Alle skal få være med og bestemme! Jentene og guttene.

Første gang publisert her, 11. juni, 2013, på hundreårsdagen for kvinnelig stemmerett i Norge.

 

For i dag markerer vi hundreårsdagen for innføring av kvinnelig stemmerett i Norge.
Det ble litt av en frokostsamtale rundt bordet i dag tidlig – det var såvidt vi rakk skolen etterpå! Det er så moro med kvikke og interesserte unger. Og det er så moro og viktig å kunne nøste opp tråder og åpne opp dører til samfunnet og verden rundt oss, på deres nivå – og så løfte nivået litt og litt oppover.

Dette er morgendagens bestemmere. De skal være med – alle skal være med å bestemme. Da må en både vite, spørre og reflektere.

Vi måtte jo tenke litt på hva et egentlig er med denne stemmeretten – det å være med å bestemme – hva er en med på, egentlig? Det er vel verdt i vår tid å minne om at en gang i tida trodde en faktisk at jenter og damer ikke kunne ta ansvar for å bestemme for fellesskapet. Samtidig kan vi minne om at det heller ikke var alle mennene som fikk denne retten, det stiltes krav til eiendom eller profesjon. Den historiske bakgrunnen er viktig for å forstå dagen i dag.
Og så nøster vi videre. Hvem er Jens Stoltenberg, egentlig – er det en som spør, og hva gjør statsministeren. Og disse partiene. Og forskjellen på Storting og regjering… Noen husker mange partier og ramser opp. Lillebror som er venstrehendt er helt klar på hvilket parti han mener er best. Han mener dessuten at dette partiet – Venstre – er størst, noe som jo ikke stemmer helt, men han blir litt mer fornøyd når jeg forklarer at det i hvertfall var først.

Niåringen reflekterer videre og lurer på hva det egentlig betyr å være «størst». Så kan vi snakke om både stemmetall, meningsmålinger og Stortingsrepresentanter.

Og jammen drar ikke niåringen tråden videre til det amerikanske systemet – og lurer på forskjeller og likheter. Obama kan bare sitte i to perioder, men hva kan Jens Stoltenberg. Og så tar vi de amerikanske partiene og sveiper innom kongressen også.

Men så var de de partiene. Hva mener egentlig Høyre, lurer de på. Og hun Erna, er hun statsminister. Og hva stemmer du på, Mamma? Jeg skal oppdra samfunnsbevisste borgere – ikke bare belære dem om mitt eget syn. Jeg forteller at alle partiene mener ganske bra ting, i hvertfall ting som noen mener er bra (men jeg er ikke enig med alle, det er nettopp det stemmerett handler om). Jeg tegner en klassisk høyre-venstreskala bakpå den tredje sommeravslutningsinvitasjonen som er kommet – og forsøker å plassere de ulike partiene. Viser dagens regjeringskoalisjon. Viser mulig koalisjon litt lenger til høyre, siden de har brakt Erna på banen allerede. Viser at Lillebrors favorittparti ikke er til venstre, men nesten midt på. Forteller hvor omtrent på skalaen jeg befinner meg (nå kan dere jo gjette!).

Hvordan beskriver en en høyre-venstre-skala for tre skolebarn under 12 år – forenklet og forståelig men allikevel med rettferdighet overfor de ulike partiene? Jeg sier at de fleste er ganske enig om hvordan det bør være i Norge, at vi skal ha skoler og sykehus og veier og sånn – men at de er mer uenig om hvordan vi skal få det til. Om en skal ha mange regler og fellesordninger – eller la folk tenke ut ting selv (Regler! Sier ungene. Folk plukker jo ikke søppel i skogen engang hvis de får velge selv!). Om en legger mye vekt på ordninger der vi deler med hverandre – eller legger mye vekt på at folk kan ordne ting selv og betale mindre skatt (Dele, sier de fleste rundt bordet!). Og igjen må jeg vise at de fleste partiene i Norge sirkler rundt midten.

Det er viktig å være med og bestemme. Vi er et ressurssterkt land med en velutdannet befolkning. Alt for ofte hører en allikevel slike ting som «det er bare sånn det er». Men ting er ikke bare «sånn det er»! Det er sånn som vi bestemmer det i fellesskap! Vi kan ikke sitte i sofaen og klage. Vi kan mene noe, engasjere oss og delta. Jenter og gutter, gamle og unge. Det vil jeg lære ungene mine.

Skammen over uvitenheten

Innlegget er opprinnelig publisert her.

Dette starter som en bokomtale. Og så fortsetter det.

Jeg leser Sofi Oksanens Stalins kyr. Igjen. Og den går rett inn – akkurat som forrige gang. Dette er den mest nakne, direkte skildring av et liv med spiseforstyrrelser jeg har lest. Vi får leve gjennom alle Annas detaljert uttenkte grep for å mestre livet gjennom spiseforstyrelsene sine, alle vurderingene, alt som skal gå opp, mengder, tidspunkter, typer mat, renselse gjennom oppkast, medisiner, vitaminer, alkohol. Alt for å døyve, alt for å kontrollere, alt for å mestre. Og spisingen hennes handler ikke bare om kropp og henne selv, det er så nært sammenvevd med Annas liv, menneskene omkring og de ulike samfunnene hun tilhører, all skam og fortielse og forandring som er omkring henne, fra før hun blir til. 

For dette er ikke en roman om spiseforstyrrelser. Det er først og fremst en roman om Estland. Annas liv som datter av en estisk utflyttet kvinne og en finsk mann, oppvekst i Finland, opplæring til taushet og fortielse om sitt estiske opphav – for alle estere ble regnet som russere, og alle russiske kvinner er horer. Og alle reisene tilbake til mormor og slekta i Estland, alle de kompliserte reisene mor og Anna gjør, alt som skal til av papirer og frister og regler og bestikkelser og medbrakte varer for å tilfredsstille slekt og hjelpere. Og Annas lengsel hjem. Et hjem hun får stadig mindre tilgang til – nye regler hindrer henne, nye skikker krever at hun selv endrer oppførsel og påkledning – for å være vestlig nok, finsk nok, både i Finland og i Estland. Og etter selvstendigheten ser hun hvordan hennes gamle Estland, sovjet-Estland, som var det «hjemme» hun alltid lengtet etter – gradvis forsvinner.

Skam og fortielse og selvfornektelse er en av de mange trådene i denne boka. Hva kan vi gjøre for å bli og være oss selv, når vi blir pålagt en ramme av skam og fornektelse. Annas løsning er kontroll. Kontroll over kroppen. Kontroll over følelsene. Ikke kjenne etter. Ikke ønske og ville noe. Ikke bli for sårbar. Og så mestre kroppen, spisingen, spyingen, vekta. Og det er så sterkt hvordan Oksanen beretter slektas og Estlands historie innimellom Annas nåtidsberetninger om kontroll og hjemlengsel. Sult. Angiveri. Henrettelser. Frykt. Okkupasjon. Håpet om at et skip fra vest skulle redde dem. Forvisningene. Sibir. Overvåkning. Tvangskollektivisering av eiendommene. Frykt, fortielse, overlevelse, mistenksomhet.

Min reaksjon er som sist jeg leste boka - min flauhet over egen uvitenhet. Om hvor lite jeg gjennom hele oppvekst og halve voksentid overhodet har visst og forstått om disse tre nabolandene rett på andre siden av Østersjøen. Oksanen beskriver også den finske uvitenheten om et land bare noen mil unna, med språk som ligner finsk – en uvitenhet som Anna må leve med, for hun skal jo også fortie sin estiskhet. Nære naboland, okkupert og undertrykket og innlemmet i Sovjetunionen – befolkningen undertrykket, drept, deportert, fratatt jord og eiendeler. Og sviktet av vesten. Og fortiet av oss også. Innlemmelsen i Sovjetunionen ble aldri anerkjent av vesten. Men stilltiende akseptert? Var det sånn

Lærte du noe om de baltiske landene på skolen? At hver av disse tre landene har sin historie sammenvevd med Norden og Europa forøvrig? Om deres kultur og selvstendighetstid? Om hva som ble fratatt dem? I vår tid.

Min skolegang var under kald krig og med klare og enkle motsetninger mellom øst og vest. Vi var vest og vi var bra. Det var et stabilt verdensbilde. Framtidig dynamikk var i større grad knyttet til nord-sør-dimensjonen – der vi lærte det rette om bistand og utviklingsland og likeverd.

Jeg fulgte med i verden som barn. Og jeg hadde store ambisjoner om å gå inn i de rette kampene og gjøre verden bedre. Jeg klippet ut A-magasinartikler om andre land hver uke og samlet i stabler på rommet mitt. Som sekstenåring sto jeg på stand for Amnesty International på skolen, skrev brev om samvittighetsfanger og var med på å starte lokallag av Ungdom mot Atomvåpen. Vi dro til Oslo og gikk fakkeltog foran den amerikanske ambassaden. Som nittenåring var jeg i ledelsen av Operasjon Dagsverk og reiste rundt i Nord-Norge med leiebil og en kassett med tjue lysbilder og holdt foredrag om sørlige Afrika og kampen mot apartheid. Og sånn har jeg da holdt på. Sikkert mest for min egen del – men jeg var jo i hvert fall  ikke et barn eller en ungdom med hodet i sanda og øra i walkmannen, uten bevissthet om verden.
Men disse tre «nesten-nordiske» landene som vi i vesten så grundig sviktet og glemte – de hørte jeg aldri om. Det var bare Sovjet. Det er virkelig til å skamme seg over!

Selv seinere, etter den baltiske frigjøringen, da jeg som nyutdannet i min første jobb fikk ansvar for å lage og administrere UD-finansierte demokratiseringstiltak i nylig selvstendige Estland – og hadde mange inntrykksfulle reiser dit, møtte mange, lærte masse – og bidro sikkert bittelitt gjennom kurs for lokalpolitikere – og en stor kvinnekonferanse – selv da, så forsto jeg virkelig så lite. Jeg forsto så lite.

Det gjør jeg sikkert fortsatt. Det er bare å være ydmyk. I min polstrede velstandsboble her i Norge. Med trygge skoleveier og gratis helsetjenester for barna mine og trygghet for at jeg alltid kan gi barna nok mat både i dag og i morgen. Jeg vet lite og forstår lite. Jeg begriper ikke hva som foregår i Syria, bare at det er forferdelig. Jeg føler meg avmektig.

Men det er et oppdrag til meg selv. Ta dette ydmyke utgangspunktet og gå videre og være åpen for å forstå mer, lære mer. Ikke la meg lure og passivisere.  Søke innsikt. Og bruke innsikten som best jeg kan.

Og dette er et oppdrag til oss som har barn som vokser opp med alle privilegier omkring seg. Vi skal ikke bare oppdra rike barn som ikke vet eller bryr seg. Vi skal gjøre vårt for å oppdra ansvarlige verdensborgere, som forstår at verden ikke er enkel, svart-hvit, øst-vest-nord-sør – men komplisert og utfordrende – og det er vårt ansvar å leve ansvarlig midt i det kompliserte.

Indoktriner barna dine!

Noen år – de viktigste årene – får vi være nær ungene våre. Først så utrolig helt nær, døgnet-rundt-nær, så gradvis løsrivelse og selvstendiggjøring, gradvis mer tid fra hverandre, men fortsatt, fortsatt får vi være de nærmeste. De som hører mest sammen. Være det hjemmet, den tilhørigheten, være den som de små og små-store alltid kan vende tilbake til og lene seg til og søke trøst, trygghet og styrke hos. 

Og i en framtid vi ikke ennå klarer å forstå – så er det våre barn som skal ta ansvaret for verden, ta beslutningene, sette søkelys på utfordringer, vise vei, stemme, definere dagsorden i media, lære opp nye barn, stille til valg, dele ut fredspriser og hindre kriger.

Dette ansvaret vokser med barna. De har som små også ansvar for å bidra i familien, i dagliglivet, ta ansvar i venneflokken, ikke kaste søppel eller ødelegge i nabolaget.

Vi voksne har ansvaret for å vise dem hvordan dette nære ansvaret vokser videre til et ansvar på nasjonalt og globalt plan. At verden er et sted du skal være virksom. At verden utenfor eget kjøkkenbord og egen leksebunke også angår deg. At det er noe du kan gjøre – selv når verden virker vanskelig.

Det er en krevende balansegang. Det er mye jeg virkelig ikke egentlig ønsker å innlemme barna mine i – for tidlig – eller aller helst noensinne. Jeg skulle gjerne bare gitt dem ei blomstereng der de kunne være snille med hverandre og dyrket økologisk og levd i fred hele sitt liv. Men slik er ikke den verdenen de lever i og skal ta ansvar for. Da kan heller ikke jeg stikke hodet i sanda.

Jeg har lesende barn. Jeg gjemte Aftenposten ei uke etter 22. juli, 2011. Men ellers ligger avisa framme. Radioen står på. (Ikke tv-en). Men tilgangen til verden er der. Vi har hatt mange og lange samtaler om Syria, Libya, Nord-Korea, Kina, Somalia, Ukraina. Prøver å finne ut hva som foregår. Det er stort sett alltid på ungenes initiativ. Noen ganger tar vi voksne opp noe. Forteller om Mandela. Forteller om fredsprisen. Men stort sett er det ungene som spør -og så nøster vi i tråder, sporer opp, leter på verdenskartet på kjøkkenveggen. Tar oss tid. Følger ungenes tempo, begreper og modenhetsnivå. Snakker oss gjennom ting. Og ungene kommer med sine tolkninger og sine ideer til hvordan verdensproblemene burde løses.

Andre ganger er det nærmere temaer. Ting som burde løses på skolen, i nabolaget, blant vennene. Nabogutten. Flyktningevennen. Fjernadopsjonsbarnet. En innsamling. Det er godt for oss å bidra, tenke ut noe vi kan gjøre. Ikke bare kjenne på frustrasjon og avmakt.

Det er nå jeg kan gi dette grunnlaget. Det er også nå jeg kan fortelle dem om hva jeg mener er rett og galt. At jeg mener at vi må dele med dem som har mindre enn oss. At det er bra med skatt. At det er bra med en skole der det er plass til forskjellige barn. At flyktninger fra krig burde få være et trygt sted. Jeg forteller at det finnes mange forskjellige måter å tenke på, at det er derfor vi har debatt, valg, demokrati – for å være et rom for mangfoldet.
Men dette mener jeg.

Seinere blir de voksne og kan snu ryggen til dette. Det er en ordinær politisk mening  i Norge at skatter burde vært lavere eller grensene høyere. Demokratiet avgjør og demokratiet er vi for. Men foreløpig tar jeg det som mitt foreldreansvar å videreføre verdier jeg tror på. Jeg mener at vi har dette ansvaret. Være tydelige. Vise verdier.

Det er ikke indoktrinering – det er bevisstgjøring. Og så skal vi åpne opp for verden og gjøre – litt – mer forståelig.

 

(Innlegget er tidligere publisert her)

Fredspris, barn og samfunnsansvar

 Opprinnelig publisert her, 10. desember, 2010.

- og hvilken dag i desember er det i dag? Det er 10. desember – og det er fredsprisdagen!

I dag får den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo Nobels fredspris. Og hans stol under utdelingen står tom. Fengsling av en demokratiforkjemper viser hvor viktig kampen er.
Det er debatt om fredsprisen. Det er bra. Debatt skaper bevissthet. Debatt krever formuleringer og begrunnelser som avklarer ståsted. Det blir ikke bare tåkeprat og gode intensjoner. En må også stå for noe, for standpunkter som kan ha omkostninger. Det har vært tydelig i år. Kina viser tydelig vilje til å sette grenser for samarbeidet med Norge etter fredspristildelingen. Det kan koste. Det er en kostnad et lite og rikt land må kunne bære.
Her i huset har vi hatt store Kina-samtaler hele uka. Tross sykdom har Storebror fullført høstsemesterets store prosjekt – «Velg et land og skriv en bok om det.» Storebror valgte Kina. For et flott og spennende valg – og for et lærerikt og krevende prosjekt for en niåring! Her er det skrevet om folketall og språk, om viktige byer og en mur som kan sees fra månen, om historie og styringssett, – her er tegnet flagg og scannet inn kart. Og et eget lite «kapittel» om Nobelprisen måtte med. At prosjektet skulle leveres akkurat i dag – på fredsprisdagen – gjorde det enda mer aktuelt. Så finner vi ut hvordan navnet på fredsprisvinneren staves og vi snakker og leser og lurer og prøver å forstå….
- for hva er demokrati – og hva betyr det å kjempe for demokrati? Og hvorfor kan en havne i fengsel fordi en kjemper for demokrati? Er de slemme eller bare strenge de som styrer i Kina? Hva er egentlig et styresett og hvorfor er det forskjeller mellom land.
Vi nøster og nøster. Jobber med begrepene. Nyanserer. Samtidig søker vi forståelser som kan favnes i en niårings eget skriftspråk – i hans bok.
Verden er ikke så svart-hvit som barna gjerne tenker i utgangspunktet. Fred er et svært sammensatt begrep. Demokrati er ikke en gitt idealtilstand – men et evig mål som vi alltid kan arbeide oss fram mot. (Dette er nyansering og begrepsforståelse som voksne også må bevisstgjøre seg på – for eksempel i å reflektere over begrensninger i det norske demokratiet og saker å kjempe for også her… Vi er alltid på vei.)
Dette er noe jeg ønsker for mine barn – at de skal være mennesker i verden. Som ser rundt seg og oppfatter seg som medansvarlige borgere – både i det lille lokale, i klassen – i nærmiljøet – men også i den store verden. At de søker kunnskap, søker egne overbevisninger, tør å stå for noe – og ser sine egne ord og sin egen gjerning som meningsfull i en vanskelig verden.
Så da får vi starte i det små. All verdens brutalitet og utfordringer er for tung og uforståelig bør å bære for både store og små. Men vi møter enkeltproblemstillinger og biter av informasjon om den store verden daglig – dette kan vi ledsage barna i, forklare og svare på spørsmål, vise på kart, nøste i begreper.
Og det er lov å formidle et budskap. Vi har ansvar for å formidle ansvarlighet til våre barn, her i dette priviligerte hjørnet av verden.