En aksjon som må fortsette

Dagbladet 10. april, 2016

EN AKSJON SOM MÅ FORTSETTE

av Ask Håkon Ebeltoft, Evy Ellingsvåg, Linn Herland Landro, Guri Jørstad Wingård. Refugees Welcome to the Arctic

April 2016. Millioner av mennesker er på flukt fra krig, forfølgelse og lidelse. De fleste i nærområdene, uten tilstrekkelig ivaretakelse av rettigheter og humanitære behov. Europas grenser er stengte. Og den norske regjeringen sier seg fornøyd med at midt i en historisk flyktningkrise er ankomsttallet av nye asylsøkere til Norge rekordlavt og legger fram innstrammingsforslag til utlendingslovgivningen som skal gjøre Norge strengest i Europa.

I januar startet aksjonen Refugees Welcome to the Arctic som en reaksjon på uansvarlig, uverdig og urettmessig behandling av asylsøkere som var kommet over Storskoggrensa fra Russland. Vi slo fast at Norge bryter menneskerettslige forpliktelser ved å sende asylsøkere tilbake til Russland uten individuell realitetsbehandling. Vi krevde umiddelbar stans i hasteutsendelser og vi krevde fullt demokratisk innsyn i prosesser rundt vedtak og utsendelser. Demokratisk innsyn og åpenhet er nøkkelord. De første utsendelsene av Storskogflyktningene skjedde i skjul av julas fred og ro i desember 2015. 231 Storskogflyktninger ble sendt ut i denne første runden, Operasjon Vinter 1. De som bare hadde midlertidige visum og studentvisum i Russland har ingen krav på å få bli i landet og risikerte utsendelse. Dette skjedde med flere. Russland har ikke et fungerende asylsystem.

At Russland tidligere har sendt syriske flyktninger tilbake til Syria er en skremmende bakgrunn. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot å tro at Russland er et trygt land å returnere asylsøkere til.

I januar startet Operasjon Vinter 2. Igjen som en hasteaksjon, uten innsyn fra offentligheten. Dette kunne vi som dannet Refugees Welcome to the Arctic ikke akseptere.

Vi gikk til aksjon. Vår kamp for åpenhet og innsyn bar frukter. Verdens og Norges søkelys ble rettet mot en liten grensestasjon og et lokalsamfunn på russergrensa. Vi samarbeidet tett med journalister, asyladvokater og andre organisasjoner på feltet. Vi informerte sentrale politikere om hva som foregikk og hadde tett kontakt med asylsøkere som var internert i Vestleiren og etter hvert også med utsendte personer.

Da informasjonen om hva som foregikk kom fram, lot ikke kritikken — både fra norske politikere og fra verdenssamfunnet  – vente på seg.  Statsråd Sylvi Listhaug ble hasteinnkalt til Stortinget for å forklare seg om utsendelsene. Den første transporten i Operasjon Vinter 2 klarte vi ikke å stoppe. 13 personer ble sendt ut med buss 19. januar. Det var ned mot 30 kuldegrader, flyktningene ble sluppet av i Nikel og Murmansk, uten mat og uten midler til å komme seg videre.

Noen solgte telefoner for å få kjøpt togbilletter videre. To av de utsendte var i direkte fare for videre utvisning, siden de hadde visum som gikk ut samme dag som utsendelsen fra Norge. Disse to kom fra Jemen, et av verdens mest krigsherjede land, som Norge selv ikke sender ut personer til. Mens de to måtte sove utendørs, uten penger, i frykt for hva som kom til å skje, drev våre aksjonister et intenst arbeid med å få fram dokumentasjon og få omgjort vedtaket om bortvisning. Resultatet ble heldigvis at begge i tolvte time fikk komme tilbake til Norge for ordinær asylbehandling.

Ved varsel om neste uttransportering grep noen av aksjonsgruppas lokale representanter inn, noen hjalp flyktninger med å komme i kirkeasyl, noen forsøkte å transportere en syrisk småbarnsfamilie vekk for å komme i dekning. Disse flyktningene skulle også sendes ut til Russland, men hadde alle ugyldige visum som ville ført til utvisning videre fra Russland.

Modig sivil ulydighet, som for flere av de involverte førte til arrestasjon og forelegg, var med på både å stanse utsendelser og skape nasjonal og internasjonal oppmerksomhet om den panikkartede og fullstendig uakseptable praksisen på grensa. Vår aksjon i nord var dessverre nødvendig. Vaktsomheten omkring premissene for og gjennomføring av norsk utlendingspolitikk er viktigere enn noensinne. Vi lever i en tid der det bygges nye murer, innføres nye restriksjoner, lages nye skillelinjer og rangeringer mellom mennesker — og der Europa bryter med sine egne fundamentale verdier ved å ikle politikken et språk som benekter disse bruddene. Kampen for verdighet, demokratisk innsyn og forsvaret av individenes rettigheter er viktigere enn på lang, lang tid.

Vi har en statsråd på innvandringsfeltet som gang på gang i vinter klarte å uttrykke at «Russland er et trygt land for de fleste». Det er jo en artig formulering — og ganske meningsløs når man snakker om enkeltmennesker på flukt. Det eneste som er relevant er hvorvidt et område er trygt for nettopp dette mennesket. Når Russland i tillegg har en praksis på asylfeltet som kritiseres av alle menneskerettighetsorganisasjoner, så blir et utsagn om «Russland som et trygt land» bare tom retorikk.

Trygghet oppstår ikke av at en norsk statsråd gjentar ordet «trygt». Trygghet oppstår heller ikke av at et presset og desperat EU nå for få uker siden erklærer Tyrkia som «trygt land» – eller av at vår egen utenriksminister slår seg med i dette selskapet og sier seg fornøyd med EU-Tyrkia-avtalen om tilbakesendinger av båtflyktninger fra Hellas. Vår kamp fortsetter derfor. Blikket er ikke bare mot grensa i nord. Som ansvarlige norske borgere må  oppmerksomheten være rettet mot både intern lovgivning og praksis og mot det globale perspektivet.

Denne uka kom regjeringens innstrammingsproposisjon til Stortinget. Endringene etter høringsrunden er knapt nok merkbare. Høringsforslaget ble radbrukket av organisasjoner og aktører på asyl-, flyktninge- og migrasjonsfeltet, på grunn av innstrammingsforslagene som vil vanskeliggjøre ministerens andre stillingsledd, integreringen. Videre på grunn av forslag som vanner ut beskyttelsen folk gis, og som har til uttalt hensikt å ikke gjøre oss «mer attraktive enn andre land i Europa». Et åpenlyst jag mot bunnen, med andre ord.

Dette er bakgrunnen for at denne politiske kampen må opprettholdes gjennom Stortingsbehandlingen nå i vår. Mange dramatiske feil ble gjort ved Stortingets hastebehandling av lovendringer høsten 2015. Dette kan ikke gjentas ved behandlingen i vår. Rammen om den norske utlendingspolitikken kan aldri være snevert norsk. Når Norge velger å stenge den arktiske ruta, som av mange flyktninger ble valgt som en tryggere rute for flukten enn å legge over havet i små gummiflåter, så er ikke dette noe som bare angår Norge.

Land etter land stenger sine grenser. Hellas er oversvømmet av flyktninger strandet i klemma mellom stengte grenser og det havet de flyktet over. Den humanitære situasjonen for disse er katastrofal og den rettslige situasjonen er svært uklar. I Nord-Hellas lever 15 000 mennesker i limbo på  den stengte grensa. Barn, gamle, funksjonshemmede, gravide og nyfødte bor her i kulde, søle og leire, uten mulighet til å komme seg videre. Likeledes er tusenvis av mennesker strandet på havnen i Pireus.

Båtflyktninger ankommet etter 20. mars holdes fengslet, uten tilstrekkelig mat og vann, på de greske øyene. Deres eneste forbrytelse er at de flyktet, for å overleve. Ved retur til Tyrkia risikerer de tilbakesending til krig og forfølgelse der de kom fra, noe Amnesty dokumenterte i sin helt ferske rapport. Tyrkia er ikke et trygt land, og blir det heller ikke av at et desperat Europa ønsketenker seg til det. Alle store humanitære organisasjoner, inkludert FN har trukket seg ut av hjelpearbeide i interneringsleirene på de greske øyene i protest mot avtalen. Konsekvensene for menneskene på flukt er ekstreme. Vi er alle midt i det.

Norge er ikke EU-medlem, men Norge støtter opp om EUs avtale med Tyrkia. Norsk utlendingspolitikk og -lovgivning må vurderes og drives innenfor en bred internasjonal ramme. Norge må ta sin del av ansvaret, både humanitært,  men også for å opprettholde og beskytte folkeretten og våre menneskerettslige forpliktelser. Dette skal være fundamentet, ikke noe vi forhandler bort og setter i parentes når det er krevende tider. Vi vil fortsatt kreve og arbeide for demokratisk åpenhet og innsyn i både vedtak og prosesser — og i konsekvensene for de enkeltmenneskene vedtakene berører.

Vi krever at asylretten vernes, både i Norge og i Europa for øvrig. Og vi krever — fortsatt – umiddelbar stans av returer til tredjeland som ut av lufta bare kalles «trygge», fordi det visstnok er mest behagelig for oss i Europa.

 

Første gang publisert i Dagbladet her.

Hjem til jul….

Denne høsten har jeg reflektert mye over begrepet «hjem».

En lillejulaftenskveld som denne, er det dette jeg vil skrive noen få ord om.

Mirakuløst nok har nok en gang julenissens mest kaotiske verksted blitt forvandlet til et noenlunde reinvaska og småpynta julehus – med de vaska golva, det pynta treet, ved som er stablet og båret og til og med et skakt julenek der ute i sommervinden i den grønne hagen. De siste trådene er festet på den digre genseren som en fjortenårig tenåringssønn med verdensmesterskap i tørrvittige kommentarer skal få, ferdig i siste øyeblikk. Treet lyser. Mahalia Jackson med Silent Night på radioen. Tre unger i seng. For første lillejulaftensgang bare en av dem i nissepysj, så store har de blitt…  En katt som er lettet over at den skumle støvsugeren er borte og det er fred og ro i heimen. 

I hjemmet.

Det er tre ting jeg vil si her i kveld.

Den første er spørsmålet om hva som gjør en bolig til et hjem. Og dette finnes det ikke noe svar på. For svaret er personlig. Et hjem er noe som tilhører deg.

For meg vil det først og fremst være folka, familien min. At ungene er trygge. At det er her vi hører til. Her vi senker skuldra. Får trøst. Deretter måltidene, maten, lysene, samtalene, samlingen rundt bordet. Ovnen der vi varmer oss og fyrer med veden fra skogene der jeg vokste opp. Katten - og hans enestående demonstrasjon av at livet og hjemmet er til for å kose seg og at vi er til for å behage ham! Gitarene og pianoet som lar oss skape musikk i hjemmet. Alt vi lager, strikker, syr, maler, snekrer – og henger opp og tar i bruk her – hjemme.

For deg er det sikkert noe annet. Det er ditt. Det gjør hjemmet til ditt hjem. Ta vare på det.

Den andre er den private refleksjonen over hva hjemmet betyr når livet er hektisk og kreftene trekker en til mange kanter. En slik høst har det vært for meg. Det er mange årsaker til det. Men mest det å starte opp igjen i en krevende jobb jeg trodde jeg kjente, men som var annerledes allikevel – midt oppe i  en flyktningesituasjon både nasjonalt og internasjonalt, der jeg ikke kunne velge annerledes enn å gjøre mitt for både å delta og bevisstgjøre rundt det internasjonale – og å delta praktisk og organisatorisk for å motarbeide en humanitær katatstrofe i Oslo sentrum. Det var mye. Jeg var mer borte enn jeg har vært noen gang etter at jeg fikk en ungeflokk å være tilstede for. Jeg sluttet å sove om natta. Det ble mye. Men det var alltid et hjem å komme hjem til. Det vi har – er her. Det er varm te, en ovn som varmer, et dagligliv som går rundt, en katt som kroer seg i «stolen sin» – det er lykter på trappa når noen kommer seint hjem og middagsrester å få og armer til trøst.

Det var det private. Men det viktigste kommer nå.

Den tredje er den julerelevante og evige relevante tanken knyttet til alle tiders – og vår tids folkevandringer. Folk har vært på vandring og søkt ly – og eventually et hjem –  siden tidenes morgen. En bitteliten familie med et ventende barn vandret en gang for to tusen år siden fra dør til dør et sted der det ikke fantes rom i herberget. Vi husker det, ikke sant? Ingen hadde plass for dem og deres behov.  Den dag i dag vandrer folk – noen også med barn på armen eller i magen – med drømmer og frykt – med lengsel og smerte – og med ønske om et liv som kan leves, et sted man kan høre til. Og samtidig stenges grensene , murene bygges, lovene endres i rekordfart – og godhet erklæres som en tyrrannisk egenskap. Det er dystre tider. Jeg spår at vår tids restriksjoner og stengte grenser og fordømmelse av «de andre» vil bli noe vi vil skamme oss over resten av våre og våre barnebarns tid.

Og så må jeg - at the end of the day, literally, - få avslutte med dette: Håpet. Det som forener disse punktene – og som får livet til å gå videre. Hva denne høsten har vist meg av engasjement og godhet. Av vanlige folks ønske og lengsel etter å bidra. Gjøre godt. Gå gode skritt i denne historien som ruller avgårde rundt oss. Jeg har opplevd hvordan alle slags folk har strømmet til for å løfte pappesker og servere middagsporsjoner. Jobbe dag og natt for godhet og omsorg og menneskeverd. Sørge for at folk på vandring blir mottatt som mennesker med verdighet.

Rett oppunder jul arrangerte jeg med noen andre i denne gjengen av folk som stadig strømmer til og vil tilhøre dem som sier Welcome – noen stuntinnsamlinger for å skaffe klær, sko (nok en gang) – og julegaver. For å gjøre det enkelt for oss sjøl i julestria tok vi innsamlingen hos hver og en av oss. Hjemme. Og folk strømmet til. På glatt førjulsis. Midt i travelheten. Med tegnesaker og vinterstøvler. Og hver og en takket for å få lov til å hjelpe til.

Det er slik vi er, tror jeg. Det er slik folk egentlig er. Da kan vi tro på ei framtid.

God jul

- og 

fred på jord, håper vi…..

Hva er det å ha fri? Noen sommerferierefleksjoner.

Jeg skriver ofte om rikdommen ved hjemmeferiedager uten fastlagte planer – dager som fylles av det vi velger og blir til mens vi går.

Men hvordan blir det egentlig lest av dere som leser? Hva betyr egentlig ordet «fri» – i vår tid?

Det høres jo mest ut som om vi gjør ingenting. Eventuelt drikker kaffe og ligger langstrake og late…

Jeg har skrevet om begrepene «arbeid», «jobb» og «fritid» mange ganger før. Det er interessante og viktige begreper å forstå varierende betydninger av – for å gripe egen samtid, fortid og aktuell politisk debatt.

Det virker jo så enkelt hvis vi kan stille to begreper som «jobb» og «fritid» opp som en dikotomi – som to gjensidig utelukkende kategorier. Enten jobber du - eller så har du fri. Ingen mellomting, ingen gråsoner. Når jobben er slutt for dagen – så starter fritida. Når du har ferie fra jobb – da er det fri.

Dette er enkelt så lenge vi vi lar «jobb» stå utelukkende for den lønnede virksomheten du gjør – og putter all ulønnet virksomhet i samme haug, nemlig i «fri»-haugen.

Det som ikke er så enkelt med dette, er jo at  i den haugen av «fri» så ligger det så utrolig mye forskjellig. Sitte på bussen hjem, gulvvask, blogging, rensing av sluk, sette nye strikker på regnbukser og stå i kassakøen på Rema. Tur i skogen og bleieskift, lakke negler, måke snø for naboen, være hjelpetrener for fotballaget og brette klesvask.  Alt er «fri» – dersom «fri» betyr alt som ikke er lønnet av en arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Ubetalt – dermed fri.

Og når vi kaller alt dette for «fri» – så høres det jo veldig lett og valgfritt og nærmest litt overflødig ut. Lakke negler er jo en valgfri og ikke særlig vesentlig og verdensreddende oppgave. Alt annet som plasseres i samme kategori kan lett få samme stempel. Det er fritida di – sikkert fint for deg – men innebærer ikke noe særlig annet enn avslapping og avveksling fra det som egentlig er viktig, altså jobben.

Lønnsarbeid – altså det jeg her kaller «jobb» –  som den dominerende virksomheten for å sørge for egen familie, er et relativt kortvarig fenomen historisk sett. Det å ivareta sin egen familie gjennom det direkte praktiske arbeidet, helt uavhengig av lønn – helt avhengig av det praktiske fysiske resultatet – gjennom å dyrke jorda, gjennom jakt, fangst og fiske, tilvirkning av klær og mat og brensel, bygging og vedlikehold – har en mye lengre historie bak seg en vår tids bytte av tid mot penger som igjen byttes i varer og tjenester.

En svart-hvitt dikotomi der vi setter jobb opp mot fri – uten nyanser - tilslører denne lange historien, der ulønnet arbeid har vært vesentlig og viktig. Men det tilslører også den betydningen ulønnet virksomhet – ulønnet arbeid – har også i dag. All den nødvendige og viktige virksomheten som forgår utenom jobb og som holder hjulene, familiene, hjemmene og lokalsamfunnene i gang. Alt dette arbeidet skyves tilside som mindre viktig, mindre vesentlig – og egentlig litt tullete å bruke særlig mye tid på. Denne tilsløringen får en sentral politisk funksjon blant annet i debatter om deltid og om arbeidslinja. Latterliggjøringen av virksomhet utenom lønnet jobb – av cup-cakes-baking, og lattedrikking – overskygger det at folk flest henger opp tøy og skrubber badekar langt mer enn de baker rosa kaker. At folk velger å bruke tid på å utføre arbeidsoppgaver som ikke gir lønn og pensjonspoeng blir ofte sett ned på og kalt både latskap og dumhet.

For folk gjør jo fortsatt mye sjøl. Folk bygger hytter og garasjer og baker brød og har ripsbusker i hagen og hekler lappetepper. I hvertfall vasker vi klærne sjøl og de fleste av oss lager middag til en eller flere hver eneste dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for å ivareta mer praktisk hverdagskunnskap og -ferdigheter, gjennom praktisk arbeid i eget liv.En viktig del av dette er å anerkjenne at praktisk arbeid tar tid - og det er helt greit.

Hverdagen min er alltid fylt av arbeidsoppgaver. De dagene jeg drar avgårde til en lønnet jobb – så er jeg i sving flere timer før jeg drar med praktisk arbeid i eget hjem. Når jeg kommer tilbake bruker jeg en full arbeidsdag til til å videreføre oppgavene. Drivhus og hage. Hus og kjøkken. Symaskin og strikkepinner. Baking og middagslaging. Reparere. Rydde og vaske. Nå som det er sommerferie – og helt fri fra lønnsarbeid og skolens timeplaner – så er også dagene fylt av mye av det samme. Men dagsrytmen og planene er opp til oss selv. Vi er i sving fra morgen til kveld. Mannen har akkurat ryddet sammen verktøyet etter verandasnekringa i kveld. Jeg skal fryse ned litt syltetøy og rydde annet av dagens produksjon på kjøkkenet. Men vi har pauser når vi vil, vi skal ikke rekke noe sted, vi styrer rytmen selv og tar gjengen med i skogen når vi er klare alle sammen. Det er fri for oss. Ikke uvirksomhet – men tid til mye virksomhet. Det er den gode rytmen.

Den rette feminismen!

DSC02560

Vi slipper visst ikke unna i år heller. Opptakten til 8. mars drar igjen opp debatten om hvem som er de egentlige feministene, om hva som er den rette tro og tanke, de rette kampsakene og parolene. Og noen gjør et stort poeng ut av at de ikke kjenner seg igjen i andres kampsaker. Wow! Mens andre trekker opp kortet om egoisme og selvsentrerte kamper. Hos «de andre» – selvsagt.

Senk skuldra, jenter og gutter! Dette er politisk debatt. Det er rett og rimelig – og faktisk viktig -  at vi har ulike meninger. Å være kvinne – eller mann – eller hvit eller tjukk, med eller uten hijab,  eller over eller under førti – determinerer ikke dine politiske meninger. La oss alle huske at politiske motstandere er saksmotstandere – ikke territorial-okkupanter. Du trenger verken surmule eller utslette motstanderne. Bare stå i debatten.

Gata og debattene er for alle. Ingen eier feminismebegrepet en gang for alle. Vi er mange som gjennom tidene har lurt på om vi «passer inn» i strenge feministrammer med våre egne små liv og forståelser. Glem det!

Feminismen er ikke en gudegitt en-gang-for-alle-pakke – eller en statisk museumsgjenstand. Det – som så mangt i våre individuelle og felles liv – er en prosess, en samtale, et fenomen i utvikling. Den dagen noen får endelig monopol på å definere feminismen, (eller «rettferdigheten», «demokratiet» eller «sannheten»…) – så stagnererer kampene og bevisstgjøring og håp er over. Nei, carry on.

Debatt og kritikk redder verden. Det tror jeg fortsatt på. Det betyr ikke at jeg ikke får med meg både det ene og det andre av historieløse og refleksjonsløse utsagn. Eller utsagn jeg er grunnleggende politisk uenig i. For all del. Men da er det vel opp til meg å argumentere bedre, da. Ikke furte over at noen andre mener noe annet, går i et annet tog, eller ikke går i tog eller stemmer på partier jeg ikke begriper meg på.

Mitt blikk på verden er politisk. Jeg er selvfølgelig feminist – men ikke uten å være det ut fra et politisk ståsted som handler om menneskets generelle ansvar i verden, for kloden, for framtida, for voksne og barn. Det preger mitt blikk. Og det preger mine dagliglivsvalg. At jeg baker brød og stopper sokker – for eksempel…

Men midt i det hele – husk Berit Ås! Bevissthet om hersketeknikker er fortsatt en tilsynelatende evig nødvendighet. Det gjelder 8. mars og resten av året. Kanskje er det den lille usikre jenta i meg som merker meg dette spesielt i alle kvinne-/likestillings-/familiepolitikk-/feminisme-debattene – kanskje er det «bare meg» – eller er det slik at disse virkemidlene, disse udemokratiske og ikke-klokskaps-og-debatt-fremmende grepene brukes ekstra mye når det gjelder slike saker? Vi vasser i eksempler på….

-  å latterliggjøring av motstandere (jf den overoppbruke jamnføringen av «alt hjemmearbeid» med dillete rosa cupcakes, som selvfølgelig alle må ta avstand fra, og dermed hiver vi alt grovbrødet, gulvvasken og skrellinga av gulrøtter ut med badevannet.. Tårnfridlatterliggjøringen fungerte vel tilsvarende – bare motsatt….)

- av påføring av skyld og skam (du bidrar for lite i samfunnet når du jobber deltid, undergraver framtidas velferdssamfunn om du ikke løper i arbeidslinjas fulltidsløp – og du svikter barna når du jobber fullt)

- for å ikke snakke om teknikken med at det blir galt uansett hva du gjør (du jobber for mye, for lite, har posesuppe for ofte, blåser for lite i hybelkaninene…)

 

Igjen – dette er politisk debatt. Det er greit å ha ulike meninger. Det er ikke, ikke, ikke  greit å latterliggjøre og skambelegge og usynliggjøre andre til taushet.

Om dette har jeg skrevet lengre og klokere her her: – Når kvinnene får stemmer.

For når kvinnene får stemmer – så er det faktisk mange av oss. Da får vi respektere at det blir flerstemt.

 

 

 

En analyse av outsourcingsdebatten

NRK setter for tida fokus på alle tjenester og produksjon av varer vi – folk – kjøper seg ut av. Mat levert på døra, ferdigmat, leksehjelp, barnebursdager, vaskehjelp…  I den forbindelse ble jeg bedt om å skrive litt om hvordan synet på fritid og jobb påvirker dette. Teksten finner dere på NRK Ytring  – under den legendariske referansen «Jeg har folk til slikt».

Temaet er nært knyttet til et sentralt arbeidsfelt og interessefelt for meg – nemlig tankegangen rundt «Klare sjøl – moderne selvberging». Les gjerne mer om dette her på bloggen.

DSC03704

Hva kan vi lære av historien? Ord på Holocaustdagen.

«Vi må lære av historien» sies det. Eller «Historien gjentar seg». Eller «Vi må sørge for at historien ikke gjentar seg.»

Men hva kan vi egentlig lære av historien?

Det mest sentrale kjennetegnet ved «historie», forstått som fortidige hendelser, er at de er forbi. Det er over.  Slutt. Historien har vært og  kommer faktisk ikke til å skje igjen, uansett hvor mye eller lite vi har lært.

Vi kan lære oss om fortida, vi kan lære oss mye nyttig og interessant – og ikke minst viktig – men vi kan ikke lære hvordan vi skal leve i nåtid og framtid. Dette gir historien ikke anvisninger for.

«Historie», forstått som beretninger om fortida, viser oss at alt endrer seg og at ingenting vil kunne skje omigjen.

Men det viser oss noe mer. Historie forteller oss at mylderet av unike hendelser verken er gudegitt eller skjebnegitt. Noen ganger er historiens gang sterkt påvirket av naturkreftene – men også alltid, alltid med et menneskelig handlingsrom og påvirkningsrom og ansvar i sentrum.

Historien er foranderlighetens og påvirkelighetens budskap. Og dermed er det også beretningen om menneskets ansvar og menneskets tilkortkommenhet.

På en dag som denne – da vi med all rett minner hverandre om Holocaust og fortidas grusomheter – så kan vi også minne hverandre om at historien ikke gjentar seg. For «historie» – forstått som begivenheter i en eller annen nær eller fjern fortid – er enkeltstående unike begivenheter, engangshendelser. Unike koblinger av hendelser, menneskelige valg, feiltrinn, tilfeldigheter, godhet og ondskap. Ingen slike unike koblinger vil skje igjen på nøyaktig samme måte. Når det skjer noe som ligner, er det nettopp fordi vi har skrevet historie om det fortididge, beretninger der vi har gjort et utvalg, tegnet et forløp, et mønster, noen sammenhenger – som kan gjenspeiles i nye enkeltstående hendelser.

Men selve den gamle hendelsen gjentar seg ikke noensinne. Holocaust gjentar seg ikke. Men verden er full av grusomheter fortsatt. I vårt nødvendige og viktige møte med fortida gjennom beretninger, vitner og markeringer, på slike dager som i dag og alle dager, så må blikket også rettes utover og framover. Mot nåtidas og nye nåtiders utfordringer til oss.

Vi går blindet mot framtida dersom vi bare er fokusert på å ikke gjenta fortidas feil. Fortidas feil kan bare lære oss om vår menneskelige feilbarlighet, menneskets ansvar, kampenes og valgenes og den kritiske evnes viktighet – og  all tings foranderlighet og uselvfølgelighet.

Det er slett ikke lite. Men det er ikke nok. Det er alltid nye kamper. Det kan vi i hvertfall lære av historien.

 

 

 

 

 

Snurre videre som før? – Alltid nye kamper!

DSC02507

I det vi en januardag prøver innbille oss selv at utfordringen bare er å rekonstruere den kjente hverdagen igjen etter juleferien – eller klare å spesifisere nyttårsforsettene tilstrekkelig i realistiske delmål.

I det vi løfter blikket mot en lysere januarhimmel og skuer håpefult framover mot mer lys og nye krefter og en gang der i det fjerne en grønn vår.

I det vi tror at nå har vi  rundet den innerste svingen igjen og at livet med stort og smått tross alt går i sin faste rytme videre, og jeg har en bloggtekst på fingertuppene med tittelen «Og jorden snurrer rundt som før».

I det jorden snurrer rundt som før.

Da smeller det i Paris.

Går vi da videre? Snurrer det videre som før? Eller er alt endret?

Vi snurrer, barn fødes, brødskiver ramler ned med pålegget først og fotballtreninga har startet.

Men vi er vekket. Til en ny tid. Til kamper vi ikke ønsket oss. Til motkrefter vi helst ville lukket øynene for. Til en kamp for grunnleggende verdier vi trodde var sikret.

Vi har kunnet høre terroristenes skritt lenge nå. Vi kan ikke lukke øyne og ører lenger.

Jeg ser konturene av ei nær framtid med kamper jeg ikke ønsket at barna mine skulle være en del av.

Men hva skal jeg si? Jeg er barn av fredsgenerasjonen som vokste opp etter okkupasjon og med bakgrunn i et fortiet krigsmareritt – og selv skuet en framtid med fred mellom nasjonenene, vekst og velstand. Men selv forholdt jeg meg som barn med stor selvfølgelighet til kald krig, jernteppe og apartheid, mente jeg forsto meg på U-land og miljøvern – og hadde Ungdom mot Atomvåpen-button, fakkeltog, aksjonsansvar og maskinskrevne Amnestybrev som ledsager gjennom skoletida. Fred var det ikke.

Jeg var høygravid med mitt første barn, den nåværende langhåra tenåringen, da flyene smalt inn i tårnene en septemberdag som ingen glemmer -og min første tanke var – hva slags verden fødes mitt barn inn i?

Vår verden. Jorda snurrer videre.

Men aldri som før.

Det har den aldri gjort. Det er alltid nye kamper. Det er det vi kan lære av fortida; det kommer alltid nye kamper. Vi velger ikke hva vi må møte. Men vi har et ansvar for å gå vår tids kamper i møte – hver og en av oss.

Nå er ansvaret stort for å trå rett, kjempe rett, forsvare mennesker, rettigheter og verdier. Ikke tie, bøye hodet, overse og svikte – da lar vi motkreftene vinne. Taushet kan ikke være svaret når ytringsfriheten trues.

Det er også budskapet til mine barn.

 

*

Mange har skrevet kloke ord de siste dagene; les gjerne disse

Anders Heger. Om at nå er frontlinjene flyttet. Det er et før og et etter dette.

Frank Rossavik. Om at selv om vi ikke klarer å tro på Matteo Renzis ord om at friheten seirer over volden, så hjelper det – inntil videre – å late som om vi tror på dem.

Shazia Sarwar.  Om hva terroristen egentlig har oppnådd; om han forstår at han tapte saken den dagen han løftet våpen…

og Anders Giæver. Om den franske konteksten, om hva som står på spill og hva vi må kjempe for.

Fattigdommens usynlighet. En historie om dem vi ikke ser.

Radikal Portal publiserer i dag mitt bidrag til høstens skrivekonkurranse om Klasse-Norge: Fattigdommens usynlighet.

Jeg har vært opptatt av både det å belyse samtidas begreper om forskjeller, fordeling og rettferdighet – og hvordan disse usynliggjør forskjeller som ikke fanges opp av de etablerte forståelsesformene – og samtidig ville jeg fortelle en historie, som kunne vært sann. Ønsket mitt er å bidra til at vi skal bli bittelitt klokere, stille noen flere vanskelige spørsmål – og se mer og flere omkring oss:

Fattigdommens usynlighet.

Det normale og det usynlige bekrefter hverandre
Normalitetsbegrepene justeres jevnt og friksjonsfritt; når det gjelder forbruksnivå går det oppover og oppover. Forbruket til den norske gjennomsnittshusholdningen er i dag nesten 3,5 ganger større enn på slutten av 1950-tallet.  Andelen av inntekta som går til mat var 40 % i 1958, nå er den nede på rundt 12 %. Resten går til alt annet.

Det er visst normalt. Tror vi.

Men forbruksstøyen tilslører fattigdommen og klasseforskjellene i dagens Norge. Motsatsen til normaliseringen av hyperforbruket er nemlig fattigdommens taushet. Det tause er usynlig. Og det usynlige kan vi tvile på om finnes. Slik opprettholdes og bekreftes vårt absurde normalitetsbegrep, våre oppskrudde og skjermede forventninger. Våre grunnleggende forståelser av rettferdighet og fordeling hindrer oss i å forstå både fattigdomslivet og hvordan folk kan havne der. Fattigdom som ikke er basert på dumhet eller latskap, faller utenfor forståelsesrammen. Dermed blir de virkelig fattige så annerledes at de knapt nok synes.

Hvilke ideer er det som skaper dette usynlighetsrommet; hva legger grunnlaget for at vi ikke ser?

Våre to grunnideer om fordeling og rettferdighet
Vi bygger vår normale norske oppfatning av rettferdighet, fordeling og samfunnsmessig omsorg på to grunnideer:

Den første er en norsk variant av den amerikanske drømmen: Den som vil, den kan! Vi bekrefter overfor hverandre at det skal lønne seg å jobbe og å være flink og prestere godt; så stå på! Denne ideen bygger på et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. Dette legitimerer i neste omgang forskjeller. Enkelt og logisk: Det er rettferdig at noen er rikere enn andre, de har fortjent det.

Den andre grunnideen er velferdsstatsideen. Dette tar til en viss grad den skarpe brodden av det brutale prestasjonsfokuset i den første ideen. Det er her festtalene først og fremst holder til. For vi liker så godt å si at vi tror på og bidrar til velferdsstatens grunnsikring og omfavnelse av oss alle. Favntaket som gir alle innbyggere et trygt fang, en trygg havn, et sikkerhetsnett slik at ingen faller igjennom, ingen faller utenom. Rettferdigheten blir da kompensatorisk og universell. Alle er med.

Så budskapet – from all of us to all of you – er: Skap deg selv – eller bli ivaretatt av sikkerhetsnettet! Da går det bra med oss alle. Ikke sant?

Her er en historie om fattigdom som bryter med disse to grunnideene:

Historien om den usynlige fattige
Dette er en beretning om en som fått alt opp i hendene, på skattebetalernes regning. Hun har fått tildelt en kommunal bolig og mottar støtte til deler av husleia. Hun betaler laveste sats på SFO og i barnehagen, resten tar fellesskapet seg av. Hun får gå på kurs etter kurs. År etter år. Hun får frikort på helsetjenester i mars. Hun pendler mellom ulike støtteordninger. Hun er en av dem som skummer fløten av velferdssamfunnet. Kanskje hun heter Maria.

Og hva mer er – hun jobber ikke. Hun har aldri hatt en jobb i Norge. Bare enkelte praksisplasser i noen måneder av gangen, før den sviktende helsa, aleneansvaret for barna – eller NAV-programmenes finansiering har satt stopp. Hun har derfor sikkert nok av tid til å kjøre t-banen fjorten holdeplasser midt på dagen på en tirsdag for å kjøpe fem kilo poteter i akkurat den ene butikken der det er tilbud. Hun kan gå grundig gjennom de støvete bunkene med loppemarkedsklær på ulike skoler hver eneste helg. En vinterjakke til den eldste, 30 kroner. Et par sko til seg selv, 10 kroner. En sykkelhjelm, 20 kroner – for en lykke – til den yngste.

Hun er så vidt passert trettifem, men det kjennes som hun har levd mange liv. Slitenheten, bekymringene, historien, flukten, frykten, pengemangelen – alt sitter i skuldrene, hodet, magen, søvnløsheten. Men når hun går ut av blokka si, er hun alltid velstelt og smilende. I veska bærer hun med seg hele sitt liv. Barnas identitetsbevis. Alle brev fra boligetaten, utleiefirmaet, NAV, legekontoret, UDI. Strømregningene. Faktura fra SFO, laveste sats.

Hun har gått på norskkurs i 7 år. Hun forstår ennå ikke hva byråkrati-Norge forteller henne. Hun kan ikke lese nettsidene til UDI. Hun forstår ikke hva som står på legehenvisningene til spesialistutredning og hun vet at det er nytteløst for henne å prøve å oppklare det på telefon, med sin egen vaklende norsk. Men hun forstår når hun skal ta med kake på skoleavslutningen.

Hun forstår ikke brevet hun får fra én etat i kommunen om at en annen etat i kommunen har sett på ligningen hennes fra i fjor da hun gikk på en litt høyere type stønad enn nå. Dermed erklærer etaten at hun ikke trenger så mye i bostøtte i år, men hun har klagerett og klagefrist og ditt og datt. Hvordan skal hun klare å lese og forstå dette? Hun forstår først alvoret når fakturaen kommer fra den tredje etaten og er mange tusen kroner høyere enn forrige måned og dermed nærmer seg det totale beløpet hun og barna har å leve av for hele måneden. Da svikter beina og kreftene, for hva skal hun gjøre? Regninger må betales. Men da finnes det ikke penger til mat.

Hun kunne klaget, men nå er det for seint, endring etter klagebehandling vil først gjelde fra neste måned. Hvordan mener vi at hun skal klare å konsentrere seg om preposisjoner på norskkurset neste dag, da?

Av det hun disponerer en vanlig måned, går omtrent halvparten til den bostøttesubsidierte kommunale boligen. Det som står igjen, er under en tredjedel av det SIFO regner som et nøkternt referansebudsjett for en familie som hennes. Og det er de månedene som kommunens etater ikke regner feil og drar inn nesten hele månedsbeløpet hennes for å dekke husleia.

 «Men denne uka har jeg mat,» sier hun. «Og jeg har kjøpt brød og ost. Da får barna matpakker. Men ost er så dyrt.»

Flukt har en årsak.  Konflikter og overgrep i et land langt vekk fra det norske byråkratiets system og struktur tvang henne på flukt, alene med en baby på armen og et par småbarn på slep. Alene til dette iskalde landet. Men alle er så snille her! (Ja vi er snille vi, det vet vi jo. Den politiske debatten handler helst om å sette grenser for snillheten.) Introduksjonsprogram. Norskkurs. Bostøtte. Arbeidsavklaringsmidler. Gratis helsetjeneste til barna og frikort når alle belastningslidelsene og de traumebaserte sykdommene fører folk over utgiftsgrensa. Sosialstøtte når ingenting går. Alt opp i hendene.

Det er mange år siden hun kom hit. Hvorfor klarer hun seg ikke bedre? Hvorfor kan hun fortsatt ikke lese brevene eller oppklare spørsmål på telefon? Hvorfor er hun fortsatt avhengig av offentlige stønader? Hvorfor er hun ikke i jobb og greier seg selv?

Dagene hennes er fulle. Det tar mye tid og krefter å være en fattig og sliten aleneforsørger med dårlige språkkunnskaper. Innsatsen skorter det ikke på. Følge og hente. Bussen til norskkurset. Rekke fram i tide. Videre til å trekke kølapp hos NAV og få forklaring på det siste brevet som hun ikke forstår. Kanskje kan eldstemann være med og tolke for henne etter skoletid? Legetime. Rekke å hente den minste. Mat til barna. Lekser som hun ikke forstår selv. Den minste nekter å svare når hun snakker morsmålet. Om våren plukker hun brennesle og skvallerkål til mat, fordi hun trenger det, ikke fordi det er artig aktivitet. En ny bekymret våkenatt. En sliten kvinne som står på døgnet rundt. Hodepinen. Konsentrasjonsvanskene. Hun vet hun burde kunne språket bedre nå. Men alt hun kan tenke på er om hun har mat til barna neste uke. At hun må spare til strømregningen. Om hun burde droppe sine egne medisiner for å få råd til støvler til den eldste.

I mange år har hun vært alene, på flukt og med barna i dette nye landet med det rare språket, den lange vinteren, de mange formelle brevene. Den høyeste drømmen ville være at hele familien igjen kan få leve sammen. At barna får sin far tilbake i livet sitt. At de kan være to voksne til å trekke lasset sammen, to voksne til å skape resten av framtida sammen.

Men selv dette har vi regler mot. Hvis barnas far noen gang skulle slippe ut av hjemlandsregimets fengsel, så setter vårt gjennomregulerte system nye grenser for dem. For familiegjenforening kreves en årlig inntekt langt over det hun i dag forsørger sine barn på. Enkelte støtteordninger teller vi ikke en gang med som grunnlag for gjenforening. Og må hun på sosialkontoret for å berge seg gjennom den måneden da kommunen påfører henne ekstrabyrde ved å regne bostøtten feil, da teller dette negativt for en familiegjenforeningssøknad.

Samtidig svekkes helsa. Samtidig blir små barn store. Samtidig sleper hun seg opp alle trappene med de fem tilbudskiloene med poteter. «Denne uka har jeg mat.» Hun er så fattig at hun ikke har krefter til å komme seg videre.

*

Hva er det som brister her? Hvorfor holder ikke våre to grunnideer om innsatsrettferdighet og velferdsstatssikkerhetsnett? Hennes innsats er enorm – men hun står på stedet hvil. Og velferdsytelsene er omfattende, men holder henne fortsatt fast i en endeløs rundgang.

Jeg tror ikke du ser henne. Hun står der på bussholdeplassen ved siden av deg. Velstelt, pent skjerf, skinnende svart hår. En veske med alle papirene. Barna er sendt avgårde, de fikk matpakke i dag også, det sørger hun alltid for. Hun er en som står på og strever, akkurat som deg. Men hun sitter fast. Og vi ser det ikke.

 

Jeg ytrer meg om juleforbruk – og ønsker god jul

 

DSC04329

Det gnistrer i snø og solskinn. Jeg vasker golvet. Ungene bærer ved. Etterpå skal fuglebandet opp og til kvelden skal vi pynte tre – og pepperkakehus. Joda. Og vi har vært på butikken også.

Og så ytrer jeg meg litt innimellom, på NRK Ytring i dag om Den årlige kritikken – den rituelle kritikken av juleforbruket…

Du kan også lese teksten nedenfor.

*

Jeg ønsker deg en riktig god jul – slik som du velger å markere jula – og håper på alle gode mirakler og felles god innsats i møtet med verdens store utfordringer i det nye året. 

*

Høyt forbruk til jul – hva er egentlig problemet?

Tips til sensasjonelt nyhetstema i desember: I verdens rikeste land bruker vi masse penger på julefeiringa! På mat til verdens rikeste befolkning. På presanger til verdens rikeste barn (og voksne). På julebord for verdens rikeste ansatte. På å lyse opp nyttårsnatta med vanvittige mengder fyrverkeri. På ny neglelakk og lakksko.

Er du overrasket? Da er det bra at media kjenner sin besøkelsestid og opplyser oss om dette. Og i enhver reportasje om høyt juleforbruk får vi i tillegg møte en avdelingsleder i en elektrokjede eller en leketøysbutikk som forteller hvor utrolig mye alle kunder handler for om dagen og hvilken dyr sak som er «årets presang». Slik opprettholdes bildet av at «sånn er det», dette er normalt, alle – i hvert fall alle andre – er ute og kjøper I-padder, mobiltelefoner og utejulebelysning i bøtter og spann til jul. Og hvis du ikke deltar nok i all kjøpinga, eller hvis ungene dine «bare» får et par bøker, nye fargeblyanter og en genser til jul, så bør du nok lure på om du egentlig har det bra nok.

Vi lever i en forbrukskarusell som snurrer for fort og innholdstungt året rundt. Det bør absolutt tematiseres, analyseres og kritiseres året rundt. Så langt er jeg med.

Men hvorfor kommer denne kritikken av nettopp juleforbruket hvert eneste år? (Som er høyt, og som stiger, men faktisk ikke stiger mer enn det øvrige forbruket stiger.) Og på den annen side – hva er egentlig så galt med litt kritikk av et høyt juleforbruk?

Først to årsaker til den rituelle kritikken av juleforbruket:

Den ene er kulturell og den kan vi godt kan leve med. Dernest er det en mer samfunnskritisk bakgrunn, som vi bør ta mye mer alvorlig.

Dårlig samvittighet er et tradisjonelt renselsesrituale i vår kultur, som må til før vi kan tillate oss å nyte godene. Dette er klassisk norsk pietisme, omsatt i overforbrukets vokabular. Vi vet jo godt at vi egentlig er forplikta til å gå en lang og tung skitur før vi kan drikke den kakaoen (eller noe annet..) ved peisen med god samvittighet. Litt lidelse må til før nytelsen. Og jul er jo så koselig. Derfor bør vi rituelt piske oss selv litt for vår sløsing før jul – før vi drukner oss selv i ribbefett og gavepapir.

Det er nok godt at noen slike kulturelle ritualer henger igjen – også i vår avritualiseringstid. I et land som ruller flertallsbefolkningen i olje, fløte og honning, så kunne det være lett å bli sløv om ikke noen slike tankemønstre pirket oss litt i samvittigheten nå og da.

Mange er glad i å henvise til tradisjoner og hvordan alt var «før» – nå når det kommer til jul. Vi spiser billig ribbe fordi feit mat og ferskt kjøtt var sjeldent og dermed stas «før». Det er slett ikke noe galt i å ta i litt ekstra til høytid og fest. Tvert i mot. Høytider bør skille seg ut fra hverdagen. Jula har alltid skullet være noe ekstra.

Men problemet er når vi holder på det å skulle overgå hverdagen i materiell forstand – også i en tid der resten av året for de fleste av oss verken er mager, grå eller fattigslig. Når de øvrige 11,5 månedene i året for mange er overfylt av umiddelbar behovstilfredsstillelse og vel så det, blir det å skulle legge på noe ekstra på toppen til jul nesten vulgært.

Og da er vi over på det samfunnskritiske og viktige aspektet ved juleforbrukskritikken. En overgåelse av et allerede alt for høyt forbruksnivå er verdt både kritikk og samvittighetsvurderinger – av forbrukskarusellen året rundt. Selv om vi har «råd til det». Det er dette vi burde ha fokus på.

Da skulle en jo tro at medias repeat-budskap om høyt juleforbruk burde applauderes og heies fram som bevisstgjørende tiltak. Dessverre tror jeg dette tilslører mer enn det løser. Den dårlige samvittigheten kobles bare til selve juleforbruket, ikke til det underliggende hovedproblemet, helårsforbruket som gjør at ønskelistene og handlelistene før jul blir astronomiske fordi vi allerede har alt og må ønske oss noe vi slett ikke trenger. Skurret i samvittigheten før jul er raskt glemt når januarsalget lokker om noen uker.

Det årlige renselsesritualet før jul er helt greit. (Og dersom litt dårlig samvittighet fører til tyngre innsamlingsjulegryter eller pappkrus i kalde never rundt omkring, så har det da sin nytte for flere enn oss selv). Men det er slett ikke greit om vi lar dette skygge for den egentlige grunnleggende kritikken vi burde reise.

Problemet er jo på ingen måte om jula skiller seg ut, om jula byr på noe ekstra. Et ekstra lys i mørke og litt ekstra fett i kulda har vi alltid trengt her i nord. Problemet er den kjøpekarusellen vi lar svinge hele resten av året.

 

 

 

Huxley og oss. Klasseskillet er mekanikken.

DSC04333

Hva driver vi med i vår tid? Kan vi se oss selv og samfunnet vårt klart? Kanskje kan vi bruke avstandsanalyser for å gi litt perspektiv på vårt eget.

Jeg har gått til Aldous Huxleys framtidsroman Brave New World fra 1932 for å skaffe et slikt avstandsperspektiv.

De to tidligere delene av denne vesle fortids-/framtids-/nåtidsanalysen har tatt for seg henholdsvis Forbruket er fundamentet – og Familieavskaffelsen er limet.

Her kommer tredje del:

Klasseskillet er mekanikken.

Framtidssamfunnets menneskekonstruksjon er rasjonell og målrettet. Ulike klasser determineres allerede på fosterstadiet. Industri- og rengjøringsarbeidere, Epsilon-klassen, kondisjoneres for å tåle og like det enkle rutinemessige arbeidet, mens høyere klasser skapes med en tilsvarende bevissthet om sine egne oppgaver og posisjon. Stabiliteten er sikret. Alle er fornøyd med sin plass i samfunnet og kondisjonert til å ta avstand fra andre grupper.

Vi vil gjerne tro at samtida står for likeverd og like muligheter. Samtidig foreslås tiggerforbud, vi har stengte grenser og vi lar vårt eget ekstremforbruk baseres på helseskadelig drift og lavtlønnet arbeidskraft i andre deler av verden. Det globale klasseskillet er nyttig for oss. Men vi vil ikke se de sultne og fattige. Vi vil gjerne ha vår stabilitet, vår lykke og vårt forbruk i fred. Som vår samtids selvutnevnte Alfa-individer tar vi avstand til verdens slitere, deres liv og død angår oss ikke.

Er vi da så grundig kondisjonert at vi tror på samtidens budskap som en sannhet, like mye som Huxleys veltilpassede borgere? Vi opprettholder dagens skjevfordelte verden fordi vi finner en form for rettferdighet, normalitet – eller egen nytte – i det hele. Vi stabler rikdom og I-padder og nye kjøkkeninnredninger i hauger og løper videre for å tjene enda flere kroner og opprettholde alle tredemøllesystemer vi har konstruert.

Vi leker lykke og demper angsten med mer forbruk og enda mer avansert underholdning enn Huxley kunne fantasere om.

Og vi vet ikke hvor vi løper hen.