut av dette. For eksempel oppdager noen at det finnes mye allerede der i skapene. Eller en får låne og arve av venner og naboer. Kanskje kan en se hvor mye tid en sparer. I hvertfall hvor mye penger en sparer.

Alt dette er både bra, lærerikt og vel verdt å applaudere.

Men jeg er ikke en shoppestopper. (Jeg er vel veldig langt fra en shopper også, det må vel innrømmes.)

For meg – når jeg skal tenke over kjøping og ikke-kjøping og alle alternativene i min administrasjon av eget og familiens liv -  blir shoppestoppinga for mye en lek eller et stunt – en kortvarig prestasjon. Se om en greier det. Se hva som skjer. Få det til! (og som sagt, det er bra det!)

Jeg jakter på en mer langsiktig modell, en mer bærekraftig løsning – en måte å tenke på som kan vare. En måte jeg – og vi – kan tenke på og leve etter på sikt. Også hvis vilkårene blir endret og begrensninger i kjøpinga blir mindre selvvalgt, enten pga endringer som påvirker tilbud og muligheter omkring oss – eller endringer som gjør kjøpekraften her i huset betydelig redusert.

Det jeg er opptatt av i dag – i et liv med mange muligheter er:
- ikke kjøpe for «å kjøpe». Kjøping er en nødvendighet – ikke en hobby. Det er ganske lett å innarbeide som vane. Og det er deilig. Bare gå og gå forbi alt mulig. Rett fram til det jeg egentlig skulle ha.

- ikke la oss lure av «siste modell-er bedre-argumentasjonen». Har vi noe – så har vi. (Vi har Norges eldste og minste tv – påstår vi, 14 tommers fra 1996. Men den virker… så vi har…)
- Hele tiden vurdere om det finnes løsninger på våre behov som vi kan løse ved å lage selv, reparere noe, skaffe oss noe brukt – eller kanskje greie oss uten.
- sette ønskene på en ønskeliste. Det kommer juler og bursdager for oss alle. (Jeg ønsker meg nå et tørkestativ som går i høyden. Et som kan plasseres ved siden av klebersteinsovnen og stå der hele vinteren!)

Men jeg kjøper når vi trenger noe. Jeg skal greie dette hele livet. Da må det noen ganger kjøpes noe.

Jeg har unger som vokser som uvær og vi bor i Norge med allslags vær. Det blir noen skopar og støvlepar i året. Det står jeg for. Ungene mine går i vinterstøvlene sine halve året, og de arver videre i søskenflokken så godt det går. Vi voksne har stort sett stabil størrelse og kan bruke det vi har.
Jeg stopper ullsokker og ullundertøy så lenge det går. Så bruker jeg de mest fillete trøyene og klipper lapper til albuehullene til de nest mest slitte trøyene. Og syr om resten til tynne ullhalser som varmer godt. Men til slutt en gang – så trengs det noen nye stillongser og trøyer, faktisk. Og da kjøper jeg det. Boblejakker og boblebukser og regntøy også.Og så reparerer vi og arver videre på det også.

Vi finner fine ting på loppemarked og Fretex. Og da kjøper vi. Ingen stopp gjelder da. Men vi prøver å ikke ha for mye av noe. (Bortsett fra bøker – men det blir det vel egentlig aldri for mye av, hvis vi ikke bryr oss om at det står dobbelt i bokhyllene.)

Jeg syr og strikker. Jeg strikker alt av ull-småtøy til alle, luer, votter, halser, leggvarmere, ullsokker… Jeg har sydd mye barnetøy de siste åra. Mest til datteren i huset. Det gjør jeg fordi det er moro og fordi det gir meg viktig kunnskaper og ferdigheter. Det er ikke gratis – jeg kjøper jo stoff og garn. Men det er stort sett rimeligere enn kjøpeklær uansett. (og ja – det er fordi jeg mener at det er feil å regne «jobb-timelønn» inn som et vurderingskriterium i forhold til hjemmeproduksjon. Det er en annen bloggpost…. kommer, kommer.)

Så ja – vi kjøper. Men vi prøver å organisere kjøpinga vår slik at det dekker våre nødvendige behov, på en måte vi synes vi kan stå for – over tid, nøkternt, bevisst, forsvarlig. Det er ikke et kortvarig prosjekt.

Har du prøvd noen shoppestoppeprosjekter – eller shoppebegrensninger?

 

Tidligere publisert her.

Jobb og fritid, definisjoner, en start

Hva er jobb og hva er fritid? Er det formålet med aktiviteten, resultatet av aktiviteten, tidspunktet for aktiviteten eller stedet som avgjør hva som danner skillelinja mellom jobb og fritid?
Og neste spørsmål: Må vi absolutt skille mellom disse begrepene? Begge deler tilhører livet.
Et veldig vanlig kriterium for å kalle noe jobb er at det blir lønnet av «noen andre». Altså formålet med aktiviteten er primært å få lønn. Selvfølgelig er det nyttig og bra det en gjør på jobb, men det som gjør at dette er jobb akkurat for deg – er at du får lønn for det, ikke sant. Om du baker kaker, passer barn, synger eller transporterer noe rundt i en bil OG får penger for det – da er det jobb. Vaske andres gulv for penger er jobb – men vaske ditt eget kjøkkengulv, det er fritid, hurra. Resultatet er det samme, et reint gulv – men definisjonen er forskjellig.
(Husarbeid er nok i det hele tatt en av de viktigste fritidsaktivitetene for folk flest – fortsatt, tross alle svarte vaskehjelper…)
Sted og tid som definisjonsgrunnlag er problematisk. Når jobb-pc’en skrus på i sofakroken etter barnas leggetid – så er det jo jobb. Og å gå til tannlegen midt i arbeidstida er jo bittelittegrann fri…
Det overordnede kriteriet for å benevne noe som «jobb», er nok nettopp hvorvidt aktiviteten er lønnet. Får jeg betalt for det jeg gjør, så er det «jobb». Står jeg på dag og natt – med meningsfylte aktiviteter til nytte, gavn og glede for mange – så jobber jeg altså ikke. Det kan jo føles litt rart. Går en virkelig rundt her og bare har «fri»…. mens andre jobber og får pensjonspoeng og feriepenger og whatever….
Denne måten å analysere og benevne aktiviteter på tilhører en bestemt tid, en bestemt samfunnsform og et bestemt økonomisk system. Det er ikke den eneste måten å se på menneskelige aktiviteter på. Tjene penger ved å bytte inn sin egen arbeidskraft er ikke den eneste målestokken på voksne menneskers aktiviteter.
Vi trenger penger som byttemiddel i det samfunnet vi lever i. Men vi blir mindre avhengige av å bytte inn arbeidskraft i byttemiddelet penger -(som så igjen skal byttes inn i andre varer og tjenester) – dersom vi bruker mer av vår «frie tid» til å utføre arbeidsoppgaver og produserer produkter direkte selv, som vi trenger i våre liv. Hoppe over noen ledd i kjeden. Gjøre det selv. Gammeldags sjølberging, ikke målt opp mot fiktive alternative «timelønner», men med fokus på å gjøre det en kan, klare seg mer selv. Dermed blir dette et arbeid – om det nå ikke kan kalles «jobb» – et grunnleggende nyttig arbeid for egen familie, på siden av det generelle økonomiske systemet.
Dette strider mot en samfunnsøkonomisk modell der noen av grunnelementene nettopp er utyttelse av relative fordeler, stor grad av spesialisering og arbeidsdeling – på globalt nivå – og med tilhørende ekstreme mengder av miljøskadelig transport av alt mulig verden rundt. Jepp. Det strider mot det. Og det står jeg for.
Ha en fin dag med dine aktiviteter!
Innlegget er opprinnelig publisert her.