Alvoret i det usynlige

Igjen er vi blitt minnet om det vi helst ikke vil se:

Noen barn har det ikke bra.

Noen barn blir mishandlet i sine egne hjem – av sine egne nære omsorgspersoner.

Det anslås at mellom 75 000 og 150 000 personer utsettes for vold i nære relasjoner hvert år i Norge. Kilde.

Både menn, kvinner og barn blir rammet. Barn blir rammet ekstra hardt, på grunn av sin grunnleggende avhengighet av omsorgspersonene. Barn er ekstra sårbare. De er små. De kan ikke bare gå. De må leve det livet de voksne rundt dem definerer.

I NOVAs undersøkelse fra 2007 rapporterte 25 % av ungdommene som ble spurt at de hadde opplevd minst ett tilfelle av fysisk vold fra en forelder. Åtte prosent hadde opplevd grov vold.

Dette er store tall. Det betyr at det gjelder barn som du møter daglig.

I noen tilfeller mishandles barn slik at det fører til alvorlig skade og død.

Vesle Monikas historie har rystet oss. Men vår håndtering av velse Monikas død – gjennom politiets og rettsvesenets arbeid  – bør ryste oss oss enda mer. Saken ble henlagt, som samfunn stilte vi ikke opp, selv da hun var død. Barnets død ble ikke etterforsket grundig nok. Det ble konkludert med at døden og skadene var selvpåført. Bare morens utholdenhet og hennes hjelpere bidro til at saken igjen ble tatt opp. Gjenklangen fra Christoffersaken har vært tydelig – og skamfull for oss alle.

Vi vil ikke se. Vi vil ikke vite. Vi vil ikke varsle uten å vite (for vi vil jo ikke trå feil…). Men vi vil jo ikke vite. Sirkelen sluttes og barna sviktes. Dette er alvorlig når vi – enkeltmennesker – ser bort og svikter. Det er alvorlig når vi lager offentlige systemer som svikter og ser bort.

Det finnes forståelige grunner til dette sviket.

En grunn er det ufattelige. Vi klarer ikke tenke tanken at noen skader et lite barn alvorlig. Det er utenkelig, dermed er det sikkert ikke sant. Så ser vi bort og tier. For det kan jo ikke stemme.

Den andre hovedgrunnen er ideen om familien som en grense omkring det private. Det som skjer innenfor familien er privat. Behandlingen av barn blir dermed et indre anliggende, ikke et offentlig tema. Ikke noe vi har noe med.

Vi kan forstå disse mekanismene i oss selv. Men vår forståelse må føre til at vi tar oppgjør med vårt svik, individuelt og institusjonelt, ikke at vi bekrefter og opprettholder vår usynliggjøring og ansvarsfraskrivelse.

Det er noen enkle lærestninger her i verden. Alle voksne har ansvar for alle barn er en av disse. Menneskebarnet trenger mange mange år før det står på egne ben, kan ta seg av seg selv, og selv ta oppgjør med onde krefter i livet sitt. Avhengighet er av de mest sentrale menneskelige kjennetegnene. Klokskap og ansvar burde være motsatsen. Alle voksnes ansvar – for alle barn.

Det betyr at du har direkte ansvar for de barna du møter direkte på din vei. Naboungen. De som bråker på T-banen. De som henger på senteret. Den som aldri har med votter i barnehagen.

Men det betyr også at vi sammen, alle sammen, har ansvar for å bygge samfunn, systemer og forståelser som ivaretar barns rettigheter, barns avhengighet og sårbarhet, nasjonalt og globalt. Dette er et indirekte, men forpliktende, ansvar  vi har som voksne i et samfunn. Slik at vi ikke samlet sett – med  vårt felles «offentlige godkjenningsstempel» – snur blikket vekk. Fordi det er for vondt å se og for privat å rote i.

Det vi usynliggjør får vi ikke gjort noe med.

Det usynlige er alvorlig.

Redd Barna har en enkel oppfordring til oss: Vennligst forstyrr.

Grunnleggende ferdigheter. Når kom nettbrettet inn på lista?

DSC04047

 Noen mener at det er nødvendig at barn lærer seg å bruke nettbrett – eller andre digitale dingser -  så tidlig som mulig, helt ned i babyalder. Det blir begrunnet med at de trenger erfaringen for å ikke bli utsatt for uønskede opplevelser seinere, eller ganske enkelt at de kommer til å bruke digitale verktøy masse uansett, så da er det lurt å begynne.

En begrunnelse er også å unngå digitale klasseskiller ved skolestart. De fleste av dagens grunnskolebarn i Norge startet på skolen uten å ha tatt i et nettbrett – blant annet fordi det ikke ble funnet opp før i 2010. (Dagens førsteklassinger er født i 2008.)

Hva er det som får oss til å tro at en helt nyoppfunnet dings plutselig er avgjørende for barnets utvikling fram mot en framtid vi vet lite om? (Bortsett fra at vi i vår tid har god grunn til å tro at nye dingser vil bli oppfunnet ganske hyppig framover…)

*

Pedagoger og filosofer – og vanlige foreldre – har til alle tider grublet over hva ungene trenger for å greie seg godt. Hva er målet for undervisninga eller oppdragelsen – og hva slags innhold trenger barna å møte på sin vei?

Og til alle tider er det blitt laget lister og kategorier over hva menneskene trenger, hva er grunnleggende, hva er viktig?!

Men hvor lenge varer slike lister og oversikter?

Det er nok rett og slett bare menneskelig hybris å tro at vi vi noen gang finner DEN RETTE oppskriften på den rette veien til framtida for alle barn.

*

Middelalderuniversitetene underviste i septem artes liberales – de sju frie kunster som skulle være basis for videre, høyere studier. Disse grunleggende kunnskapene besto av trivium – gramatikk, retorikk og dialektikk – og quadrivium – aritmetikk, geometri, musikk og astronomi.

Vi kan merke oss at friheten ved denne utdanningen stammer fra at dette var ment for «frie menn»; det var ikke instrumentelt forankret opplæring knyttet til den ufrie og nødvendige produksjonen av materielle goder for menneskenes fysiske og praktiske behov. Dette var utdanning for frihet – ikke for overlevelse. Klassifiseringen av grunnleggende kunnskaper gir, uavhengig av dette, et interessant innblikk i den tids kunnskapssyn: Det språklige er grunnlaget for alt. Deretter kommer det matematiske (ja, musikk hørte til her – og ja, musikk var grunnleggende). Først deretter var studenten klar for de virkelige vitenskapene – teologi, medisin og jus.

Og de som skulle dyrke jorda, bake brød eller veve stoffer trengte visstnok ingen av disse kunnskapene.

*

Utviklingsfilosofen Herbert Spencer (1820-1903) la vekt på menneskets evne til å tilpasse seg omgivelsene. De tilpasningsdyktige greier seg, de mindre tilpasningsdyktige går under. Nettopp tilpasningsdyktige mennesker måtte dermed være målet for oppdragelse og undervisning.

For å avklare dette stilte han spørsmålet «Hvilken kunnskap har størst verdi» – og ga selv dette svaret:

«Vårt første skritt må være å rangere de menneskelig virksomheter etter hvor viktige de er for livet. De kan naturlig deles i:

  1. De virksomheter som direkte tar sikte på selvoppholdelse.
  2. De virksomheter som indirekte tjener selvoppholdelsen, i det de skaffer til veie livets nødvendigheter.
  3. De virksomheter som har til formål å oppfostre og disiplinere avkommet.
  4. De virksomheter som har til hensikt å skape og sikre hensiktsmessige politiske og sosiale forhold.
  5. Forskjellige aktiviteter som fyller fritiden og tilfredsstiller følelse og smak.»

Kontrasten til middelalderuniversitetets grunnleggende kunnskapstilnærming er klar. Her er praktisk selvoppholdelse og omsorg for avkommet med på lista, ikke «bare» språk og matematikk. Men så er jo dette en liste med ambisjon om å gjelde alle mennesker – ikke bare de såkalte «frie menn», løsrevet fra praktisk ansvar. (Spencer framhevet for øvrig naturvitenskapen som det beste grunnlaget for pedagogikken. Den sto for både nødvendig kunnskap og god metode. I tillegg innebar den moralsk opplæring, fordi man øvde seg på kritisk tenkning og selvstendighet. Til og med religiøs oppdragelse fikk nyttige bidrag fra naturvitenskapen, mente han.)

*

Da vi startet med skole for vanlige unger i bygd og by i Norge, ved skoleforordningen i 1739, så var det én eneste grunn til å gjøre dette. Den eneveldige staten Danmark-Norge hadde innført konfirmasjonsplikt noen år tidligere. Konfirmasjon var nødvendig for å erobre voksenstatus, kunne ta arbeid, gifte seg, gå i militærtjeneste – rett og slett for å være en borger i samfunnet. Men konfirmasjon krevde at en kunne framvise nødvendige kunnskaper. Da måtte også opplæring til. Skolen skulle på den måten indirekte føre til hinsidig frelse – men først og fremst frambringe konfirmerte samfunnsborgere, dvs. lydige undersåtter for den eneveldige kongen. Lesing var et redskap, for å kunne lære seg det aller mest nødvendige – Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme.

Alle andre grunnleggende kunnskaper og ferdigheter for å kunne greie seg, de lærte barna gjennom det livet de levde utenom skolen.

Så har skolens virksomhet og ansvar vokst. Lesing av ukjente tekster, skriving, regning, kunnskap om samfunnsforhold og natur – og mye mer kom til utover 1800-tallet. Nye og nye læreplaner har det siste hundreåret formulert det viktigste fundamentet på gjentatt nye måter.

*

Vår nåværende læreplan, Kunnskapsløftet fra 2006, innførte begrepet om fem grunnleggende ferdigheter: Lese, skrive, regne, muntlige og digitale ferdigheter. Akkurat som middelalderens trivium inneholdt astronomi (for å kunne fastlegge datoer for religiøse høytidsdager, en nødvendig ferdighet for et lærd menneske) – så har våre læreplaner med seg det vår tid anser som nødvendige kunnskaper og ferdigheter.

Læreplanene omfatter naturligvis mengder av andre mål og verdier. Det er ingen ende for hva som er viktig i vår tid – eller hva knappe skoletimer skal forutsettes å omfatte. Kanskje fordi vi har det så travelt ellers, vi stoler ikke på at barna kan få med seg noe fra resten av dagliglivet, alt må skje på skolen? Men uansett. Fem grunnleggende ferdigheter. Fundamentet for alt det andre som vi skal lære eller holde på med.

En kan jo – med et sideblikk til Spencer, og til alt det folk flest måtte lære seg for å overleve ved siden av 1700-tallsskolen – eller det de «frie menn» ikke trengte å bekymre seg for, stille spørsmålet: Hvorfor er for eksempel ikke det å lage mat regnet som en grunnleggende ferdighet? For ikke å si det å dyrke mat…. Noe mer grunnleggende for livet kan en jo faktisk knapt nok tenke seg.

  • Er det fordi vi forutsetter at våre barn skal for alltid leve i en tilværelse der dette blir ordnet av «noen andre»? Er våre skolebarn «frie menn» som ikke skal trenge å bekymre seg for de praktiske og fysiske behov?
  • Eller gir vi dem en utviklingsforhindrende start, jf. Spencer. Blir de mindre tilpasningsdyktige i ei utfordrende framtid fordi vi vinkler vår opplæring med basis i rent skolefaglige ferdigheter? Det er jo verdt å tenke over…

Vi lever i dingsene og oppfinnelsenes tid. Den digitale teknologien har endret vår lesemåte, vår skrivemåte, våre samtaler og vår innhenting av informasjon – og gitt nye muligheter for kreativitet og kommunikasjon. Vår tids grunnleggende innveving i det digitale nettet gjør det lett å forstå at vi utnevner digitale ferdigheter som noe grunnleggende – for vår tid. Tar vi antropologblikket på kan vi derfor selvfølgelig nøye oss med å nikke klokt til oss selv; læreplanene er et uttrykk for vår samtidige tankegang og vektlegging, akkurat som middelalderuniversitetet formidlet det viktigste den tiden kjente til, eller 1700-talls skolen formidlet sin samtids viktigste budskap.

Og samtidig:  Kunnskap og mål begrenset til sin tid. Slik mennesker alltid er. Noe mer kan vi vel ikke kreve av oss selv, akkurat som vi bør ha overbærenhet med fortidas begrensning til sin tid.

Men alt har en grense. Å utnevne nyoppfunnede enkeltdingser som grunnleggende for alle babyers framtid, der brytes tross alt hybrisgrensen og grensen for ahistoriske perspektiver for meg.

Og skulle vi virkelig, virkelig tenke over og lage skole og barneliv basert på hva disse barna trenger når de – uten oss – skal styre verden om femti år – hva ville vi prioritere da? That’s the question.

 

 

 

 

 

Hvorfor er høstferien et problem?

Sarkasmeadvarsel! Men det betyr at det også er et seriøst budskap her:

DSC01871

Det er en gjenganger. Hver eneste gang det er skoleferie på kalenderen. En kjedereaksjon i tradisjonelle og sosiale media:«Vekk med høstferien!», «Hva skal ungene (eller lærerne!) med ferie med en gang de har begynt på skolen?», «Er  vel ingen som skal ta opp poteter lenger, nå!» Og selvfølgelig den faste klagen over at «Sommerferien er for lang!» «Det blir brudd i læringen!». Vinterferien er det sikkert også noe feil med – men forholdsvis få klager faktisk på de spredte fridagene i mai. Før det hele tar av igjen når juni kommer og klagekoret over den alt for laaange sommerferien oppstår igjen.

For skoleferiene er jo ikke tilpasset et moderne familieliv med to utearbeidende foreldre med tilhørende korte feriekvoter, må vite. Barnehageforeldrene som klager over en planleggingsdag i ny og ne får virkelig virkeligheten rett i fleisen når skoleruta blir kjent. Men selv om SFO dekker nesten alle skoleferiedagene for barn mellom seks og ti år (puuhh – trenger ikke ha fri sammen med ungene dine allikevel, bortsett fra julaften og juli) – så klages det så det står etter. I samme slengen kan en jo føye til at det er veldig lite greit at småbarn er syke ut over de tildelte sykebarn-dagene. Det passer rett og slett dårlig.

Det er klart det er et problem dersom barn blir gående aleine i ukesvis. Et virkelig problem. I gamle dager måtte arbeidermødre binde småbarna fast i senga om morgenen før de løp avgårde til 12-timers skiftet på fabrikken. Det var bedre at barna frøs enn at det var varme i ovnen som kunne brenne huset og barna ned. Nøden tvang foreldrene ut og barna til å være aleine. Ingen bekymret seg over tiåringers aleinetid – de var i jobb de også. Den gangen kan en snakke om reelle problemer og manglende valgmuligheter.

Valgmuligheter raljeres det også så mye over i dagens ordskifte. Hver gang noen nevner valgfrihet og valgmuligheter – som et ideal eller til og med en realitet, for eksempel i kontrast med fabrikkarbeidermora med den fastbundne treåringen nevnt ovenfor – så pruster noen seg opp som om dette er et alvorlig brudd på offentlig debatts skikk og bruk-regler: Vi må jo forstå at det er plikt, delt normalitet og vårt felles ansvar for å gå i identiske spor som er det avgjørende. Da kan vi jo også klage over de samme tingene. At ungenes fridager ikke passer inn, for eksempel.

Hva med en alternativ vinkling en gang i mellom? Hva med å se på barnelivet som noe som ikke er til for å tilfredsstille dette vanvittig effektive tidsklemmeløpet der alt er forhåndsdefinert og planlagt og puttet i passende bokser? Hva om barndom faktisk også er noe annet enn å gå raskest mulig i opptrådte spor?  Hva med å erkjenne at barndom tar tid, at det er mye lærdom i bruddene og omveiene og somlestundene – at livet skal leves som en helhet der hjemmeliv, fritid og leksefri gir muligheter for liv, erfaring og lærdom på helt andre dimensjoner enn den jevne rutineskoledagen gir. Hva med å huske at det er barna som er våre egentlige læremestre på å se verdien av livet akkurat her-og-nå, (vi trenger ingen mindfulnessbøker hvis vi har en treåring i huset!)

Det er jo høna eller egget når en skal finne ut hva som er et problem. Hva kom først?!! Hva er det gitte – som vi måler resten opp mot? Hvorfor er det, i vår (nå bryter jeg normene, nå gjør jeg det) overflods-valgfrihetstid i verdenshistorien, slik at det er de voksnes dobbelte utearbeid som er det gitte, det ikke-foranderlige, den overordnede målestokken som frustrasjoner skapes på bakgrunn av. Ikke for eksempel (vilt eksempel, I know) – omsorgsansvaret i hjemmet, med noen småtroll som ikke alltid passes av noen andre, med noen småstore skolebarn som ikke alltid har en timeplan…

Har vi institusjonalisert så mye av barneomsorgen at vi blir stresset når institusjonslivets grenser nås? Når ferien kommer? Når barnet blir for sykt til å dra avgårde? Når pausene i livet inntreffer? Hvorfor regnes ikke det som normalt, noe vi allerede tar høyde for, noe som er innbakt i livet med små mennesker?

*

Jeg har  stor forståelse for de enkelte, individuelle frustrasjonene og fortvilelsene over liv som ikke henger sammen. Krav og rammebetingelser som ikke henger sammen. Valg som kanskje må gjøres på tvers av ønsker.

Men som samfunnsborgere, med tale- og meningsrett, så må vi kunne se på det som et forholdsvis urovekkende trekk ved vårt samfunn at skolebarns små avbrudd fra rutinelivet regnes som et problem.

 

 

 

Dagens Åse – link til dagens skjermdebatt

DSC04034

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Dagens utdrag fra «Ungene våre» er fra kapitlet «Skal vi gå på kino?» Det er lenge siden dette. Kino var av de få ekstraordinære opplevelsene en kunne ta med barn på i etterkrigstidas knapphet. Skard skriver om filmer som «høver for barn» – og savner mer vekt på gode barnefilmer. Samtidig advarer hun mot skremmende scener og påpeker at filmene virker mye sterkere på barn enn på voksne. Det er noe vi fortsatt burde huske på. Grensene for hva vi mener at barn «tåler» er flyttet mye på få år. Det er ikke gitt at de flyttes i riktig retning, for å si det forsiktig! Continue reading

Dagens Åse: Om barn og søvn.

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg vil dele noen utdrag herfra med dere.

DSC04068

Dagens tekst er fra kapitlet UNGEN SKRIKER OM NATTA. Den er like gyldig i dag. Vi er foreldre også om natta. Og det er ikke tida for strenghet og oppdragelse:

«Det er vondt med barneskrik om natta. Foreldra vil gjerne sove i fred. Naboene klager. De større barna blir vekket.

«La ungen skrike, så venner’n seg nok av med det!» sier noen. Men fullt så enkelt er det ikke. Snarere er det vel tvert imot: Vi må ikke bli sløve for barnets eneste middel til å fortelle oss om seg sjøl. Vi må tvert om stadig spørre: Hvorfor skriker ungen?» Continue reading

Neglelakk på SFO, hvem er den reelle syndebukken!

DSC04019

 

Forrige uke ga mange opphissede medieoppslag i forbindelse med en aktivitet annonsert på ukeplanen for SFO på Kolbotn skole. Teksten på ukeplanen var denne: «Bli nydag» med SFO. Vi ordner hår, lakkerer negler og annet morsomt. Det blir noe for gutta også.

Pappaen som reagerte på teksten, blir hyllet som en varsler om en kjønnsegregerende kultur i SFO. Enkelte har også ment at SFO kanskje er en arena som ikke er like likestillingsbevisst som skole og barnehage. Debatten rullet. Barn skal ikke inndeles etter kjønn og barn skal ikke få høre at de skal «bli nye»! Sånn er det, nemlig. Rett og galt – svart og hvitt. Syndebukk og målskive for kritikken var klar. Rektor på Kolbotn skole besluttet ganske raskt å avlyse Bli-nydagen.

Det er alltid interessant å se hvordan media og offentlig debatt har en tendens til å gå i flokk. Fokus på samme sak, samme vinkling, samme definisjoner av offer, syndebukk og helt. En klassisk story. Helten her var varsler-pappaen, offeret var likestillingen – og syndebukken var de korttenkte på SFO! Og der stopper analysen.

Det er så enkelt, det er ikke rart at oppslagene og oppstandelsen rullet og gikk.

Og det alle hopper over her – i all sin oppstandelse – det er  ta inn over seg hva slags trekk ved voksensamfunnet dette vesle SFO-arrangementet etteraper. Continue reading

#storebarn – Ser vi de store barna våre?

DSC03900

Hvilken plass  har den offentlige foreldresamtalen om de store barna? Er store barn og ungdommer usynlige i den offentlige samtalen; forsvinner de blant alle de søte, sutrende, sovende, sølete og strålende småbarna som instagrammes og omblogges fra (før) de blir født?

VG-journalist Guro Hoftun Gjestad etterlyste nylig nettopp denne offentlige samtalen om det store barnet og utfordringene knyttet til storebarnstida. Innlegget er både humoristisk, tankevekkende og sårt og fortjener den oppmerksomheten det har fått.

Men noen nøkterne innspill kan også være greit. – For plutselig tar det av. Problemfokuset tar overhånd – og ekspertrådene og oppskriftene (som alle følge!) for vellykket foreldreskap følger hakk i hæl. Den som roper i skogen får tydeligvis svar, går du inn på VG+ i dag og betaler en liten slump, så får du rett og slett oppdragelsesguiden fra 0-15 år, med hovedbudskap (som du får uten å betale for det) at om du setter tydelige grenser før barnet er ti år, så får du en greiere storebarntid.  Og forlagene hiver seg på – plutselig lagde Tanum en storebarnsforeldre-boksamling (men bøkene var vel der fra før, så tom var vel offentligheten ikke….)

Er virkelig de store barna fraværende i offentlig debatt?

For det første – det er relativt nytt at foreldreskap overhodet så til de grader blir offentliggjort, ekspertutredet og så intenst markedsført – slik at vi forventer en ekspert, et svar, en bok for enhver problemstilling. Continue reading

Foreldre til spesielle barn

Tidligere publisert her.

Jeg tror det er noen år siden sist. Men i går var mannen og jeg på teater – alene – og det var ikke Hakkebakkeskogen. Vi så Stort og stygt av Olaug Nilsen på Det Norske Teateret. Og lo og gråt. Og gråt litt mer etterpå. Og det var fint med en voksenkveld i byen med kjæresten min.

Vi møter to par som er naboer i samme bygård, Maria og Sverre med barnet Arve på nesten tre år og med et nytt barn på vei, og høygravide Silje og Ole som venter sitt første barn. Silje har lest alt, forberedt alt, kan barneoppdragelsesteori utenat og hun har strøket babystrømpebuksene. Og hun reagerer på måten naboparet håndterer sitt skrikende lille barn. Maria og Sverre er slitne og bekymrede. Barnet Arve er lite tilgjengelig, det er ingen øyekontakt, knapt noe språk, det er repetitive bevegelser, sære vaner, selvskading og slåing av andre. Men helsestasjonen sier at «alt er normalt».

Stykket har gått lenge og jeg har lenge ønsket å se det. På en måte handler det om å være forelder til spesielle barn, barn som en som forelder med en gryende uro i magen og stadig høyere skuldre må se at er ikke helt som alle andre. Så er de vel spesielle da. Kanskje med en diagnose en gang der i framtida. Men her og nå og for alltid ditt barn som trenger deg 24 timer i døgnet, uansett hva som en gang ville vært dine tanker og ønsker om livet ditt. Du kan ikke sove når barnet gråter og slår seg selv natta igjennom. Du kan ikke ta en kaffekopp med en skravlete venninne, du må alltid være dette barnet.

Ja – på den ene siden handler det om dette. Dette som noen kan kjenne seg sterkt igjen i – og som kanskje andre kan tenke at jaja, det er heldigvis ikke oss.

Men på den annen side handler om det om å bli foreldre – i det hele tatt. Siljes overkontrollerte og bedrevitende tilnærming og lite fleksibilitet overfor det uventede eller det som ikke stemmer overens med bøkene og nettinformasjonen – ja, den kaller både latter og gjenkjennelse. Det er en frigjørende latter, fordi vi jo samtidig ser den uendelige sårbarheten i å tilstrebe en så stor grad av kontroll over dette, livet, det nye livet, familielivet, fødselen, kroppen – og barnet – den nye som kommer og som du ikke kontrollerer, uansett hvor mange bøker du har lest og hvor pent du har brettet strømpebuksene på forhånd.Vi vet det jo, vi sitter der i publikum, et svært voksent og kvinnedominert publikum (kjære vene – ta med mennene deres!) – vi er sikkert foreldre de fleste av oss. Vi vet jo at Silje balanserer på ei tynn tynn line. At hun kommer til å falle. At ingen kan forbli oppe på den lina. (Heldigvis har hun da Ole, som både er raus nok til å si «Da er vi ferdig med det» når hun omsider ber om unnskylding for både det ene og det andre – men som også smeller til og forteller henne hvor sneversynt hun også er. Og så er han der, uansett. Fin fyr.). Og når Silje tredje natta etter fødselen vakler inn på et vaktrom på sykehuset og sier at «jeg har ikke sovet på tre timer…» – så ryster vi, erfarne publikumsmammaer og -pappaer, på hodet. Hva trodde du, da, Silje! Tre timer! Hva med noen år?

Denne sårbarheten for oss alle. Barnet som ikke er slik bøkene sier eller slik drømmene våre var. Barnet som er seg selv. Alle barn er spesielle.Og vi foreldre har dette helt spesielle ansvaret for dem, uansett hvordan de er. Vi skal  forstå dem, kjempe for dem, bære dem og bære dem. Fordi de er våre.

Og der står gravide Maria, og ser på nesten-treåringen- som utfører merkelige ritualer med knekkebrød og pålegg, om igjen og omigjen. Helt utilgjengelig. Uten blikk og respons. Mens radioen bringer debatt om tidlig ultralyd og kvinners valg. Rett til å velge. Rett til å vite.
Og det er en egen debatt. Men stykket viser oss jo denne sårbarheten – at til tross for kontroll og forberedelse og googling og kunnskap, så møter vi det usikre, det avvikende, det ukontrollerbare – det vi ikke kunne forutse og det vi ikke kunne velge (og aldri ville valgt) – alle sammen. Og det er vårt barn. Uansett.

Stykkets tittel kommer av Halldis Moren Vesaas sitt dikt om byttingen. Ut fra gammel folketro var de «umulige ungene» byttinger, forbyttet med det egentlige gode barnet. Oppskrifta på å få tilbake det egentlige barnet ditt, det gode (det du ønsket deg!) var å slå og plage det vanskelige barnet, til det blir byttet tilbake igjen.
Men det gjør jo ikke foreldre. Vi kjemper for de vanlig-spesielle barna våre alle sammen. Og elsker dem. Og lever dette livet som vi fikk.

Voggesang for ein bytting
(Halldis Moren Vesaas)
Bysse, bysse stort stygt barn
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.
*
Du er ikkje barnet mitt,
men eit som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.
*
Bysse bytting stor og stygg
- sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
- No trur eg du endeleg sovnar…

 

 

Kampsak: Tro på familien.

Tidligere publisert her.

Det svirrer så mange debatter i sosiale og tradisjonelle medier for tida. Det lanseres skolestart for femåringer, det foreslås obligatorisk barnehage for femåringer – for språkutvikling, sosial utvikling og maksimal innlæring og utnyttelse av kompetanse. Det diskuteres ikke-eksisterende – eller eksisterende glasstak for kvinners vei mot den såkalte toppen. Det diskuteres læringsmiljø og rommet for forskjellighet og hvilken plass utfordrende elever skal ha i klasserommene. Vi vasser jevnlig i ekspertutalelser om hvordan barn skal oppdras. I Oslo skal ikke foreldre lenger få vurdere behovet for enkeltfridager for et skolebarn; felles regler for alle.  Det lanseres stadig kategoriske regler for hvordan kompliserte sosiale situasjoner for eksempel i et barneliv skal løses. På den annen side diskuteres det hvor firkantet unger egentlig skal måles og vurderes i skoler både her og der, blant annet  i den kommunen jeg selv bor og mottar hjem vurderinger av tre skolebarn (Og innimellom slår noen festelig fast at cupcakes er meningsløst, noe som virkelig er å slå inn åpne dører.)

Samtidig sitter vi alle i våre liv, med våre små eller store flokker – og skal få det til å henge sammen, få hverdagen til å gå rundt, ta vare på store og små, betale regningene våre, få maten på bordet, rekke møtene våre, måke snøen, yte våre jobbforpliktelser, bistå med brøkregning, klippe noen barnenegler og følge til tannlegen og ta det ansvaret vi har og tar i verden. Smått og stort.

Jeg tenker at det er noe jeg savner i disse debattene. Jeg savner mer tydelig og anerkjennende refleksjon om familiens posisjon. Troen på hva familien er, kan være og kan få til – og anerkjennelsen av hva familielivet faktisk betyr. Betyr for oss alle – på godt og vondt. Både når det fungerer – og når familiens betydning innebærer et savn eller en mangel.

Og for å slå det fast – med familie mener jeg de som lever et liv sammen, ofte i et felles hjem. Kanskje er du rett og slett din egen familie. Kanskje er dere to. Eller åtte. Kanskje er dere i slekt, gift, foreldre og barn – eller noe annet. Men en familie er en grunnleggende forpliktelse, en grunnleggende enhet, mennesker som hører sammen med bånd som ikke brytes av en krangel. Det er mer enn et tilfeldig bofellesskap for en periode. Du vet selv best hvem du regner som din familie. Din flokk. Dine.

Og det jeg vil si nå på en fredag kveld er vi trenger alle sammen  å oppvurdere familiebegrepet. Oppvurdere anerkjennelsen av familielivet. Det er ikke så dårlig eller så lite det som foregår der. Det er rett og slett svært verdifullt. Har vi glemt det?

Tidlig læring er viktig hevdes det, for eksempel – fra alle kanter. Ja, klart det! Tidlig læring er viktig. Barnet lærer fra første sekund. Livet er læring. Det meste vi lærer både tidlig og seint i livet skjer utenom institusjonene. Vi kan fint stå for tidlig læring – uten å innføre verken obligatorisk barnehage eller tidligere skolestart som stramme rammer rundt alle barn og alle familier. Vi må oppvurdere familielivet og den fleksibiliteten som ligger i at vi lever ulike liv – også ulike familieliv – som arena for læring, trygghet og utvikling.

Det er hjemme vi starter. Og det er der vi fortsetter å starte dag for dag resten av livet. Og der vi vender tilbake etter våre ytelser ute i verden.

Men fokuset i alle debatter er i så stor grad alt det flotte og fine og viktige (for det er det jo) som vi skal få til «ute i verden». Jeg ser en fare i at familie og hjem blir en restkategori, det som blir til overs når alle de andre oppgavene og postene på programmet er utført. Livet som en kabal, som et orienteringsløp – der post etter post «der ute» kvitteres ut – uten at vi gir en tilsvarende primærposisjon til familielivet. Ikke ser at vi må sette av tid, sette av ressurser også til familie og hjem. Gjentatte cupcakesparodier eller harseleringer med vakre utskjæringer på matpakkemat – eller gjentatte utsagn om at det er ikke så farlig med litt rot og møkk – forteller hvor meningsløst eller bortkastet et hjemmearbeid eller hjemmeengasjement er. Som om tilstedeværelse for sine egne bare dreier seg om rene gardiner eller utskjærte agurker….!

Dette er ikke et enten-eller. Vi lever alle med en balansegang mellom våre ytre engasjementer og våre hjemlige behov og ansvar. Jeg vil aldri oppfordre til å stikke hodet i egen sandkasse eller la egen myke sofakrok få oss til å snu ryggen til verdens oppgaver og krav. Vi skal da stå på, for all del!

Men balansegangen må nettopp balanseres. Ikke gjøres så skjev at vi gjør narr av vår egen innsats for tryggheten, tilhørigheten og tilstedeværelsen i flokken vår – eller mister helt vår tro på at familie og hjem faktisk kan bety noe, kan få til noe, er en viktig basis både for individer og for samfunnet som helhet.

Både som individer og som samfunn må vi få opp troen på familiens betydning. Tro på det vi selv har å gi i det hjemmet vi bygger – at det er verdt å bruke tid på det også – ikke bare alt annet… At institusjoner og eksperter bare strekker til til en viss grad; familien er grunn-byggesteinen uansett. Og familier kan finne ulike løsninger; det er ikke en vei for alle. Nettopp forskjelligheten er en grunnleggende verdi ved å tilhøre en familie.

Vi vet at dysfunksjonelle familier finnes. Tragedier og vonde liv finnes. Noen barn må berges fra de familiene de er født inn i. Det er vårt alles ansvar.
Men det er ingen løsning å tilsidesette familiens betydning på generell basis.

For mye styr med barna?

Aftenposten melder i dag at det er helt greit med frossenpizza foran tv-en med ungene. At foreldre visstnok gjør opprør mot det perfekte. Er det agurknytt eller gladnytt eller hva? Ble foreldre over det ganske land lettet nå – at det visstnok er lov å ha det rotete og gi ungene posesuppe. Var det virkelig noe vi ikke visste?

(For noen uker siden var det framstilt som trist og leit om ungene ikke fikk fancy utenlandsferier og lekeparkdager i løpet av sommeren, og bare sykla til et tjern i skauen hjemme – pendelen svinger fort og oppslag blir det!)

Et kjennetegn ved de fleste foreldre er at vi er voksne. Voksne er heldige folk. Vi bestemmer en hel masse sjøl. Det er vi som bestemmer om en skal spise opp brokkolien sin – eller om det i det hele tatt skal være brokkoli til middag. Det er vi som bestemmer om det er viktigst å få malt hele huset hvitt og krem – eller bruke tida på noe annet. Vi bestemmer om vi vil jobbe deltid, heltid, dobbelt, borte, hjemme, uavgjort… Vi bestemmer om vi skal gå i skauen eller dra på Tusenfryd eller slå på tv-en.
Og ja – det er vi som bestemmer og setter rammene for veldig mye av hvordan livet skal være i familien, vi velger mange av rammebetingelsene, hjem, tidsdisponeringer, økonomiske rammer – vi har hovedansvaret for hvilke regler som gjelder eller ikke –  og vi har veldig ofte vetoretten når ulike syn må veies opp mot hverandre. Ut over det vi eksplisitt bestemmer – så kommer det som vi formidler gjennom våre ord, handlinger og valg – de verdiene vi viser ungene, de vanene vi gir dem – det livsbudskapet vi formidler gjennom det livet vi lever. Barn er utlevert til dette.

Det finnes enkelte ting som det ikke er lov å bestemme – en kan ikke bestemme seg for å ikke gi barna mat, slå dem eller snyte på skatten. Men i stor grad er det lov å spise dårlig mat, velge fritidsaktiviteter, være mye eller lite sammen med ungene sine og rydde og vaske når en vil i eget hjem.

I et gammelt og mye lest innlegg her på bloggen hevder jeg at det ikke er en prestasjon å ha barn. Det betyr jo slett ikke at det ikke er fullt av utfordringer – som mye annet her i livet – men jeg mener det er feil perspektiv på det å leve med barn og med ansvaret for barn. Det er ikke en prestasjon, det er først og fremst et liv – og en stor gave i livet. En lever med et stort ansvar og et stort privilegium – at en får leve tett på noen som er små og utvikler seg og erobrer verden og frigjør seg fra deg – ved siden av deg!

Barnet ditt lever med deg i det livet du lever – samtidig som det å leve sammen med noen naturligvis også forandrer det livet en lever. Vi er forskjellige – vi lever ulike liv – det kan ikke være en sensasjon at en gjør ting litt forskjellig i ulike hjem. Det får da være grenser for hvor homogene vi skal late som vi er her på knausen.
Så ja – gjør da gjerne opprør og finn din egen vei som forelder. Bruk valgfriheten din, gi rom for et mangfold. Og finn gjerne et ideal som legger mindre press på både barn og foreldre om korrekte prestasjoner og fulle timeplaner.

Men finn en vei. For jeg kjenner på en liten uro hver gang disse «slapp av, da, er det så nøye, da»-innleggene kommer i debatten. For egentlig tror jeg sårbarheten er et helt annet sted. Jeg tror alle disse forhatte cupcakesene og stasha bursdagsoppleggene som visstnok knekker oss alle, er symptomer, mer enn det er det reelle problemet.

Og det jeg tror, er at det reelle problemet er at familielivet i stor grad smuldrer opp i hverdagen, blir en restkategori vi knapt nok anerkjenner som noe i seg selv, uten at vi fyller det opp med definerte aktiviteter og prestasjoner. En hverdag som er så full av tidskabaler og der alle familiemedlemmer skal være ulike steder til ulike tider i en virvelstrøm som krever at alle tunger er rette i alle munner til enhver tid – da blir familielivet koordinering og kabal – og fravær fra hverandre. Og da skjønner jeg godt at fellestida ikke strekker til mer enn den tv-en og den pizzaen. Det gir slett ikke rom for noe annet. Og det kan være veldig greit å si at dette er mitt opprør. Men er det dermed et ideal, er slik det en egentlig ønsker seg at de få timene familien er sammen skal være? Eller er det bare at vi ikke orker noe annet.

Jeg gjentar at jeg heier på et mangfold av valg. Virkelig. For all del – velg den landinga i sofaen, den er sikkert god. Men jeg ønsker også en økt respekt for at familier teller. At familieliv ikke bare er en restkategori eller en «kosestasjon» på slutten av dagen eller uka. Familie teller for oss alle – familie teller for barndom – de valgene vi gjør for vår egen familie teller. Det betyr ikke at vi skal sitte oppå ungene våre og realisere oss gjennom dem, og slett ikke, virkelig overhodet ikke, at vi skal fylle opp med enda flere forhåndsplanlagte aktiviteter – men at vi skal verdsette det å bruke tid sammen.

Det er vi voksne som velger – uansett. Og livet er jo litt nøye, da!