Fattigdom endres ikke av å droppe feriebilder på Facebook

 

Først publisert som spaltistinnlegg i Dagbladet 24.08.17

Nok en sommer har sommerferiebarn i fattige familier stått på dagsorden. Som opptakt til høstens valg er dette rett og slett bra. Men da må sommertematiseringen vedvare selv når badesesongen avsluttes – perspektivet må utvides fra bilder på sosiale medier itl debat om helhet, levekår og faktisk fordeling – og vi må ville gjøre noe, ikke bare snakke.

Vi snakker om dette hver sommer, og vi roter rundt i samvittigheten og i våre forsøk på avsporinger og tilsløringer hvert år – og det er jo faktisk bra, vi gjør dette nettopp fordi fattigdom og forskjeller er viktige temaer. Med sommer og barn som stikkord forsterkes en mer allmenn problemstilling, ved at hele to diskursive forstørrelsesglass aktiveres samtidig.

Det er vanlig å peke på ferietid som et forstørrelsesglass for så mangt. For samlivsproblemer, alkoholproblemer og andre frustrasjoner. Saker som gjelder mer allment blir synligere, tydeligere, mer markerte. «Barn» fungerer også som et slikt forstørrelsesglass. Når saker gjelder barn, så forsterkes allmenne problemstillinger, de slår i mot oss – vi må se, vi føler sterkere, vi må reagere – eller eventuelt finne på krumspring for å beskytte oss selv mot det samfunnsansvaret som følger av å se og vite.

For barn som ikke får reise vekk på ferie, de lever også i fattige familier resten av året. Også i august, november og mars. Også når det er fotballturneringer og når vinterstøvlene er for små og når andre barn kan stikke innom kiosken etter skoletid.

Overflateblikket på sommerdebatten får det til å virke som om det er et avgjørende spørsmål hvorvidt statusoppdateringer med middelhavsblått vann og Disney park-sukkerspinn er usolidarisk eller ikke? Som om det er framstillingene, bildene og historiene – og ikke realitetene som teller. Noen klarer til og med å lire av seg en frustrasjon over at nok en gang visstnok skal ha dårlig samvittighet for egen feriering og gladbilder. Som om det er de av oss som har valget, dette er vondt for?

Det er fint og flott å si at en ikke trenger fancy langtreisende ferieopplegg for å ha en lykkelig sommer, at tur i skogen er like bra – for det er det jo. Men det som må til, er jo at vi som har valgmuligheter må begynne å si det til oss selv. Det er vi som må ta dette ansvaret, dette valget. Det hjelper verken å fjerne feriebildene fra sosiale medier – eller å snakke om skogens trær og rasteplasser. Vi som har et valg, må være de som påvirker bildet av normalitet, av normalforbruk, normalferie, normalhverdag. Da må vi også trekke dette videre fra feriefokuset og over i året-rundt-dagliglivet.

Jeg vet godt at dette ikke er et populært budskap til oss med valgmulighetene, for vi vil jo så gjerne velge akkurat hva vi vil med denne kjære valgfriheten vår. Men hvis vi virkelig vil gjøre noe med den relative fattigdommen, med det at noen blant oss evig taper i alle sammenligningene, da må vi bruke valgmulighetene våre til å velge lavere forbruk, rimeligere fritidsaktiviteter, mindre materiell overflod, færre nye telefoner og færre dyre boblejakker. Lage terskelen reelt lavere. Det holder ikke å droppe et bilde på Facebook.

Og så er det neste trinn. Både relativ og absolutt fattigdom må også møtes med felles tiltak for reell omfordeling. Det holder ikke med instrukser til skolene om å ikke snakke om ferien. Det holder heller ikke med å pynte på skjevfordeling med prisverdige, men enkeltstående gratistiltak. Det må grunnleggende samfunnsgrep til.

Det kalles skatt og omfordelende støtteordninger, men det kalles også forsvarlige lønnsvilkår, et inkluderende arbeidsliv, bevisst tilrettelegging av rimelige og gode boliger og andre tiltak som vi som fellesskap kan finansiere. Det er mer enn et personlig valg. Det er et politisk valg. Vi kan velge et samfunn basert på mer rettferdig fordeling og solidaritet. Men valget er vårt.

Når politikerne ønsker seg et bestemt folk

Det er alvorlig når politikere forsøker å forme folket eller erklære hvordan «folket» egentlig er. Dessverre ligner slike utspill altfor mye på altfor mye som vi ikke burde ønske å identifisere oss med.

I et demokrati er det folket som styrer, gjennom valg og gjennom representasjon. Teorien er enkel. Demos er folket. Demokrati er folkestyre. Nøkkelspørsmålet er dermed hvem er «folket» – og hvorfor er de det?

Dette er viktige spørsmål. Ikke bare for fordeling av stemmerett og innflytelse, men også for effekten av beslutningene som tas, for hvem som skal være forpliktet av disse. Et stabilt og fungerende styringssystem er avhengig av legitimitet, av at befolkningen har tilstrekkelig tillit til systemet, opplever at de hører til og finner seg i å følge felles regler, basert på denne legitimiteten og tilhørigheten. Vi godkjenner at dette er «vårt» system, «våre» regler, dermed følger vi dem og opprettholder systemet.

Det er klart at det trengs en «følelse av fellesskap» i bunnen for å få dette til å fungere. Å samle landet til ett rike var ikke overstått med verken slaget ved Hafrsfjord eller slaget på Stiklestad. Ideologiske, institusjonelle og kommunikasjonsfremmende nasjonsbyggingsfaktorer har vært sentrale virkemidler for å bygge ett demokratisk fungerende «folk» av folk.

Men det er ikke en akseptabel del av demokratiet når dagens politikere forsøker å forme folket etter en mal de erklærer selv. Eller når de i forkant av en valgkamp forsøker å erklære faste former for folkets fasong og overbevisning. Eller når en i kompliserte politiske spørsmål i ett kjør henviser til såkalte «norske verdier», som om dette både er svaret på alt – og at dette er noe som er det er opp til politikerne å definere. Dessverre er dette noe vi ser mer og mer av for tida.

Når en i tillegg forsøker å forme folket basert på en enhetsreligion – lettvint omtalt som «kristendommen» (akkurat som om det skulle være en gitt og enhetlig størrelse her i verden) – så blir det såpass anakronistisk at en i grunnen må sjekke kalenderen for hvilket århundre vi befinner oss i.

Jeg kan ikke komme på et eneste forsøk på definere substansen av «norsk identitet» som ikke umiddelbart sklir over i parodi. Hvordan skal en nasjon på noen som helst måte over tid kunne forstå seg selv som basert på f.eks. brunost, kvikklunsj, Oddvar Brås skistav eller Nitimens kjenningsmelodi?

Så fort vi løfter noen konkrete elementer opp som «Det rette og ekte norske», så faller det i bakken – fordi vi vanskelig kan tvinge folk til verken å like eller identifisere seg med brunost eller langrenn, og først og fremst fordi demokrati tross alt handler om å få et mangfold til å fungere.

Men forsøk på nasjonal hyllest av ost og staver er tross alt ufarlige. Ingen tar nok skade av litt brunostnasjonalisme nå og da. Det som er alvorlig er den underliggende ideen om at en skal og kan definere og dermed avgrense det norske, enten substansielt (knyttet til gjenstander og fenomener) og/eller ideologisk (for eksempel til bestemte politiske ideologier eller religioner).

For det første er det alvorlig fordi det ekskluderer en rekke mennesker, både fra norskhetsbegrepet – men dermed også fra «folket», fra det demos-fellesskapet som demokratiet vårt skal springe ut fra og fungere for.

For det andre er det alvorlig fordi det dermed undergraver demokratiet som et system som skal håndtere nettopp mangfold og sikre et stabilt og legitimt styre i et samfunn av variasjon og forskjeller.

For det tredje er det alvorlig rett og slett fordi det er totalitært.

Det er klart at i et demokrati kan et flertall vedta både lover og en haug andre fellesskapsbeslutninger. Men et flertall kan ikke vedta en bestemt fellesidentitet på tvers av alle minoriteter. Heller ikke en valgt politiker eller regjering kan vedta eller erklære noe slikt på vegne av «alle». Det hører ikke hjemme i et demokrati.

 

Først publisert på Antirasistisk.no 02.08.17

Kulturkrig og kanoner

Kulturministeren fra Høyre og nestlederen fra Senterpartiet drikker kaffe i sommersola og føler at norsk kultur og såkalte «norske verdier» er under angrep. Det minner oss jo om både kulturminiterens brunostinnpakkede juliehilsen til det norske folk og skoleministerens drøm om en norsk kulturkanon nå i vinter. Og dessverre om en del annet også.

Det hele kunne kanskje blitt avskrevet som ufarlig sommersverming for «koselige ting vi liker i Norge» – dersom slike utspill ikke hadde hatt en historikk og kontekst vi må kjenne og ta ansvar for.

For dessverre: Igjen blir ropet om vern av «norske verdier» begrunnet med det visstnok skumle mangfoldet og de skremmende endringene i samfunnet. Dette er ikke nytt og det er ikke godt nytt. Truslene knyttes alltid til «den andre», de som kommer «utenfra», det som er «nytt». Kanoner som brukes mot mangfold og endring og mot den og de «andre» – det er farlige kanoner.

Videre: Igjen blir disse utspillene basert på en konstruert idé om at fortida er et stabilt og enhetlig reservoar der en kan hente opp råvarer til reetablering av kulturelt enhetlige fellesskap. Men nei, fortida er ikke og var ikke homogen og stabil. Fortida var like mangfoldig som samtida. Homogeniteten er noe de til enhver tid rådende elitene har skapt en myte om, på bekostning av varierende minoriteters egenforståelse og kultur. Hvem er og var minoritetene? Vi kan nevne i fleng: Kvinner, samer, legpredikanter, eiendomsløse, skogfinner, jesuitter, jøder, husmenn, utviklingshemmede, kommunister, reisende, rom-folk, homofile, muslimer, damer i nikab. Lista stanser aldri. Alle kan med! Hvem av disse hører ikke til i det «ekte» norske narrativet før og nå? Hvem skal ut for at enheten og de såkalte norske verdiene skal forkynnes og bevares?

Og: Igjen ser vi også at selveste statsreligionen med den store K-en blir trukket fram som opphav til, begrunnelse for og representasjonen av felleskulturen. Statskirka har vi jo såvidt avviklet, men statsreligionen skal visstnok fortsatt forkynnes som kulturelt fundament, fordi den tydeligvis er «norsk», enhetlig og opphavet til alle vakre verdier. Slik usynliggjøres mangfold og historikk, internasjonale linjer, endring og bevegelse innen både religion og samfunn. Ikke minst tilsløres religionens selvstendighet som religion, trosfellesskap og personlig overbevisning. Kristendommen (i norsk kontekst altså enkelt redusert til den tidligere statskirkelige evangelisk-lutherske norske kirke) – blir utnyttet som politisk virkemiddel, som et a-religiøst kulturelt lim.

Til sammen usynliggjør visjoner om enhetlighet og likhet at all fortid og dermed all fortidig kultur akkurat som samtida har inneholdt annenhet, brudd med det etablerte, endring og motstand – parallelt med undertrykkelse av opposisjonelle og de såkalt annerledes folka, de som ikke passet inn og ikke ble regnet med.

Til slutt må vi huske dette: En haug av de verdielementene enkelte altså lurer på om trenger vern, var i sin tid nettopp opposisjonelle og kritisk orientert. De kom fra outsidere og måtte kjempe seg plass på agendaen. Det er først ettertidas erkjennelser, refleksjon og aktive bruk av disse elementene som har befestet dem som berikelser for fellesskapet, en del av den helheten som anerkjennes som verdifull last. Slik vil det fortsatt være. Kultur og verdier er bruksgjenstander. De lever ved å brukes, ved å bli utfordret, valgt og utsatt for endringer – ikke ved erklæringer om verneverdighet og uforanderlighet.

 

Først publisert i Dagbladet 02.08.2017 Kulturkrig og kanoner

Etterlysning av moden offentlig debatt

I sommervarmen kan selv den minste mygginvasjon eller iskremvariasjon forårsake avisforsider og felles offentlig engasjement og debatt. Greit nok. Offentlig debatt er i hovedsak et gode. Vi får informasjon, vi får del i andres synspunkter, vi blir noen ganger klokere.

Dette gjelder både saker som ligger til fellesskapet og saker som tilligger oss som privatpersoner. Selve beskyttelsen av enkeltmenneskets rett til å ta beslutninger på egne vegne er jo et sentralt offentlig anliggende og sier mye om hva slags samfunn vi ønsker å være.

Grensene for de private beslutningene er ikke nødvendigvis lovregulert, men kan være like hugget i stein sosialt sett ved at de ligger i normaliserte oppfatninger og forventninger. Så hever vi øyenbrynene når noen plasserer seg utenfor det såkalt «normale» vi innbiller oss at vi forvalter.

Det interessant hvordan visse temaer igjen og igjen kollapser som offentlige samtaleemner, nettopp fordi de oppfattes som å overskride grensa mellom hva som er privat og hva som er offentlig relevant. Sakene slutter å være saker – alt blir person. Debatten stanser opp ved at haugevis av folk tar enhver ting heeelt personlig. Argumenter som støtter noe annet enn det du selv fritt har valgt, blir da regnet som et angrep på deg og ditt liv. Huff og huff.

Dermed lager vi nærmest «no-go-arenaer» for den offentlige samtalen, siden enhver berøring med saken tydeligvis kan såre hver og en av oss i all vår personlige hårsårhet. Denne sammenblandingen taper vi på, både som felleskap og individuelt. Vi taper innsikt, forståelse av alternative synspunkter i vår individuelle prosess med å ta egne valg. For, selv om det er ditt valg – hvorfor skal du ikke kunne øke egen kunnskap og klokskap ved å lytte/lese en offentlig samtale i forkant av beslutningen?

Reduksjonen av et offentlig debatt-tema til en rent personlig sak, kan hindre endring og hindre solidaritet med dem som eventuelt rammes. Vi har gjennom historien hatt mange alvorlige eksempler på saker som ble regnet som tilhørende hjemmet og det private, avgrenset fra offentlig samtale, dermed usynlig, nærmest ikke-eksisterende. Vold og overgrep innenfor familier har blitt kjempet fram som reelle, synlige saker som skal angå fellesskapet, der ofre kan få hjelp og støtte, der lovverk og ordensmakt faktisk har noe å si. Men kampen også i slike saker har vært i motvind og det er fortsatt kamper å kjempe.

For hvis noen høyt på strå gjentatte ganger hiver ut av seg dumme, trakasserende ord i nattefylla, da står plutselig en gjeng klare til å si at dette er en rent personlig sak, ikke noe å ta fram i offentligheten, og stakkars ham som ikke klarer å styre seg selv. Og ofrene for utsagnene blir kritisert for å ha utlevert «personlige» kommunikasjon.

Eller når skamløse jenter rapporterer om strukturer og handlinger som holder enkeltpersoner nede, så står andre gjenger klare for å fortelle at dette er da bare enkeltepisoder, dette gjelder da bare dem, dette burde de holde for seg selv, ikke dele offentlig.

Slik misbrukes en personvinkling til å stoppe viktige debatter på fellesarenaen. Dette er klassiske hersketeknikker som vi må slå ned på, igjen og igjen.

To andre, tilsynelatende veldig hverdagslige saksfelt, framstår som tydelige eksempler på felt der vi som fellesskap har en dårlig debattkultur, fordi vi som individer ofte ikke takler å diskutere det særlig bra som saker og ikke bare nært personlige anliggender. Disse eksemplene – det finnes sikkert flere – er privat forbruk og organisering av familieliv, omsorg og oppdragelse.

Ta forbruk først. Privat forbruk avgrenses riktignok av lovverk og skatteregler, noe som er felles offentlig debatterte rammer, men innenfor disse rammene bestemmer vi selv. Så kjøper vi, sparer, låner og holder på, på hver vår måte. Hvorfor skal det være en offentlig samtale om dette? Jo, både fordi vi da kan få innspill som gjør at vi tar beslutninger vi blir mer fornøyd med selv – og fordi det faktisk også har innvirkning på fellesskapet hvilke private beslutninger vi tar. Kjøper hver av oss flere og flere flyreiser, så går den felles CO2-regninga vår, i taket. Velger flertallet av oss klesplagg produsert under uansvarlige vilkår i fjerne land, så fører alle de frittgående, individuelle beslutningene til at vi opprettholder arbeidsvilkår og bytteforhold som de fleste mener er kritikkverdige. Og så videre.

For ikke å snakke om hvordan enkeltbeslutningene våre om eget forbruk er med på å konstruere forestillinger om et «normalforbruk» – som slett ikke er verken gitt eller udiskutabelt. Dette bidrar til at en del av oss kan fortsette å gå rundt og lukke øynene for eget bidrag til utenforskap og manglende solidaritet med dem som har mindre.

Men så fort vi forsøksvis diskuterer privat forbruk, så kommer kollapsen. Folk tar det som en personlig kritikk av sitt eget t-skjortekjøp, egen feriereise eller valg av barnebursdagsarrangement – og blir såret og vonbrotne og trådt for nær. Alt handler om «meg» og kan derfor ikke diskuteres. Så taper vi kanskje både økt individuell klokskap og mulig forbedring av summen av individuelle beslutninger.

Spesielt synlig er dette også når den offentlige debatten berører feltet for foreldreskap, tid med barn og valg mht. oppdragelse og omsorg. Kommer det en kronikk om f.eks. foreldrefjern nettbruk, vaksiner, barnefordeling etter skilsmisser eller ettåringer i barnehage – så bryter det løs. Da handler det visst plutselig bare om «meg» igjen. Vi bør visst ikke diskutere sakene i fellesskap fordi vi muligens gjør oss foreldre usikre eller fornærmet, fordi grupper føler seg stigmatisert, fordi folk (voksne) får dårlig samvittighet (og underforstått, det bør vi visstnok ikke ha). Så – da skal vi bare være tause? Gi etter for vår egen krenkbarhet og droppe fellessamtalen?

Det er klart at det må være et skille mellom beslutninger vi som samfunn bør ta i fellesskap og de vi i alle høyeste grad bør surre med for oss sjøl, velge og vrake og forme som vi vil. Men hvor grensa går, er høyst foranderlig og diskuterbar og svært ofte ganske inkonsekvent, jf. den stadig like vanskelige offentlige debatten om hvor mye kvinners av- og påkledning som skal offentlig reguleres og menes noe om.

Og den offentlige samtalen kan absolutt også ta for seg saker som tilhører det private feltet. Ellers ville det bli rimelig tomt i spaltene til tider. Meningsmangfold og beslutningsfrihet stimuleres av en debatt der vi kan få testet egne synspunkter, lære noe nytt og kanskje bli litt klokere – før vi bestemmer selv.

Vi kan ikke legge lokk på alt som kan tolkes personlig. Eneste farbare vei er å øve på den individuelle og kollektive bevisstheten omkring skillet mellom diskusjon av sak og person.

Enkelte saksfelt som for lenge har vært skjermet for fellesdebatt, må fram i lyset, bli gjort tilgjengelig for felles refleksjon og felles ansvar. Slik temaer også tidligere har blitt løftet fram og ut av det skjulte og inn i det offentlige. Slik at fortiede sammenhenger og konsekvenser kan bli sett, slik at ansvar kan tas og eventuelle ofre kan bli sett og ivaretatt. Det må fortsatt skje.

På den annen side er det er mange temaer som i høy grad fortsatt bør høre til de private beslutningenes sfære. Men også disse temaene må kunne tåle dagslys og debatt, tett fulgt av respekt for at det kan finnes mange valg og mange måter å leve ansvarlige egne liv på. Kanskje kan en utvidet toleranse for å diskutere slike temaer i fellesskap føre til en økt romslighet overfor mangfold og variasjon av valg? Utvidelse av alt for trange normalitetsoppfatninger kan gavne mange. En moden offentlighet kan mestre temaer på flere nivåer uten å spore av. Det er lov å håpe.

 

Teksten er først publisert som spaltist i Dagbladet 24.07.17: Dette tåler vi visst ikke disktuere offentlig

Om begrepene «vi» og «de andre».

Første gang publisert som spaltist i Dagbladet, 26.05.17 - Uviten om betydningen av «vi» og «de andre».

 

Analyser av konstruksjoner av kollektiv identitet og annenhet («vi» og «de andre») er verken selvfølgelige eller overflødige. Slike forståelser er grunnlaget for demokrati, inkludering – og også segregering – og danner basis for fordeling av goder og rettigheter. Derfor må de studeres, skrives om og snakkes om.

*

I Aftenpostens Uviten-spalte skriver fagfolk om det de mener er «dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk». 23. mai setter professor i statsvitenskap Øyvind Østerud andres tematisering av inndelingen av mennesker i «vi» og «de andre» på dagsorden. Han gjør dessverre sin kritikk av dette alt for enkel for seg selv. F.eks. ved å gjøre et nummer av selvfølgeligheter som at mennesker siden tidenes morgen har hatt oppfatninger om seg selv tilhørende ulike «vi»-grupper, avgrenset mot «andre». Klart det. Men at dette er grunnleggende psykologi , som han nevner,(og sosiologi, kan vi føye til) er ikke nok til å avvise analyser. Særlig ikke når hans påpekning av dette fører til at det sentrale i enhver tematisering av slike inndelinger tilsløres. Dette sentrale, som også statsvitenskapen må bry seg om, er to ting; nemlig a) skillelinjer er menneskeskapte og formbare – og b) skillelinjer brukes til å fordele makt, rettigheter og andre goder og ulemper. Dermed er dette politikk og nettopp derfor må slike skillelinjer faktisk analyseres og diskuteres, både faglig og journalistisk – og til og med noen ganger aktivistisk.

La oss ta formbarheten først: For identitets- og annenhetsbegreper er, som mye annet menneskelig, rett og slett konstruksjoner, laget av mennesker, innenfor historiske, kulturelle og politiske kontekster. De har ingen «egentlig» eller «naturlig» opprinnelse. Vi lager dem, igjen og igjen. Og en rekke politiske, administrative – og ikke minst økonomiske – prosjekter handler og har handlet om nettopp å forme «vi»-forståelser. Bygge en nasjon, f.eks. gjennom felles lovverk, skolevesen, språknormering, historieskriving og nasjonal kringkasting, for å nevne noe, eller knytte folk til en merkevare som bringer lojalitet og gjenkjøp. Identitetspolitikk eller identitetsbygging er ikke småtterier. Men også når vi ikke er oss bevisst eller har en plan om at vi skaper identitetsforståelser, så konstrueres de gjennom menneskelig kommunikasjon. Ofte gjennom å gjenta og sirkulere påstander og forståelser om enhet, røde tråder i historien og lange linjer og tradisjoner. Det er ikke noe galt i det, slik bygger vi kultur og fellesskap og sammenhenger for oss selv. Og alle slike prosesser innebærer grenser mot «de andre», – svenskene, danskene, nabokommunen eller de som bruker et annet merke joggesko – ellers hadde de jo ikke fungert.

Men dette kunne jo allikevel vært bare en artig selskapslek, «hvilken gruppe føler jeg meg nærmest i dag…», liksom – hvis det ikke var for det neste momentet, knyttet til fordeling og makt. Det å sette noen i én gruppe og andre i en annen, f.eks. ved å erklære noen som «vi» og noen som «de andre» er ikke en rent indre, psykologisk erkjennelse. Hvem som er «vi» og hvem som er «de andre» er ofte avgjørende for mye annet. Da kan det også bli alvor. Er man først «den andre» er det mye som kan følge av det – og mye som har fulgt av det gjennom tidene: Apartheid, slavehold, utenkeligheten av stemmerett for kvinner eller for eiendomsløse menn, jøder og jesuitters manglende adgang til riket, alle mulige ting som har blitt nektet LHBT-folk, jenter som ikke kan få hoppe på ski, urbefolkningsbarn som ikke får snakke sitt eget språk, tvangssterilisering av reisende som ikke «burde» få barn, oppfatninger om hvem som ikke bør få bestemme over klesdraktene sine selv av den ene eller andre grunnen, papirløse som ikke får ordinær helsehjelp….

Det er dessverre ingen ende på lista over eksempler på folk som ikke var eller er tilstrekkelig lik «oss» til å få ha de samme rettighetene som det gjeldende «vi»; det «vi» som til enhver tid har makt, og som bestemmer reglene for fordeling, definerer grenser mellom «vi» og «de andre» og håndhever reglene. Da blir det helt merkelig å mene at dette skulle være noe vi ikke skal og må diskutere og sette ord på! Og jeg beklager å måtte minne om det, men i ytterste konsekvens har folkemord blitt legitimert med nettopp det at noen er blitt erklært som «de andre», uten livsberettigelse, ikke «som oss».

Og at ytre press virker samlende innad, som Østerud hevder, er bare én versjon av historien. Like gjerne kan vi si at det splitter, skaper mistenksomhet og avstand og det som verre er, mellom folk som tidligere bare var vanlige naboer, jf. Balkan, tidlig nittitall, eller jødene vs. majoritetsbefolkning til nesten alle tider.

Så finnes jo alternativet, da. Og det kan godt hende det faller i den grøfta som Østerud tydeligvis synes at «moral» havner i, men der får vi bare havne, det er greit – for moral må mennesker ha. Menneskene har nemlig i et noenlunde globalt fellesskap klart å uttrykke noe sånt som «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Vi klarer jo å uttrykke universalitet i ord. At vi alle er likeverdige, har samme rettigheter, muligens til og med er i samme båt. Vi klarer bare ikke å leve etter det alltid. Det er en menneskelig svakhet og en politisk utfordring.

Nettopp derfor må skillelinjer mellom «vi»- og «de andre»-konstruksjoner settes på dagsorden. Igjen og igjen.

 

Fullverdige liv?

Første gang publisert som spaltist for Dagbladet, 25.05.17: Lever du fullverdig?

 

«Fullverdig liv», har unge Sterri lansert som begrep. Det er brakt på banen. Da kan vi kjøre debatt.

Vi kan jo ta det som en utfordring alle sammen. Lever du fullverdig? Hadde du en fullverdig dag i dag? På hvilken måte – eller why not? Ble det litt mye sjokolade, eller har du litt vondt i ryggen om dagen, krangla du med kjæresten – eller somla du bort for mye tid på telefonen og «glemte å trene»? Slapp av – vi skal ikke ta livet av deg for en dårlig dag eller to – men du kan jo føle deg litt mislykka i hvertfall. Så har vi som samfunn oppnådd noe, markert noe. Eller?

«Fullverdig», altså. Da skal man være både verdig – og rett og slett «full av verdighet»? Men hvor kommer den verdigheten fra? Etymologisk er det jo nærliggende å ty til begrepet om menneskeverd – men hvem kan vi erklære som full av menneskeverd og hvem er rett og slett bare litt sånn halvfull, eller knapt så det dekker bånn?

Det virker jo umiddelbart litt viktig å vurdere målestokken her, da! Hvordan måles verdighet? Hvordan måles menneskeverd?

Men kanskje det ikke måles i oss selv. Kanskje det ikke er en prestasjon, ikke sant… Kanskje våre famlende, halvveise, somewhat mislykka forsøk på å skrape sammen dagenes meningsfylthet, av bits and pieces, ups and downs… – allikevel ikke er det som skal måles og veies, verken av Sterri, Gud eller skatte-etaten eller hvem det nå er som står for denne målinga.

Kanskje er det i den aller, aller minste mikrobestandelen, i det aller mest grunnleggende det ligger? I selve eksistensen og erkjennelsen av at man er. I blikket fra den andre, i blikket fra fellesskapet, i inkluderingen og anerkjennelsen, uansett – i det aller minste, i det å være og bli sett. Kanskje kan vi gå så langt at det er i selve anerkjennelsen som en som er verdig – at verdigheten ligger?

Menneskeverdet ligger i inkluderingen, i den andres blikk. Ikke i mine kognitive evner, mitt nettobidrag til BNP eller i noen av de andre kreative forslagene unge Sterri deler med oss.

Hva om det er der vi er:

Menneskeverd er noe vi skaper – i fellesskap.
Verdighet er noe vi skaper – i fellesskap.
Fullverdige liv er noe vi skaper – i fellesskap, i våre blikk på hverandre, i våre anerkjennelser.

Eller – altså, faktisk fullt mulig, et helt reelt valg vi har: Fullverdige liv, verdighet og menneskeverd er noe vi undergraver, underkjenner, erklærer som mindreverdig – og eventuelt fjerner… – ved de andres blikk. Ved våre felles blikk – som dømmer.

Skjevt Brennpunkt om Storskog

Det var ikke sykler som kom til Norge over Storskog, det var mennesker. 5500 individer.

Det er helt strålende at «Brennpunkt» setter sitt skarpe søkelys på håndteringen av flyktningankomstene over Storskog i fjor vinter og på konsekvensene for relasjonen til Russland. Men den beretningen som ble formidlet fra NRK 28. mars var både mangelfull og skjevt vinklet.

Vinkling og omfang har naturligvis NRK full anledning til å velge, men det er behov for å utfylle bildet. En hovedinnvending er hvordan den politiske og praktiske håndteringen av flyktningankomstene i all hovedsak framstilles som knyttet til et kapasitets- og logistikkproblem – for Norge – i tillegg til å ha en utenrikspolitisk side overfor Russland.

En alternativ vinkling ville være å synliggjøre at dette handler om enkeltmennesker på flukt, mennesker som søker trygghet, barn og voksne som trillet sykler over en grense så langt nord og øst som en kan tenke seg i Norge i høst- og vinterkulde. Uansett politisk syn på innvandringsregulering og asylpolitikk, så er dette mennesker med egne liv og rettigheter. Dette er mennesker som fortsetter å være på flukt når Norges kapasitetsutfordringer løses av daværende statssekretær Jøran Kallmyrs kjappe grep og beordringer. Reportasjen het, symptomatisk nok, «Sykkelberget», og vi ser avslutningsvis at berget av sykler destrueres og fraktes bort. Men det var ikke sykler som kom til Norge, det var mennesker. 5500 individer.

Dette fører oss videre til den ensidige framstillingen av juridiske aspekter ved Storskogsituasjonen. Professor Peter Thomas Ørebech får redegjøre for sine synspunkter på grensehåndteringen uten at alternative synspunkter fremmes. Jøran Kallemyr får skryte av at Justisdepartementet kjørte gjennom en rekordrask saksbehandling av lovendring – en hurtighet som i alle andre sammenhenger ville og burde bli møtt med kritikk for å være uforsvarlig og udemokratisk.

Vi må stille spørsmålet om hvorfor «Brennpunkt» underkommuniserer det juridiske aspektet fra flyktningenes synsvinkel. Juss handler ikke bare om hva en nasjon kan tillate eller forby med hensyn til egne grenser, men ikke minst også om rettssikkerhet for individet og enkeltmenneskets rettigheter. Og – ikke minst handler politikk om en reell avveining mellom ulike prioriteringer. Det blir ensidig vektlagt hvordan Norges kapasitetsutfordringer skal løses av hensyn til Norge alene – ikke hvordan folkerett, menneskerettigheter og nasjonalt og internasjonalt ansvar i en global fluktsituasjon skal håndteres samtidig.

Tidshoppet midt i beretningen er meget påfallende. Slik «glemmer man» utsendelsesrundene Operasjon Vinter I og Vinter II, som helt faktisk var utsendelse av asylsøkere – uten realitetsbehandling av søknader. To jemenitter, sendt ut i januar, var i direkte fare for videre utvisning, med visum som gikk ut samme dag som utsendelsen. Norge sendte dem ut, mens aksjonister tok ansvaret for å dokumentere og få omgjort vedtaket for å hindre videre utsendelse til Jemen. Begge ble hentet tilbake til Norge i siste øyeblikk for ordinær asylbehandling. Hvor er «Brennpunkt»s blikk på det politisk uholdbare ved en slik undergraving av asylretten?

Den norske regjeringen hadde erklært at retur til Russland var «trygt», bussene skulle gå. I minus 30 til minus 40 grader. Videre usynliggjøres også hvordan aktivistoppmerksomhet, medieoppmerksomhet og sivilt mot av lokale faktisk stoppet den siste beordrede bussutsendelsen, der blant annet barnefamilier skulle fraktes over grensa i vinterkulda.

Denne utsendelsen omfattet mennesker som i dag har fått opphold i Norge etter individuell saksbehandling, slik de har rett til. Dersom de hadde blitt fraktet til Russland hadde de enten blitt arrestert eller deportert videre tilbake til krig. Russlands ikke-fungerende asylsystem er ikke tema i reportasjen. Det sammenfaller med det manglende individ- og rettighetsperspektivet, men det er fortsatt et politisk ansvar som burde vært belyst. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot returer til Russland. Dette er ikke reflektert inn.

Helt på slutten listes det opp en slags statistikk over Storskogflyktningene – hvor er de nå? En betydelig andel er «i andre land i Europa» eller «på ukjent adresse». Det som da ikke tydeliggjøres er at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs tilnærming til saksbehandling innebar at hundrevis av mennesker satt i uvisshet i opp mot ett år. Regjeringens budskap var at sakene deres ikke skulle behandles. Asylsøkerne skulle returneres til Russland, uansett hvilken type visum de måtte ha. Listhaugs påstand om at avtalen med Russland var slik fikk trenere saksbehandlingen helt til november 2016 – lenge etter at det var åpenbart at Russland slett ikke har tenkt å ta disse imot.

Hva gjør en familie på flukt da? Norge vil ikke behandle din sak og Russland vil ikke ta deg i retur. Du har ingen steder du kan sendes ut til. Framtida innebærer å være usynlig, papirløs og rettighetsløs i Norge. Er det rart at mange da har sneket seg over ei grense og havnet på «ukjent adresse», på flukt igjen? Slik behandlet vi altså mennesker på flukt. Skremsler og utrygghet stimulerer ny flukt, ut av et Norge som ikke var trygt nok. Og den politikken som ligger til grunn for dette legitimeres dessverre ved «Brennpunkt»s vinkling, der Norges kapasitetsproblemer og grenseutfordringer er hovedfokus.

Det er grunn til å spørre om hvorfor tidligere justisminister Anders Anundsens og Listhaugs styringsansvar og parlamentariske ansvar overhodet ikke nevnes i reportasjen. Listhaugs informasjonsansvar overfor Stortinget om avtaleverk og returer til Russland er et hovedelement som burde vært satt opp mot Kallmyrs selvskryt i reportasjen.

Motvekten som kunne balansert en slik framstilling fantes både den gangen og nå. Folket i Sør-Varanger har den historiske erfaringen med seg om flukt fra brente bygder og om nødvendigheten av å stille opp for hverandre. Manglende forståelse fra sør om omfang og bistandsbehov er de nok også vant til. Lokalsamfunnet, sivilsamfunnet og aksjonister over hele landet arbeidet sammen og løftet motvektsperspektivet mot regjeringens linje. Storskog ble satt på dagsorden nasjonalt og internasjonalt. Utsendelsene ble stanset – og deretter ble den evige rettighetskampen for individuell, rettsstatsbasert saksbehandling videreført av de samme forkjemperne. Fordi dette gjelder enkeltmennesker, hvert enkelt menneskes rettigheter.

Først publisert i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/kultur/det-handler-ikke-om-sykler-men-om-mennesker/67455310

#EarthHour – Ingenting er «bare» et symbol

(For det første er jo Earth Hour en av de koseligste lørdagskveldene i året, stillheten med bare stearinlys i hele huset, gitarspill i mørket og noen som myser på kortstokken eller småprater rundt kattunge-kurven. Bare så det er sagt…)

Men i tillegg – dette er ikke «bare en symbolhandling».

Symbolhandlinger er IKKE «bare symbolhandlinger». En ekstremt stor andel av det vi fyller dagene våre med, vi mennesker, er «bare symboler». Vi følger kulturelle og språklige koder, viser fram statussymboler eller antistatus-symboler – eller iscenesetter oss i sosiale medier med nye profilbilder, fulgt av hashtagger med – ja – symbolske gjenklanger. Vi matcher menings- og smaks-feller i klesvei og stil. Vi formidler våre egne narrativer, våre egne beretninger om liv og samfunn – med vektlegging av det vi mener skal være det framtredende, det viktige – det symbolske.

Vi fyller skjønnlitteraturen vår, nyhetsmedia, faglitteraturen med symboler, metaforer, sammenligninger og kontraster. Vi bruker milliarder på branding av merkevarer, reklamestunts, logokonstruksjoner og logoendringer. Vi utfører kulturelle gester overfor hverandre som symboler på vennskap, gjestfrihet, avsky eller avstand. For å ikke snakke om religionsmarkører, høytids- og livsritemarkører, nasjonsmarkører, ideologimarkører – you name it.

Mennesket er et kulturelt, kommuniserende og reflekterende vesen. Symboler is our middle name. Godta det.

Og så kan du fortsette med å velge hvilke symboler du ønsker å knytte til deg selv, ditt liv, din selvframstilling.

En verdensomspennende symbolsk markering for et bedre miljø og mindre forbruk er ikke det dummeste man kan formidle på en lørdags kveld.

Signaler

Signal. Signal. Signal.
Vi må sende et signal.
Vi må sende tydelige signaler. Sies det.

Men hva når signalene som sendes, lages ved å bruke virkelige mennesker. Bruke levende mennesker som signaler. Mennesker med levde, levende liv; dager og år som har kjedet seg sammen til minner, erfaringer og tilhørighet og savn. Eller liv med brudd, fravær og fortvilelse. Liv med strimer av håp om ei framtid.

Hva når signalene lages ved å bruke levende mennesker. Sånne virkelige mennesker, med hull på sokkene eller irriterende uvaner, eller som liker jazz eller sushi eller soloppganger. Mennesker med ønsker, evner, sårbarheter, styrke og kraft, svakhet og lengsel.

Hva når vi lager signaler av mennesker som er født med samme rettigheter, verdighet og menneskeverd som oss selv. Hva når vi fratar disse menneskene rettigheter, verdighet og menneskeverd – fordi det sendes et signal, et tydelig signal, og da bruker vi et menneske.

Hva slags signal sender vi da?
At mennesket ikke teller i seg selv.
At mennesket ikke har verdi i seg selv.
At mennesket, et hvilket som helst menneske som passer til signalsendingsparadigmet, kan fratas sin verdighet og verdi og sine rettigheter – når signaler sendes.
At signalene er viktigst.
Tydelige signaler.

Signal. Signal. Signal….

Kanondebatt!!

Skoleminister Røe Isaksen fra Høyre vil ha en norsk kanon.
 
Det hadde jo vært littegrann artigere med kanondebatt hvis
 
- det ikke (nok en gang) hadde blitt begrunnet med det skumle mangfoldet og de skremmende endringene i samfunnet (Kanoner som brukes mot mangfold og endring – det er feil type kanoner)
 
- ikke det var basert på den til enhver tid elitekonstruerte ideen om at fortida er et stabil og enhetlig reservoar der en kan hente opp råvarer til reetablering av kulturelt enhetlige fellesskap (Nei, fortida er ikke og var ikke enhetlig og stabil)
 
- en bare kunne (fortsette å) usynliggjøre at fortidige enhetskonstruksjoner blant annet er basert på samtidselitenes omfavnelser av tidligere tiders opprørske krefter
 
- og likeledes om en kunne (fortsette å) usynliggjøre at all fortid og dermed all fortidig kultur til alle tider har inneholdt annenhet, brudd med det etablerte, samtidig undertrykkelse av de opposisjonelle og de såkalt annerledes folka…
 
I andres fotspor
Som skoleminister tråkker Røe Isaksen forøvrig rett inn i 1990-tallets skoleminister – Gudmund Hernes (Ap) – sine sko. Hans store bekymring for det samfunnsoppløsende ved samtidas endringer, pluralisme, informasjonsoverflod og internasjonale press preget 90-tallets skolereformer og kanontenkning. Frykten ble blant annet formulert slik:
 
«Det rugges ved etablerte sannheter og gamle institusjoner. For barn og unge kan endringene og de hurtige skiftene gi et inntrykk av moralsk relativisme. Når rett og galt eller takt og tone ikke i samme grad er gitt og delt, blir mange barn og unge overlatt til sin egen etiske famling. Barn og unge utsettes for mange og kryssende impulser, med en overflod av informasjon og med trykk fra hele verden mot den lokale og nasjonale kultur. De unge utsettes dermed også for mangfoldig og motstridende verdipåvirkninger.» (Mandat til NOU 1995:9, Vedlegg I: s. 80)
 
Han oppnådde også å inkludere denne ekstremt ambisiøse enhetsfokuserte formuleringen inn i skolens formålsparagraf:
 
«Opplæringa skal [...] støtte opp under eit felles kunnskap-, kultur- og verdigrunnlag [...] i folket»
(Altså – det tas for gitt at dette grunnlaget allerede finnes – og skolens oppgave er å forsterke det).
 
Men det som faktisk er litt artig
Noe av det artige med å diskutere kanonstoff er nettopp at masse av kanonføden faktisk i sin tid var svært opposisjonell og kritisk orientert – og faktisk også hadde sitt svare strev med å bli sett, akseptert og anerkjent i sin samtid. Det er ettertidas omfavning som har gjort det til kanonføde.
 
Og det superartige da- er å spekulere i hva dette egentlig sier om dagens opposisjonelle og annerledes røster. De som forstyrrer enheten sånn for eksempel. De som bryter med ideene om likhet og harmoni. Det som bråker. Roter til. Protesterer. Nekter å godta det forøvrig forkynte fellesbudskapet. Bråkmakerne. De andre.

Nettopp den samfunnsmessige uroen som gjør at skoleministeren ønsker seg en kanon..