Verden er krevende – hva kan vi si til ungene?

Publisert som spaltist i Dagbladet 12. juni.

Hvordan, når – og hvorfor, egentlig – skal vi snakke med ungene våre om verden?

«Jeg synes det er så mye som går galt nå». Tiåringens oppgitte utbrudd midt i matpakkesmøring og pakking av sekk, mens klokka går en tirsdags morgen. Dette er samme ungen som for over et år siden – da et virkelig valg av Trump fortsatt muligens kunne regnes som en dårlig vits – foreslo at hvis nevnte kandidat ble valgt, så burde alle egentlig evakuere til Månen eller Mars, innsiktsfullt basert på tanken om at et slikt valg ikke bare ville være katastrofalt for USA, men for hele kloden.

Men så er det ikke bare Mr. Fake News som er ute og går på morgennyhetene og i avisbunken, da. Det er krig og forfølgelser, bombing av barn, global oppvarming, drukning i Middelhavet, Standing Rock, dødsstraff og Nord-Korea, Manchester, Kabul og London Bridge, mobbing og kroppspress – og for mye plast i havet.

Verden og utfordringene overvelder oss. Det er klart det er for mye. Uansett om du er førti eller ti år. Og tida er knapp, skolen starter om et kvarter, storebror har tentamen og i kveld er det fotballkamp. Hvordan, når – og hvorfor, egentlig – skal vi snakke med ungene våre om verden?

Spørsmålene har ikke ett, men mange svar. Men for det første – som foreldre har vi blant mange, mange andre ansvarsfelt faktisk også ansvar for politisk oppdragelse, samfunnsmessig bevisstgjøring av egne unger. Vi har absolutt mye vi skal og må; sørge for tran og tannpuss, slutte med smokk og begynne med sykkelhjelm og argumentere mot snus – og høre i engelske verb og ha med regntøy. Ja, livet er fullt. Men familien er ikke bare en servicestasjon for å sørge for materielt påfyll og at døgnets og ukas timeplan blir fulgt og så legge litt kos på toppen. Familien og foreldre/foresatte er også den primære plattformen for barnas skritt ut i den lille og den store verden, ut i samfunnet, ut i mylder og mangfold og krav og kaos utenfor hjemmets vegger og vern.

Å bli stor og voksen og klok og ansvarlig er ikke noe som skjer verken på 18-årsdagen eller noen annen enkeltdag. Det er en prosess, skritt for skritt; livet som leves, tankene som tenkes, samtalene som føres. Derfor er det vårt ansvar som foreldre.

Når temaet politisk oppdragelse settes på dagsorden, så er fokus gjerne på skole og barnehage, læreplan og profesjonalitet. Men, igjen, primæransvaret ligger på familien og foreldrene. Det er der vi alle starter. Krevende, men sant. Det vi gjør, den samtalen og den veiledningen, det fellesskapet og den støtten som gis, eller ikke gis, i hjemmet har virkning på veien videre. Som foreldre skal vi skal ikke bare oppdra rike, beskyttede barn i materiell velstand. Vi må også vise dem at samfunnskunnskap og engasjement teller. Vi har ansvar for å oppdra ansvarlige verdensborgere som forstår at verden trenger dem – ikke bare fordi de har lært det på skolen, fordi det står i læreplanen, fordi de har hatt det i lekse, men også fordi de har sett at dette er noe som vektlegges i hjemmet og blant mennesker de har nær seg.

Barn blir langt oftere omtalt som «objekter» for politikk, som noen som politikken omhandler og gjelder, enn som egne aktører. Vi diskuterer barnehageplasser, kontantstøtte, barnevern og skolepolitikk som politiske tiltaksfelt som omhandler barn – men uten at barn selv regnes med som aktører.

Men skal en møte framtida på egne bein, så må en være en aktør. En må ha kunnskap og en må ha trening i å reflektere og ta standpunkt. Mennesket, store og små, er til som «mennesket-i-fellesskapet». Vi er sosiale, ansvarlige, samfunnsbyggende – sammen. Vi er ikke bare løsrevne, rettighetshavende og forbrukende individer. Og barnet i familien skal gå inn i og selv skape mange, mange nye fellesskap gjennom hele sitt liv – og finne sin plass og sitt ansvar.

Det finnes en vedvarende pedagogisk myte om det frie barnet som danner seg selv. Dette kan knyttes til Roussaus idé om naturbarnet som skulle skjermes mot sivilisasjonens skadelige påvirkning. Vi kan også knytte det til (post-)moderne individorientert tenkning som fristiller barnet fra slekt, tradisjon og kontekst; vi vektlegger – med rette – at barna våre skal skape sin egen vei og ikke føle at de er pålagt å kopiere foreldres veivalg og meninger. Myten om naturbarnet er vakker, kanskje – men en myte like fullt. Det kontekstfrie barnet finnes ikke.

Å gi barnet frihet og rett til å finne sin egen vei, må innebære både å vise barnet verden, ledsage i forståelse og vise muligheten for å ha og stå for ulike meninger.

Dette inkluderer fundamentale verdier som respekt for ytringsfrihet og demokrati og vektleggingen av skille mellom sak og person. Vi må kunne vise barna at vi kan godt ha en saklig uenighet selv om vi har en nær personlig relasjon. Dette er blant de grunnleggende elementene vi kan velge å formidle til våre barn og som i langt større grad støtter opp om selvstendighet enn det å legge lokk på saker, snakke om «noe enklere» og/eller usynliggjøre egne standpunkter.

Naturbarnmyten fristiller foreldre fra ansvar på samme måte som tidsklemmestress-paradigmet vårt og vår institusjonalisering av det pedagogiske ansvaret for politisk oppdragelse. Tanken blir at enten utvikler barnet sin bevissthet og ansvarsfølelse selv – eller så tar skolen seg av det. Uansett skal jeg som foreldre ligge lavt og ikke påvirke for mye. Dette advarer jeg altså mot. Å ligge lavt, unngå temaer, å ikke ha tid – er like mye et signal om voksenhåndteringen og blikket mot verden som det å gå inn i temaer. Men da er det et signal som nettopp legitimerer avstandstagen og ansvarsfraskrivelse. Er det den ballasten vi skal gi barna med på veien?

Når barn blir drept i det de går ut av et konsertlokale, da står verden stille og skrekken senker seg over oss – og da stiller Supernytt og barnepsykologer opp med råd om hva vi bør si og hvordan vi bør snakket med barnet vårt. Det er bra. Vi trenger alle råd i kriser. Og barna må få vite både at vi vet og at vi vet noe å si.

Du kan være ganske sikker på at barn i de fleste aldre får vite om det verste også dersom du holder munn. Men da mister de din stemme, din medrefleksjon, trøst og forklaring. Så lytt og bruk rådene.

Men verden er ikke bare akutte kriser. Vi våkner alle når de forferdelige tingene skjer – og vi vet at det må snakkes om. Men dersom krisene og katastrofene blir den eneste anledningen for å formidle kunnskap og undring over verden til og med ungene våre, så skaper vi et alt for krevende verdensbilde for dem. Krisene er jo tross alt fortsatt unntaket. Hverdagspolitikken er grunnsteinene. Derfor må samfunn, ansvar, demokrati og debatt også være en del av den dagligdagse samtalen med barn og unge i hjemmet, ikke bare når bombene går av. Det må vi ha tid til og rom for. Vi skal være et filter som bidrar til å tilpasse til barnets alder og personlighet – men samtidig også en kanal som åpner opp, tydeliggjør, forståeliggjør og forklarer.

Verdenskartet vårt over kjøkkenbordet er fillete i hjørnene, så hardt brukt er det, måltid etter måltid – der kan vi forklare og se sammenhenger, historisk, politisk, geografisk. Ukraina, Venezuela og Libanon blir konkrete steder fordi vi vet hvor de ligger – kan se sammenhenger i tid og rom. Hverdagslivssamtalen må være fundamentet som gjør at vi takler de akutte krisene bedre. Ikke minst gir hverdagslivssamtalene håp fordi de viser at vi er mange som tar ansvar for utfordringene i verden, lokalt og globalt, skritt for skritt, dag for dag. Det er et viktig budskap til barn og unge.

Håpet ligger i ansvaret, debatten og fellesskapet. Der er det mange som bidrar. Der kan en være med. Vi kan snakke om frivillige organisasjoner på alle nivåer, om offentlig debatt i media og ansvar i skolegården, om valg til Storting og om FNs ansvar og fundament. Verden, samfunnet og politikken handler ikke bare om det vonde og skrekkelige. Det handler også om menneskets vilje, mot og samarbeidsevne. Og håp.

De gode samtalene kommer sjelden på bestilling eller etter en fastsatt timeplan. Plutselig er vi der – følger hverandres tanketråder og reflekterer sammen rundt noe viktig. Vi voksne får ballen i fanget, kan bruke anledningen til å utdype mer om bakgrunn, historie, verdier og muligheter. Vi kan spørre hverandre, tenke over hva som er viktig, riktig og mulig. Men vi må gripe dagen og øyeblikket. Akkurat da. For å klare dette må vi også legge til grunn at familieliv faktisk tar tid. Familieliv kan ikke bare være en restkategori som en bare tar seg tid til når alt annet er levert og gjort.

Med dagens fokus på alt som skal presteres og leveres utenfor familielivet fratar vi oss ofte et rom for den indre samtalen i familien utover å få kabalene til å gå opp slik at vi fortsatt kan levere alt det vi skal ut av hjemmet hver dag.

En fundamental oppgave i omsorgen og oppdragelsen av et barn er å gi barnet bevissthet om at det teller hva de gjør med livet sitt, dag for dag – og i livet som helhet. Vi er alle små, men med en bevissthet om at de små skrittene i livet teller og at store skritt også er mulig, mobiliserer vi barn – og kanskje også oss selv – til å leve ansvarlig. Dette er et opprør mot å videreføre vår innarbeidede, undertrykkende kulturarv symbolisert med Jantelovens bud om at du «ikke skal tro at du er noe». Det er å vise barn – vise mennesker – at alle skal tro at de er noe. At det teller det hver og én gjør. Du er ansvarlig for dine ord og handlinger. Bare aktører har ansvar. Menneskeheten har hatt omfattende oppgjør med brikke-tankegangen, med ideen om at en «bare» er en viljeløs og ansvarsfri brikke i et system. Over alt har Nürnbergdommene blitt selve symbolet på at vi ikke aksepterer ugjerninger legitimert med ordrer og passiv lydighet. Dette må også være budskapet vi møter barna med.

Dagens overveldende medieformidling, vrimmel av virtuelle virkeligheter og mulighet for å oppleve seg selv som aktiv bare en «liker» en post i sosiale medier – kan redusere noen og enhver til en klikker og kikker til tilværelsen – i stedet for en aktør. Men vi kan ikke bare være tilskuere og emotikon-leverandører til verden. Det skylder vi barna – og det skylder vi samfunnet. Det å tro at en er noe, er ikke å heve seg over andre. Det er å ta ansvar. Da trenger vi å kjenne systemene, rettighetene og demokratiets muligheter. Dette er politisk oppdragelse. Det er det vi bygger på.

Samtidig hører det med at i unntakstilfeller gjelder også systemenes nødutganger. Noen ganger må vi til og med må lage bråk og gå mot autoritetene – fordi det er det som er nødvendig og ansvarlig. Lydighet er ikke alt. Tør vi lære barna våre det? Selv innen det postmoderne er barns lydighet og tilpasning fortsatt et formidlet ideal. Det er fredelig når barna bare hører etter og ikke stiller spørsmål og stiller krav. Men er det en farbar vei? Vi vil jo ha et klokt, reflektert og demokratisk samfunn. Det er det beste grunnlaget for å håndtere kriser, utfordringer og hverdagspolitikk. Opplysning og refleksjon må da naturligvis være grunnleggende i skole og andre samfunnsinstitusjoner. Men familiene og hjemmene som barnas første og nærmeste arena må være selve kjernen. Det er der alt starter.

Unger som skal vokse opp til å greie seg selv må ha med seg en ballast hjemmefra som dreier seg om mer enn å kunne smøre egen matpakke, levere lekser i tide og selv kunne bestille spinnere på nett. De må bli snakket med som framvoksende aktører som har rett på informasjon og refleksjon – og plikt til å ta stadig mer ansvar selv. En bevissthet om foreldres grunnleggende ansvar for å oppdra ansvarlige samfunnsborgere er avgjørende for oss alle.

Skal ungene ha lommepenger?

DSC04484

Vi hadde satt av god tid på slutten av foreldremøtet på 6. trinn til å diskutere «temaer i tiden». Foreldremøtene er de eneste gangene i året hele årskullets foreldre er samlet på ett brett. I hverdagen møter en kanskje foreldrene til de nærmeste vennene til eget barn, eller står på sidelinja sammen med dem som har barn som deler fritidsaktivitet. Alle, på tvers, gutte- og jenteforeldre – det er en gyllen anledning, særlig når de søte små har vokst fra henting og følging og vi ikke lenger er direkte involvert i å gjøre blimedhjem-avtaler etter skoletid. Vi foreldrene treffes rett og slett ikke så mye lenger – men nå er vi plutselig sammen alle sammen. Da er det selvfølgelig viktig å snakke om skoleregler og mål for matematikkundervisningen – men også om livet utenom skolen, det livet vi deler som lokalsamfunn og oppvekstmiljø.

Og vi fikk praten i gang. Om lekser og husarbeid, om å få ungene ut (det er en større utfordring enn å få dem inn), om vanlige leggetider, om skjermtid… – og helt på slutten da vi var nær å skulle runde av var det en av oss som slang ut – «Men er det noen som får lommepenger, driver man med det for tida?» Og da kom engasjementet for fullt!

*

Det er gjerne tre hovedtilnærminger når det gjelder prinsipper for barn og lommepenger:

Vi har den tilnærmingen som ikke baserer seg på noen spesielle regler i det hele tatt, barna får penger når det passer, når det er noe spesielt, når de trenger noe, når de maser nok eller lignende.

Så har vi to mer regelstyrte tilnærminger

a) Barn får lommepenger basert på bestemte arbeidsoppgaver. Støvsuging 20 kr. Hente lillebror i barnehagen 10 kr. Eller en samlet forventning om arbeidsoppgaver gjennom uka; hvis dette gjøres utbetales lommepenger – ellers ikke.

b) Barn får et fast beløp, uavhengig av de arbeidsoppgavene de deltar i i huset.

Når det gjelder disse to siste tilnærmingene så er min erfaring at det er nesten umulig å overskride linja mellom disse. Folk står for sin metode, punktum. Så det er like greit å dele ulike erfaringer – uten å tro at man skal bli enige om noe.

(Her i huset er det tilnærming b som gjelder. Vi synes at barna skal ha noen egne penger å forvalte, så de får et fastlagt beløp, som er justert etter alder. MEN – vi voksne får ikke betalt for å vaske gulvet, det får heller ikke ungene. Vårt syn er at det er viktig at alle deltar i vanlig arbeid som trengs i et hjem. Det ikke er slik at en skal betales for å stelle i sitt eget hjem. Men det er nå bare vårt syn. I blant kan et barn som ønsker å tjene noe ekstra få en ekstra «jobb» som er betalt, for eksempel vaske bilen. Men rutinearbeidet deler vi på. Ulønna.

«Men får du ungene til å gjøre ting når de ikke får betalt, da?» spurte noen på møtet. Svaret er ja. Og det er det jeg vil lære dem. Vi vasker opp og bretter klesvask og bærer ved fordi det trengs, ikke fordi vi får betalt.

- Men nok om oss.)

Det absolutt mest interessante som kom opp i samtalen var dette: Svært mange opplevde at barna ikke bryr seg om pengene. De får – eller ikke får lommepenger – og bryr seg ikke så mye. De som følger tilnærming a, og utbetaler basert på bestemte oppgaver, opplever ikke nødvendigvis at ungene velger å gjøre de tildelte oppgavene for å få den femtilappen. Foreldre opplever at barna har lommeboka full – men bruker ingenting.

«Og jeg skjønner jo hvorfor»- sa mange. De har jo alt. De trenger jo ingenting. «Selv om han har fått lommepengene sine, så kjøper jo jeg godteriet og et Donald når vi er i butikken på lørdag, » fortalte en forelder. Alt sportsutstyr, alt annet utstyr er på plass. Hva skal de med pengene…

De har alt. De trenger ingenting.

Det er jo interessant – ikke sant?

 

Synes du barn bør få lommepenger? Hva trenger barna penger til? Bør lommepenger være målt opp mot bestemte arbeidsoppgaver?

Familieavskaffelsen er limet.

Les gjerne første del av dette skråblikket på dagens samtid og dagens samtidsanalyser – via en fortidig framtidsdystopi. Dette er del to. Det handler om familien.

DSC02569

«Alle er lykkelige nåtildags» er et grunnleggende slagord i den vidunderlige nye verdenen som er beskrevet i Aldous Huxleys bok Brave New World fra 1932. Alle barn har fått innlært slagordet i søvne fra femårsalderen. Resultatet er perfekt. I hvert fall nesten….

For vår del kan vi bruke romanen til å sette søkelys på hvordan vår egen tid også søker det perfekte og friksjonsfrie samfunnet og den perfekte og veltilpassede borgeren, gjennom politisk-administrative tiltak, gjennom markedets erobring av alle deler av livet – og gjennom våre gjensidige bekreftelser av at samtidas idealer er normale og rette.

Jeg mener det er spesielt tre trekk ved Huxleys skrekkelige nye verden som vi bør merke oss som refleksjonsbakgrunn for vårt eget samtidsblikk: Dyrkingen av høyt forbruk, avskaffelsen av familien og det nyttige klasseskillet. Forrige del tok for seg temaet Forbruk er fundamentet.

Neste trinn er selve limet, det som holder oss sammen:

Familieavskaffelsen er limet.

Fortidas familiemodell omtales i romanen med rødmende flauhet. All denne pinlige og destabiliserende intimiteten mellom et lite antall mennesker, alle følelsene, driftene, lengslene, spenningene som skapte uro og uforutsigbare liv og oppvekster. Løsningen er et offentlig system for kunstig befruktning og planmessig sosialisering; all privat reproduksjon og potensielt ustabil privat oppdragelse er avskaffet. De voksne borgerne kan leve sine frie liv med forpliktelse bare til arbeid, forbruk og nytelse. «Alle tilhører alle og enhver.»

Vår samtid masseproduserer ikke barn på fabrikk. Vi er nok (takk og pris) fortsatt i fortida, sånn sett. Men samtida bærer allerede på krevende og dilemmafylte ambisjoner om å kontrollere og sortere reproduksjon.

Familiens funksjoner for øvrig er tappet til det ytterste, bare forbruk og følelser står igjen. All produksjon og store deler av sosialiseringsansvaret er trukket ut av familien. Markedet og det offentlige har tatt over. Det politisk korrekte budskapet er at dette er rett vei å gå, dette er en rasjonell arbeidsdeling som får det lykkelige, arbeidsomme og forbruksfokuserte samfunnet vårt til å fungere.

Men samtidig innebærer denne familiesvekkelsen en stor og til dels fornektet sårbarhet i vår tid; det individualiseres, forties og skambelegges når tidskabaler, helse og krefter ikke strekker til, eller når liv leves på tvers av fastsatte idealer. Latterliggjøring og parodiering av ubetalt omsorgsarbeid, som dillete cup-cakesbaking og bortkastet «kos» uten samfunnsnytte, er en klar parallell til Huxley-borgernes avstandstagen til pinlig og privat familisering av livet.

Savn av nærhet, mening og tilhørighet dekkes i romanen av lykkepillene Soma, av den frie erotikken – «Alle tilhører alle og enhver» – og av pålagte fellesskapsseremonier som styrker troen på det eksisterende samfunnets verdier og funksjon.

Ustabile private følelsesrelasjoner avverges. Limet og stabiliteten sikres. «Alle er lykkelige nåtildags.»

Men det er Huxley. Hvordan er det med oss?

*

Så langt i analysen: Forbruket er fundamentet. Familieavskaffelsen er limet. Samfunnsmaskineriet trenger også en fungerende mekanikk. Det tar jeg opp i morgen under tittelen, klasseskillet er mekanikken.

Er praktiske ferdigheter nyttige – eller bare «for moro skyld»?

Et av arbeidsfeltene jeg har fått mulighet til bidra til det siste året er Folkeuniversitetets 150-års jubileum. Jubileumet har blitt markert på mange måter, blant annet med en dokumentarfilm, jubileumsseminar og med en omfangsrik bok med fagartikler fra ulike sider av Folkeuniversitetets historie. I denne boka, Folkedanningens vandringer, redigert av professor Toril Strand, bidrar jeg med artikkelen «Læring på alvor eller for moro skyld. En drøfting av danning, jobb og fritid.»

Det har vært et artig oppdrag. Jeg har blåst støvet av mange av Folkeuniversitetets/Friundervisningens gamle studiekataloger på Nasjonalbiblioteket og gravd fram et interessant mangfold og et historisk forløp som gir innspill til samtidas usikkerhet omkring hva som er nyttig – og forholdet mellom teoretiske og praktiske kunnskaper og ferdigheter. Jeg deler noen av disse momentene med dere her nedenfor. Artikkelen i sin helhet kan leses i jubileumsboka:

*

Historien om Folkeuniversitetet startet som en klassisk idealistisk innsats, et engasjement for en bedre verden gjennom å dele godene. Christianiastudentene ville dele sin kunnskapstilgang med de mindre privilegerte. Dagens virksomhet spenner fra eksamens- og yrkesrettede kurs til en rekke kurs under kategorien Kultur og Fritid. Her finner vi tilbud som overhodet ikke fantes i 1864. Den gang var det meningsløst med kurs i båtførerprøven, lefsebaking, søm eller gitarspill. Praktiske ferdigheter fylte folks hverdag og ble overlevert gjennom selve arbeidet.

Og det var ikke de praktiske ferdighetene som ga muligheter til endring og framgang. Bundetheten til det praktiske holdt tvert i mot mange tilbake fra boklig lærdom. Skole betyr opprinnelig «fritid». Det å gå på skole forutsetter at du har fri fra arbeidet som holder deg i live. Løsrivelsen fra de praktiske ferdighetenes tvang og krav krever i seg selv en viss grad av overskudd. De praktiske hverdagsferdighetene ga derfor overlevelse – mens tilgangen til den boklige lærdommen kunne – kanskje – gi en mulighet for et sprang ut av bundetheten.

Praktiske kurs hadde ingen rolle under Friundervisningens tidlige år.  Fra begynnelsen i 1864 var fagene tysk, engelsk, regning, historie og geografi, seinere supplert av skriving og bokføring. Det praktiske arbeidet hadde ikke behov for studentenes engasjement. En historisk gjennomgang viser at de teoretiske skolefagene har vært de sentrale hele veien, formidlet fordi de ble regnet som noe folk trengte – noe «nyttig».

Et sveip gjennom etterkrigstida via kataloger fra tidlig 1950-, 1970-og 1990-tall og til i dag viser imidlertid to ting: Antallet praktiske kurs har økt enormt – og det har skjedd en dreining fra praktiske kurs som var rettet mot å gi nyttige og nødvendige ferdigheter, til økende andel av praktiske kurs for avveksling og livsberikelse. Altså – fra «det nyttige», til det vi gjør for «moro skyld». Det er imidlertid rimelig også å lese inn i dette et danningsperspektiv som søker å favne det hele mennesket, mennesket som ikke bare er bundet til nyttige oppgaver, men også trenger å utvikle seg f.eks. kunstnerisk og kulturelt

Tidslinja blir dermed slik: Vi har gått fra en tid da praktiske ferdigheter var et selvfølgelig og nødvendig krav hverdagen stilte og lærte deg, og videre til en tid da praktiske kunnskaper i en systematisert form i noen grad fikk innpass i kursene. Deretter oppsto en vektlegging av å opprettholde praktisk, nyttig kunnskap gjennom kurs, før vi fikk en overflod av praktiske kurs for å ha noe å fylle tida med og for å være kreativ. Samtidig ser vi en gjennomgående trend som er rettet mot å ivareta gamle kunnskaper. Eksempler på dette er knivkurs og sømkurs.

Friundervisningens egen selvforståelse, på 1970-tallet uttrykkes slik: «Friundervisningen diskriminerer ikke mellom ‘nyttige’ og andre typer studiesirkler og kurs […] hvert menneske har rett til å lære hva som helst uansett andres vurdering.» Her framkommer et danningsperspektiv der det legges vekt på det enkelte menneskes frihet til å utvikle seg i sitt eget liv, uavhengig av konkret nyttevurdering.

*

Menneskelig utvikling og bevegelse vil alltid være avhengig av at en kan overskride nødvendighets- og nyttekravene i det bestående

Fortsatt søker vi til skolefag for å «konkurrere om de spennende jobbene», altså for å være i (nyttig) yrkesrelatert bevegelse. Men hva søker vi for å være i bevegelse og utvikling rent danningsmessig? Er jakten på helhet og mening fortsatt en meningsfull kategori for «folk flest»? Dette spørsmålet har flere ledd: En kan stille spørsmålet om hvor sterkt behovet for frigjøring og overskridelse oppleves. Materiell velstand, innarbeidede rettigheter og offentlige velferdsordninger ivaretar i dag mye av det tidligere tiders frigjøringskamper dreide seg om. For den enkelte kan formålet med å overskride det bestående bli vanskelig å identifisere seg med.

For det andre kan en peke på at dersom dagens begrep om det nyttige i hovedsak måles opp mot arbeidslivets krav og i stor grad krever teoretisk basert skolekunnskap, er det fritida som skal gi det overskridende bidraget. Vi kan stille spørsmålet om hvorvidt fritid i dag oppfattes å ha et slik frigjørende potensial eller om den oppfattes som en generelt mindre betydningsfull kategori, uten nytteverdi.

Summen av dette er risikoen for at det manglende erkjente behovet for frigjøring og bevegelse fører til at fritida blir tømt for mening, den har ikke lenger en nyttefunksjon, verken for overlevelse eller for overskridelse. En meningstom fritid kan fylles med underholdning og likegyldighet. Hvis alt er utbyttbart etter lyst og dagsform og bare er ment å fylle den overflødige, ikke-nyttige tida, fritida, finnes det da noe som kan bevege og utvikle oss som mennesker og kultur?

Dette er spørsmål som langt overgår Folkeuniversitetets ansvar og virke. Dette angår oss som samfunn og kultur.

*

To bekymringsfulle tendenser i vår samtid er nedvurderingen av det praktiske arbeidets nytteverdi i folks liv og den tilsvarende instrumentaliseringen av det teoretiske ved å kreve at teori alltid skal være nyttig for noe.

En sentral utfordring ved å være forberedt på framtida er at den til enhver tid er ukjent. Men mennesker må håndtere framtida, ta ansvar og skape det beste en kan. Derfor må mennesket løftes og dannes, for individets, fellesskapets og framtidas skyld. Det forutsetter et danningsperspektiv som både tar hensyn til hele mennesket, har et samfunnsperspektiv og ser ut over det som er nyttebetont i dag. Dette handler ikke om å tro på en entydig framtidsvisjon, men om å kunne eller ønske å forestille seg en framtid og som individer og samfunn løfte blikket utover dagens krav eller dagens nytelse.

Fritid kan da ikke bare være en benevnelse på den ikke-nyttige og dermed mindre verdifulle tida. Det er i nettopp i disse frirommene i tilværelsen, i det som overskrider nyttekravene, at vekst til gode for framtida kan ligge. Det forutsetter at vi bevarer en respekt for det danningspotensialet frirommene innebærer, og ikke lar fritid bare være en restkategori som kan fylles med likegyldighet.

Det er en betydelig risiko ved å redusere praktiske ferdigheter til bare tidtrøyte. Det innebærer en underkjenning av noe sentralt menneskelig. Et helt menneske er også et fysisk menneske med fysiske behov og praktiske utfordringer. Og framtida kan komme til å stille praktiske krav til oss, også på et nytteplan, som vi ikke kjenner i dag.

 

 

Dagens Åse: Om leker. Hva trenger ungene?

DSC02497

«De trenger ikke så mange ulike leiker dersom de bare får slike ting som det går an å gjøre mye med og som kan brukes både på den ene og andre måten.»

 

Dagens utdrag fra Åse Gruda Skards bok Ungene våre tar opp et tema som kan virke helt fjernt og malplassert i vår tid. Det er hentet fra kapitlet «Leiker er så dyre», og argumenterer for at barn trenger leker, at vi må prioritere å skaffe dem noen leker. Dette er i tidlig etterkrigstid. Det er knapphet på alt. Å skaffe leker til barna kunne nok komme vært langt ned på lista over en families prioriteringer. Det er en viktig kontekst for å forstå Skards budskap om barnets behov for leker.

Førjulsdebatten  i 2014 er langt mer fokusert på at vi ikke skal kjøpe for dyre jule- eller kalendergaver til ungene. Midt i overfloden året rundt, med bugnende barnerom i de fleste hjem, er dette et forståelig og viktig tema i dag. Å kutte ned på vårt materielle forbruk og å slutte å drukne barndommen i ting, forbruk og underholdning – bør være noe vi er bevisste på. Året rundt.

Men hva skal vi da med Skards tekst i dag?

To ting:

  • Vi trenger alltid historisk kunnskap som sammenligningsmateriale for å forstå og se vår egen tid tydeligere. Erkjenne vår egen overflod ved å sammenligne med en knapphetstid som ikke ligger så langt tilbake.
  • Vi trenger å vende tilbake til det som er Skards grunnperspektiv på hva som er viktige og gode leker for barna. Vi blir blindet og blendet av all verdens kataloger og tilbud og muligheter – og overøser barn med ting, bare fordi de finnes, kan kjøpes, kan ønskes, vi har råd. Men hva trenger ungene egentlig? Hva gir gode bidrag til barndommen?

Her er utdraget:

«Vi har ikke råd til å kjøpe slike fine og dyre leiker til ungene våre. «Vi greide oss uten da vi var barn, så kan vel ungene greie seg uten også!»

Ja, men greide vi oss uten? Hadde vi ikke ei løkke å leike på, og var det ikke noen plankebiter der som vi laga hus og stasjon og mye annet med? Og fant vi ikke en del skålbrott som vi hadde til kopper og kar? Tegnet vi ikke opp fjøs og stall med småstein? Hadde vi ikke ei kasse til dokkestue? [...] Og moster hadde sendt fine snilehus og skjell som både pynta i dokkestua og kunne lages om til husdyr eller til smykker ettersom behovet var.

Men når det ikke er noen løkke igjen til å leike på, og inga grop til å grave i, og ingen plankebiter, og ingen kvister fra noe seljetre, – og når moster ikke har tenkt på å sende snilehus fra Sørlandsstranda, – ja noe surrogat må vel ungene våre få? Og når det er smått med plassen og verten ikke vil ha dem flyende i trappa støtt, så gjelder det altså å finne fram leikesaker som kan holde interessa fanget i lengre tid. Er de så dyre? Ja, de koster penger, det er sant. Men altfor billige leikesaker er i lengda dyrere, for de går så fort i stykker, så en må til pers enda en gang.

Leiker er ingen luksus. Enten det nå er kjøpte ting eller plankebiter eller heimelaga filledokker, så vokser og utvikler barna seg på å få stelle med dem og lage noe til med dem etter sitt eget sinn. Det er et behov hos barna for å få leike. [...]

Barna trenger å få leike. De må få høve og plass og tid til å leike, og de må ha ting å leike med. Bybarna må ha surrogater for stein og jord, kongler og blomster, kvister og planker, bekken som renner borti bakken, og trærne som er så gode å klatre i. [...]

De trenger ikke så mange ulike leiker dersom de bare får slike ting som det går an å gjøre mye med og som kan brukes både på den ene og andre måten.»

(Skard, Åse Gruda (1948/2009). Ungene våre. Oslo: Gyldendal, side 83-85).

*

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Polstret, men ubeskyttet.

DSC01056

Blir barn i dag for mye polstret og passet på?

Det kan være lett å umiddelbart svare ja og skylde på trygghetsfanatiske voksne som er raskt framme med hjelm, treklatringsforbud og bilskyss til trening. Og det er veldig lett å være enig i at barns motoriske og kognitive utvikling, selvstendighet og mestringsfølelse forutsetter både en god porsjon fritt handlingsrom og muligheter for å feile, ramle og finne på noen kreative sprell underveis.

Men det blir for enkelt å slå fast at dagens barn er for beskyttet og polstret. Det er bare den ene siden av historien om vår tids schizofrene forhold til barndommen.

Min påstand er at barn i dag både er for mye styrt, overvåket og kontrollert – og samtidig utlevert til å møte en haug krav og inntrykk ganske alene, uten hensyn til alder og modenhet.

Vi foreldre har i stor grad organisert oss selv ut av barnas hverdagsliv. Dette kompenserer vi med økt kontroll og begrensninger på barns aktivitet, outsourcing av omsorg, ferdigplanlagte aktiviteter – og oppmuntring til «trygg passivitet», fredelig med skjermene for eksempel. Kanskje litt ekstra curlingtilrettelegging, kjøring, pakking og polstring, på toppen. Hovedårsaken er mangel på tid til å la barna surre rundt og greie ting selv, sakte og omstendelig med feil og uhell på veien, fordi vi rett og slett ikke er i nærheten og kan følge med, veilede og plastre litt innimellom.

Hvordan kan jeg da påstå at barn samtidig polstres og beskyttes for lite? Det er to grunner til dette: For det første lar vi i økende grad voksensamfunnets effektivitetskrav og målstyring infiltrere ulike sider av barnas liv. Og for det andre eksponeres barna i vår tid i for stor grad for trykket fra voksenverdenen i form av nyheter, kulturuttrykk, reklame og idealer – uten skjerming og veiledning.

Flere og flere deler av barndommen utsettes for krav om måloppnåelse, effektivitet og nytte. I stedet for å være en mer beskyttet del av livet, der barnet kan modnes i eget tempo og rytme, kreves det i dag i langt større grad en barndom som leverer riktige resultater. Barnehagen skal levere læringsklare skolebarn. Barnefotballen skal levere landslagskandidater; det er ikke nok at det er gøy med ball og kompiser.

Barndommen preges videre av åpen tilgang til så mye mer som må vurderes, siles og filtreres enn det var i foreldrenes egen barndom. Men det trengs tid og voksen tilstedeværelse for å veilede og sette grenser. Når dette mangler i åpenhetens og tilgjengelighetens og tidsklemmas tid, polstrer vi for lite og slipper verden for mye direkte løs på ungene.

Skillet mellom voksenkultur og barnekultur viskes gradvis ut i dagens nettoppkoblede, sterkt markedsstyrte og underholdningsfokuserte samfunn. Samtidig endres stadig oppfatningene om aldersgrenser og tålegrenser. Reklame formidler forbruks-, kropps- og adferdsidealer som presser voksenlivsutfordringer ned over småskolebarn. Mengden av digitale dingser i de tusen hjem på lange foreldreløse ettermiddager, gir tilgang til all slags vidunderlighet og elendighet som ingen tidligere tider har muliggjort for barn. Når voksne verken er tilstede eller makter å overstyre teknologien og markedet, er veien åpen til nyhetssendinger med halshugginger, sex-salgsannonser eller 18-årsgrense-voldsspill. For en tiåring, for eksempel. Da hadde virkelig litt mer polstring vært ønskelig.

Men åpenheten har altså sin motsats i kontroll og overvåkning. Og her trår schizofrenien til. Organiserte omsorgs- og aktivitetstilbud fyller et gjennomsnittbarns våkne timer. Timeplanen er full og ferdigplanlagt. Null plass for påfunn og unyttig fjas. Og når barnet går ut av døra følger telefonen med overvåkningsappen med. Niåringen som får verden og voksenproblemstillingene i fleisen hver dag, får ikke lov til å sykle til treninga uten kontrolltiltak. For trygge vil vi at de skal være.

Det tar tid å være barn og det tar tid å lære seg å gjøre ting selv. Det tar også tid for oss voksne. Det er klart at det tar tid å lære femåringen å spikke, sjuåringen å fyre opp i ovnen eller å plastre og trøste en niåring som har fått seg en smell. Det er raskere å gjemme kniven og fyrstikkene og nekte treklatring. En unngår tidkrevende feil, rot og søl. Er det egentlig vår voksne tilværelse vi polstrer når effektivitetskravene trumfer barnets utfoldelses- og utviklingsmuligheter?

Frihet og kontroll er alltid en balansegang. Sammenlignet med andre pattedyr, fødes menneskebarnet svært uselvstendig og er avhengig av omsorg i årevis før det kan greie seg. Det er derfor alltid voksnes ansvar å gjøre kloke valg – overfor egne barn og på samfunnsnivå. For eksempel kloke valg med hensyn til balansen mellom frihet og kontroll, hva barnet slippes løs til å gjøre – og hva vi skjermer og beskytter mot. Dagens balanse setter for trange rammer for barnets kreativitet og egen tidkrevende utfoldelse – men skjermer for lite mot effektivitetskrav og ufiltrert eksponering for verden.

Hva om vi prøvde å vri balansen den andre veien igjen?

 

 

Denne teksten er opprinnelig publisert på NRK Ytring og på nettmagasinet barnehage.no

 

(Og bildet er fra en solskinnsvårdag på stranda, det er altså ikke sånt vær og føre her i novembermørket i skogkanten om dagen….)

Vår tids schizofrene barndom. Polstrer vi barna for mye eller for lite?

DSC03489

«Tiåringen som får verden og voksenproblemstillingene i fleisen hver dag, får ikke lov til å sykle til treninga uten kontrolltiltak.»

Vil du lese hva jeg mener om barn og polstring? Les dagens tekst på NRK Ytring!

Kronikken er også publisert på nettmagasinet barnehage.no.

For mye eller for lite polstring? Begge deler sier jeg. Hva mener du?

Det er skikkelig diskriminering!

DSC04258

- «Vet du, at jeg så Ina gå vekk fra der vi spilte kanonball i fysisken (Redaksjonell oversettelse: Fysisk aktivitet, fast på timeplanen to ganger i uka på 5. og 6. trinn) – og så sa jeg at jeg måtte på do – men jeg gikk bort for å snakke med henne om hva det var. Og vet du det er skikkelig diskriminering! For når en blir tatt i kanonballen, og hvis en ikke er av de som folk tror er gode – så får en aldri ballen igjen. Og da får en ingen sjans til å treffe noen andre og komme inn på banen igjen. En må liksom bare vente på at noen mister ballen. Det er bare de gode som får sjansen. De som folk tror er gode. Det er diskriminering!

- Og vet du en ting til som er diskriminering! Det er når Robin har oss i fysisken og så er vi gutta mot jentene og så gir han alltid ballen til oss jentene så vi kan starte med ballen! Det er diskriminering, altså. Det er liksom fordi han mener at vi er dårligere enn gutta så vi skal alltid starte med ballen. Det er skikkelig diskriminering å alltid bare regne med at vi jentene er dårligere!»

 

Middagsbord. Linsesuppegryta er tømt. Lysene brenner. Klementiner til dessert. Minstemann på fanget. Ennå tre kvarter til vi må dra på fotballen. Tid til viktige samtaler.

Det er håp for framtidige kamper, i hvertfall. Her er det tydeligvis bevisste unger i farta!

Verden er vanskelig. Hva kan vi si til barna?

DSC01824

Den personlige beretningen først:

Morgenstund med skolebarn. Frokostbord. Stearinlys. Novembermørkemorgen. Noen er trøtte. Alle er i sving. En vil komme seg raskt avgårde for å rekke å spille fotball før skolen starter. En vil få gjort naturfagleksa til seinere i uka for å føle seg i rute. En har sein førstetime og kan somle litt. Katten er fornøyd med at det er nok av folk til morgenkos.

Barna har oppdaget Værmelding for 2050. De kan regne ut at de selv vil være såvidt eldre enn vi foreldrene er nå på den tida. Det er absolutt en fjern framtid for dem – men allikevel innenfor det de klarer å forestille seg og identifisere seg med.  «Da blir det umulig å leve her,» sier de to yngste til hverandre.

Litt seinere, den ferske tenåringen reflekterer rundt 11. september, var det ett fly i hvert tårn? «Og vet du, Mamma, jeg visste ikke om det før jeg var åtte år.»

Vi snakker mye om verden omkring oss, om politikk, samfunnsansvar, aktuelle hendelser og bakgrunnshistorie i vår familie. De fruktbare samtalene kommer som regel spontant, det er sjelden at en vokseninnledet tematisering («Nå skal vi snakke litt om situasjonen i Ukraina, dere….»)  leder så langt.

Så hvordan gikk det så? En kan ikke la to barneskolebarn gå avgårde på morgenen mens de tror at det blir umulig å leve her når de blir voksne. Så vi snakket. Om at det ikke blir umulig å leve her – men at det blir eller kan bli annerledes. Men at en også kan gjøre noe for å bremse klimaødeleggelsene. Om at mamma og pappa og politikere og andre voksne tar ansvar for samfunn og miljø – i dag. Og at de får mer av dette ansvaret etterhvert. (Og så snakker vi om hvorfor det ikke er «bare» å selge skranglekassa vår og kjøpe en hybridbil, selv om det er en smart oppfinnelse…, men at vi faktisk ikke bruker bilen så mye i hverdagen, at det også teller.) At det er mye vi kan gjøre i dagliglivet. At det å holde forbruket nede, reparere og resirkulere, fly lite og tenke oss om er viktig.

Og så går de avgårde. En ny dag.

Med den store, som hadde god tid, ble det flere tilbakeblikk der ved frokostlysene – og refleksjon rundt det å snakke med barn om alvor. 11. september var en måneds tid før han selv ble født. Som så mange andre jorda rundt, ble jeg, den høygravide mammaen hans, slått av alvoret og skrekken over hva slags verden barnet mitt skulle vokse opp i. Han mener han var åtte da han fikk høre om det første gangen. Det er en av vår tids ikoniske og historisk markante beretninger. Den må fortelles. Men ikke i vogga eller midt i Hakkebakkeskogen. Andre barn som allerede var oppmerksomt med da dette skjedde, kunne ikke skånes. Jeg vet om vennefamiliens seksåring som skrekkslagen forsto at «Mamma, dei gjorde det med vilje!».

Ti år seinere sto jeg sjøl midt i et slikt alvor som ungene ikke kunne holdes unna. 22. juli, 2011, vi hørte smellet på mange kilometers avstand, tenkte sprenging på byggeplass og gikk videre. Da jeg litt seinere slo på radioen og umiddelbart høret «Men vi kan melde om at statsminister Stoltenberg er i sikkerhet» forsto jeg at noe var svært alvorlig. At vi kanskje måtte evakuere selv. At jeg måtte få tak i ham som var ute og syklet. Og sjekke med alle kjente om de trengte hjelp. Og jeg skjønte fort at denne gangen kunne jeg ikke skjerme barna fullstendig. Alle tre måtte orienteres, hver på sitt nivå og på sin måte. Femåringen, niåringen og den som skulle fylle åtte dagen etter, kakebaksten var i sving. De var midt i det – og måtte være midt i det. Med oss.

Og så gikk samtalen videre. Om flyene. Om terrorisme. Om ondskap. Om mot. Om barn som skal skånes og barn som ikke kan skånes, men uansett må ledsages.

Før han kastet seg på sykkelen han også. Rakk skolen. Dagens plikter og krav.

*

Det er et stort privilegium å ha barn og få følge med – og være med – på utvikling, undring og utfordringer. Mellomstore barns møte med små glimt av den store verden, av sammenhengene, av spørsmålene, av ondt og godt på stor skala – er givende og krevende. Det er svært verdifullt og viktig å kunne gripe slike samtaler i farta – der de plutselig oppstår, midt i mylderet og matpakkesmøringa og klare å reflektere litt sammen, gi hverandre noen perspektiver og noen knagger.

Vi voksne har ansvaret. Voksenansvaret dreier seg ikke bare om å sørge for næringsrik mat, pugging av engelskgloser og skyss til fotballtreninga. Foreldre har også hovedansvaret for å være plattformen for barnas skritt videre ut i verden. Å bli stor og voksen og klok og ansvarlig er ikke noe som skjer verken på 18-årsdagen eller noen annen enkeltdag. Det er en prosess, skritt for skritt, livet som leves, tankene som tenkes, samtalene som føres. Her har familiesamtalene om livet og samfunnet sin sentrale plass.

Men hvordan skal vi orke å snakke om det onde, skumle og farlige i verden? Vi ønsker jo trygghet og ubekymrethet for ungene våre! Her er noen råd:

Tilby forklaringer

Verden finnes. Utfordringer finnes. Men det blir mindre skummelt og mindre kaosfølelse dersom vi voksne kan sette enkeltbrokker av informsjon inn i en sammenheng. Vis på kart. Fortell bakgrunnshistorie. Vis paralleller som barnet kan kjenne igjen for eget liv. Kanskje fortelle om at «dette skjer veldig sjelden» – eller «dette er alvorlig, men det er langt unna her.» Slike ting kan ikke barn tenke seg til selv – og de vet kanskje heller ikke at de kan spørre om det.

Vis håp

Vi må fortelle barna at voksne tar ansvar for problemer. At vi jobber for å finne løsninger. At både enkeltpersoner og land samarbeider om de vanskelige sakene. Snakk om FN – «klubben for alle landene i verden». Snakk om Stortinget. Snakk om frivillige organisasjoner, miljøvernorganisasjoner, nødhjelpsorganisasjoner. Vis sammenhengen mellom små lokale skritt og egne bidrag til en bedre verden (gå med bøsse under TV-innsamlingen, resirkulere, være en god venn) – og de nasjonale og globale arbeidsfeltene for gode formål.

Snakk om ytringsfrihet og ansvaret for å bruke den. Fortell at når det er problemer – på skolen eller i verden – så er det viktig å si fra og viktig å gjøre noe.

Vis barnet ditt at du som er voksen vet, tenker og tar ansvar.

Og husk at  verden, samfunnet og politikken handler ikke bare om det vonde og skrekkelige. Det handler også om menneskets vilje, mot og samarbeidsevne. Og håp.

Tilpass etter alder, modenhet og personlighet.

Det er ikke voksenversjonen av verden du skal presentere for femåringen din. Femåringer er heller ikke like. Ikke tolvåringer heller. Det er du som kjenner barnet ditt. Vi porsjonerer informasjon og forklaringer slik at de passer til barnet. Målet er mer forståelse, mer trygghet – og alltid beholde håpet.

Barn har rett til å oppdage verden gradvis – ut fra sin egen indre sirkel. At det skal være tur i barnehagen i morgen, en ugrei hendelse med en kompis eller matteprøven kan være mye større for barnet ditt enn Ebola og finanskrise. Start alltid der barnet er!

Det er riktig å skjerme. Vær barnas filter.

Vi setter oss ikke ned og holder foredrag  om alt mulig vi voksne bekymrer oss for. En kan fortelle ganske små barn at noen voksne gjør svært gale ting, at noen barn er fattige og sultne og at vi må hjelpe de som trenger det. Men en trenger ikke samtidig utdype og vise detaljer om all verdens forferdelige overgrep og forbrytelser som kan finne sted.

Alt til sin tid.

Familien er barnets filter. Vi som foreldre gjør valg, siler og prioriterer. Men vi har også ansvaret for å være det filteret som barna ser verden gjennom. Tilby fortolkningsrammer, forklaringer. Bidra med et verdisyn, samfunnssyn og menneskesyn som gjør verden levbar og håndterbar for barna.

Det er riktig å la barna møte alvoret.

Samtidig som det er riktig å skjerme barn, så er det riktig å la dem – gradvis og med voksenfølge – få kjennskap til den verden de faktisk lever i. Og her er det mye som ikke er hyggelig. Det finnes sult og nød, urettferdighet, krig og miljøtrusler.  Det er sant. Vi må forholde oss til det. Og vi kan ikke bare vente til barna oppdager det selv. Det er alltid vi voksne som har ansvaret.

Vi kan ikke oppdra barn i en skjermet velstandstilværelse der det verste som kan skje er at du ikke får alt du ønsker deg til jul. Vi må vise dem verden og alvoret. Men med familefilteret og ledsagelse.

Noen hendelser kan ikke velges vekk. Noen hendelser er så omfattende, alvorlige og gjennomgripende at alle – også barn – har rett til å få vite (på sitt eget nivå) – og få tydelig beskjed om at dette kan vi godt snakke mer om når du vil. Jeg nevner noen slike hendelser i teksten ovenfor. Ingen av oss med barn som dengang var over 3-4 år kunne velge vekk 22. juli, samme hvor vondt og smertefullt erkjennelsen av det hele var. Min datter feiret åtteårsdag med senket flagg, og hun visste hvorfor.

Ikke eksponer – og stikk. Vær med ungen din, vær tilgjengelig.

Jeg mener at du skal snakke om verden og samfunnet med barnet ditt. Men ofte er det ikke oss selv som foreldre som er kilden for barnets tilgang til verden. Radioen står på ved frokostbordet, avisene ligger framme og nettet er fullt av alt. Selv i vår tid med så mye tilgjengelig informasjon, har vi voksne absolutt et ansvar for å sile, skru av og sette grenser for hvor mye som skal fosse ut til enhver tid. Det er ikke slik at ungene ikke får med seg hva som ruller over en skjerm eller sies fra radioen. Men at de får med seg noe betyr ikke at de forstår – eller klarer å vurdere konsekvensene av det de har hørt.

Derfor har vi et ansvar for å ikke la barnet bli sittende igjen alene, forskrekket og i villrede over hva denne nyhetsmeldingen egentlig betyr. Vær tilgjengelig for oppklaringer og spørsmål.

Grip dagen!

De gode samtalene kommer sjelden på bestilling. Plutselig er vi der – følger hverandres tanketråder og reflekterer sammen rundt noe viktig. Vi voksne får ballen i fanget, kan bruke anledningen til å utdype mer om bakgrunn, historie og muligheter. Vi kan spørre hverandre, tenke over hva som er viktig, riktig og mulig.

Men vi må gripe dagen og øyeblikket. Akkurat da.

 

 

 

 

Voksne må ta ansvar for Halloween!

Det er straks Halloween. Både som forelder, fagpedagog og debattanalytiker mener jeg litt om den generelle samfunnsdebatten omkring Halloween. Jeg mener rett og slett at voksne må slutte å sutre og ta ansvar og standpunkt selv. Ikke lemp dårlig samvittighet på ungene på vei ut av døra.  Dette skriver jeg om på NRK Ytring i dag.

Du kan også lese den innsendte teksten min her:

Slutt med surmuling om Halloween. Ta voksenansvar.

Det er oktober. Det er tida for voksne folks klaging over Halloween igjen. Til tider har det framstått som en «viktig» kamp mellom skumle, kommersielle krefter alá Nille – og foreldre som vil beskytte sine barn mot utenlandske krefter. I en slik kamp er det lett å ta parti, ikke sant? Mange voksne klapper hverandre på skuldrene i denne fellessutringen. Men hvorfor idealiserer vi det å gi ungene dårlig samvittighet på vei ut døra?

Halloween er slett ikke viktig. Det er ingen kampsak å få alminneliggjort Halloween her i landet. Det har ordnet seg helt greit av seg selv. Men den surmulende voksenkritikken i krokene er smålig og unnasluntrende.

Det er da ikke rart at unger omfavner en skikk som innebærer a) kle seg ut, b) gå ute i mørket med lykter en hverdagskveld på senhøsten og c) få godteri av naboene! Fantastisk deal! Det hadde vært en absolutt drømmekveld for de fleste av oss, om det fantes i vår egen barndom.

Er du mot kommersialiseringen av barndommen, så ta for all del opp kampen, hver eneste dag – ikke bare 31. oktober. Er du mot utenlandskinspirerte arrangementer eller «nye påfunn» får du en verre oppgave. Da må det meste ut. Juletreet kom fra Tyskland. Og Luciatogene er svenske. 17. mai har vi funnet på selv, men også det er faktisk også «funnet på» en gang.

Kultur er ikke statisk. Ingen ting er «opprinnelig», fastlagt fra en eller annen evighetens opprinnelige urtid. Vi begår ingen forbrytelser mot verken folkesjela eller julebukkene om det dukker opp noe nytt i blant. Voksenkulturen vrimler forøvrig av utenlandskinspirerte tiltak med absolutt kommersielt potensiale, så hvem kaster hva i glasshuset her?

Helt uavhengig av et arrangements historikk og din egen begeistring, så har vi et voksenansvar som ikke løses ved å surmule og melde seg ut.

Det er på tide at voksne tar ansvar for Halloween!

Det er massevis av arrangementer og krav som omgir ungene våre, som vi ikke har valgt selv og som vi kanskje ikke liker i det hele tatt. Men vi må ta ansvar for dette allikevel. Vi må håndtere kjøpepress, online-samfunnet, aldersgrenser, press om å være kul og tøff, leksepress, antall fritidsaktiviteter, hvor mye skal bursdagsgavene koste, prestasjonspress i barneidretten, mobbing, tenåringskultur langt nede i småskolen – you name it - hele tida. Det er ikke én enkeltkveld med svart kappe og for mye godteri som er den største belastningen i voksenansvaret.

Men du som er voksen i en tid da Halloween fortsatt er noe ganske nytt, som du ikke vokste opp med selv, du trenger ikke sette deg i et hjørne og klage. Dette har kommet for å bli en stund. Du kan – og bør – påvirke Halloween til å bli noe du synes er til å leve med. Det er å ta ansvar. Hvis du bare overlater det til ungene selv – og til handelsstanden – ja, da er det som å ikke bruke stemmeretten. Da synes jeg ikke du skal fortsette å surmule, i hvertfall. Og handelsstanden vet hva den vil. Dette er god butikk, særlig dersom alle voksne resignerer.

Noen forslag til voksenansvar:

  • Akkurat som å lære fair play på idrettsbanene eller at en skal takke for bursdagsgaver, trenger ungene å lære noen regler for oppførsel – gjerne hvert år: «Knep» betyr ikke at vi har lov til å gjøre ugang. Hvis utelysene er slukket, ringer vi ikke på. Vi sier «takk». Vi går aldriinn i noe hus.
  • Akkurat som når det er fotballkamp i minus en og sludd, så trengs det noen voksne der det foregår! Ganske høyt opp i alder trenger ungene følge. Det er mørkt. De skal ringe på hos ukjente. Du kan gå i bakgrunnen. (Det er lov å prøvesmake.)
  • Du trenger ikke arrangere Halloweenfest. Virkelig ikke. Hvis du synes det er for mye styr, så dropp det, for all del. Det er for mye styr for ungene også. (De vil helst bare ut og gå!).
  • Du trenger ikke kjøpe masse, verken kostymer eller stash. Som på alle andre områder er det et voksenansvar å si nei. Hvis du synes at kjøpepresset er for stort, så kan dubidra til å få det hele mer moderat ved å hjelpe dine barn med å finne eller lage utkledningsklær hjemme. Til og med gresskar er frivillig. Ikke furt. Velg. Vis vei.

Den største utfordringen

Men med de mellomstore barna er den aller, aller største utfordringen spørsmålet «hvem skal jeg gå med». Dette skaper en arena for usikkerhet, mobbing og maktbruk ungene i mellom. Dette kan foreldre ikke snu ryggen til, bare fordi «Halloween er noe amerikansk, kommersielt tull.»

Med nye tradisjoner får vi ikke ferdige oppskrifter som til bursdager, der vi forventer at «alle jentene» skal bli bedt. Med et virrvarr av Halloween-fester («du er ikke invitert!») og gågrupper («jeg skal gå med dem og ikke med deg») - så ligger det til rette for mye frustrasjon blant barn. Vi hadde aldriakseptert så mye maktbruk og ekskludering på en fotballturnering eller på en utflukt med klassen. Her trengs voksne. Vi trengs til å lage inkluderende skikker rundt og med ungene.

På nye felt må vi ta ansvar. Veilede. Skape gode fellesarenaer og tradisjoner – i eget nærmiljø. Det gjør vi ikke ved å melde oss ut og furte.