Kaker som er lette å angripe

Dette innlegget er opprinnelig publisert her. Cupcakesmetaforen brukes stadig i debatten og innlegget kan derfor gjerne leses igjen!

 

(Det er jo litt gøy med cupkakesdebatten. Jeg har lovet oppfølgingsinnlegg. Her er det mange temaer å ta fatt i. Ha en fin dag – med eller uten kaker….)

Det er lett å angripe rosa cupcakes. (Sukker, mel, pastellglasur, kalorier, høykarbo, jålete, utenlandsk navn, i det hele tatt helt overflødig og unødvendig og lett å kritisere. Tenk å ta bilde av slikt no, da dere…) Slik er det lett å framheve koppekakene – eller muffins – som et symbol. Ved å angripe et slikt lett bytte, så blir det også lettere å angripe noe av det nettopp disse kakegreiene er blitt opphevet til å symbolisere. Det blir slik: – Jålekaker på stettefat er dumt og unødvendig- dermed er de liv, de valg, de verdier, de skjebner, de menneskene som jålekoppekakene blir symbolet på også mulig å framheve som dumt – og unødvendig. Noe vi ikke trenger.

 
Men det finnes så mange slags liv. Mange slags valg. Og mange slags begrunnelser for de valgene som gjøres.
Det at det finnes noen kakedamer der ute som tar fine bilder av sukkerbombene sine, det skader da ingen. Andre tar bilde av støvletter eller rosene i hagen. Det er da en hobby – kjære vene. La dem få holde på med sitt. Vi skjønner jo alle dypt der nede at vi ikke kan holde på med «alt» alle sammen, vi kan ikke la oss dupere av at noen har flottere roser eller kaker eller mer spennende langhelger enn oss selv.
Men de stakkars koppekakene, de har jo blitt belemret med å symbolisere selveste husmorlivet – som dermed også blir framstilt som like meningsløst og overfladisk og unødvendig som de rosa kakene.
Og litt urimelig er vel dette – for både kakenes og husmortilværelsens del.
Jeg er mor - til tre – og jeg har et hus. Jeg tror dette gjør meg til en husmor, uavhengig av min noe varierende tilknytning til arbeidslivet. Såkalte husmoroppgaver preger dagliglivet i et omfang som jeg ikke helt hadde fantasi til å forestille meg før jeg fikk denne rollen. Det er ikke særlig glamorøst eller pastellfarget og mye egner seg ikke for vakre bilder. Enkelt og greit. Ikke et problem, ikke noe å klage på, men en forståelig virkelighet hvis en tenker seg litt om.
(Jeg tenkte ikke så langt da jeg var yngre og singel og jobbet masse timer i uka og reiste og farta og var i vinden.) (Jeg tenkte egentlig ikke så langt da jeg satt døgnet rundt og ammet førstemann heller, da var jeg helt oppslukt og tenkte bare på ham og var forberedt på at babytida sikkert var spesiell og krevende.)
Slike «husmoroppgaver» er jo på den ene sida alt det praktiske. Folk (og barn i særlig grad) må jo ha mat – opptil flere ganger om dagen, regndresser og gjørmestøvler må vaskes og jammen må ikke gjørmegangen og klærne og ymse annet også det. Selv om det ikke ser sånn ut…. Jeg tar ikke bilde av badegulvet eller av gummistøvlene… Det er praktisk og nødvendig. Det er mye av det.
På den andre sida er det de oppgavene som ikke engang er slike koste-gulvet-selvomdetikkesynes-uendelighetsoppgaver – nemlig foreldretilstedeværelsesoppgavene. Det ser ikke veldig produktivt ut. Tilstedeværelse, liksom. Være sammen. Parallelt med litt oppvask og lekser, kanskje, eller mens noen hviler med en bok mens Mamma fullfører en artikkel på pc-en. Da kunne jo ungene like gjerne vært i barnehagen noen timer til, eller på SFO…. Outsourcing av barnepass er en av løsningene for å opprettholde ideen om at husmora (eller -faren) er overfladisk og unødvendig. For noen er jo sammen med barna, ikke sant…. Det skal liksom bare ikke være foreldrene….
Det må da være lov å framheve dette som også et mulig valg, i et av verdens mest priviligerte hjørner – at en kan være en del tilstede sammen med sine egne unger over babystadiet – «i tide» – før de mister interessen…
Det er selvfølgelig mange spørsmål vi som fellesskap og samfunn trenger å diskutere på systemplan knyttet til dette. Likestilling som et bredt samfunnsmessig tema (altså ikke banalisert ned på «hvem-tar-oppvaska»-nivå, det får vi ta hjemme) er et av disse spørsmålene. Det er sentralt og viktig. Hjemmetilværelse og pensjonspoeng og hvorvidt kvinner maler seg inn i et (tomt) pensjonshjørne med sine valg i småbarnsfasen – dette er også spørsmål som gjelder både den enkelte familie og oss alle på samfunnsplan.
Men jeg vil minne om to andre spørsmål vi bør klare å ta like alvorlig i fellesskap – ikke for å kritisere hverandres valg, hverandres glitrende kaker eller mangel på glitrende pensjonspoeng – men fordi vi trenger å snakke om dette også:
Nemlig
- Hvor er barna hele dagen i denne debatten. Hvor og sammen med hvem og hvorfor har vi valgt det slik. Velger vi den barndommen vi ønsker for ungene våre på denne måten.
Og
- Hvor har de praktiske arbeidsoppgavene havnet i livene våre. Har vi nok respekt for de arbeidsoppgavene som skal gjøres i et hjem? Det er jo ikke primært jålekaker, vi driver med….
 

Tradisjonelle kvinne- og mannssysler; hva skjedde?

Sett at vi skiller mellom tradisjonelle kvinnesysler og tradisjonelle mannssysler. Bare for resonementets skyld. Ikke fordi det er enkelt eller mulig – eller for å på noen måte hevde at det er forskjell på hva menn og kvinner kan gjøre. Men altså – la oss nå si rent teoretisk – at det finnes en haug med praktiske oppgaver som det tradisjonelt, gjennomsnittlig osv har vært vanligst at kvinner drev med – og tilsvarende for menn…

Enklest er det med kvinneoppgavene. Vask. Matstell. Småbarnsstell, og i stor grad også sykestell. Strikke, sy, veve – klesproduksjon. I stor grad også klesreparasjon - stoppe og lappe, sy i en knapp, legge opp en bukse. Og så de oppgavene som kan knyttes til pynt og utsmykking, – gjøre det koselig i hjemmet, sette opp blomster, legge på en duk, hekle en hyllebord eller en pen grytelapp til både pryd og nytte. I sum er slikt ordentlig hjemmearbeid fra bunnen av noe en burde få være stolt over å prestere.

Hvis nå den teoretiske motsatsen til disse tradisjonelle kvinneoppgavene skulle være for eksempel jakt- og fiske (for overlevelse, ikke for gutteturen), vedhugst, bygge eget hus osv. – så er det noe som blir tydelig: Utviklingen har i stor grad fjernet de tradisjonelle mannsoppgavene. De har gått ut på dato. Få lever av egen jaktfangst, få driver direkte naturalhusholdning på den måten.

Continue reading