Den rette feminismen!

DSC02560

Vi slipper visst ikke unna i år heller. Opptakten til 8. mars drar igjen opp debatten om hvem som er de egentlige feministene, om hva som er den rette tro og tanke, de rette kampsakene og parolene. Og noen gjør et stort poeng ut av at de ikke kjenner seg igjen i andres kampsaker. Wow! Mens andre trekker opp kortet om egoisme og selvsentrerte kamper. Hos «de andre» – selvsagt.

Senk skuldra, jenter og gutter! Dette er politisk debatt. Det er rett og rimelig – og faktisk viktig -  at vi har ulike meninger. Å være kvinne – eller mann – eller hvit eller tjukk, med eller uten hijab,  eller over eller under førti – determinerer ikke dine politiske meninger. La oss alle huske at politiske motstandere er saksmotstandere – ikke territorial-okkupanter. Du trenger verken surmule eller utslette motstanderne. Bare stå i debatten.

Gata og debattene er for alle. Ingen eier feminismebegrepet en gang for alle. Vi er mange som gjennom tidene har lurt på om vi «passer inn» i strenge feministrammer med våre egne små liv og forståelser. Glem det!

Feminismen er ikke en gudegitt en-gang-for-alle-pakke – eller en statisk museumsgjenstand. Det – som så mangt i våre individuelle og felles liv – er en prosess, en samtale, et fenomen i utvikling. Den dagen noen får endelig monopol på å definere feminismen, (eller «rettferdigheten», «demokratiet» eller «sannheten»…) – så stagnererer kampene og bevisstgjøring og håp er over. Nei, carry on.

Debatt og kritikk redder verden. Det tror jeg fortsatt på. Det betyr ikke at jeg ikke får med meg både det ene og det andre av historieløse og refleksjonsløse utsagn. Eller utsagn jeg er grunnleggende politisk uenig i. For all del. Men da er det vel opp til meg å argumentere bedre, da. Ikke furte over at noen andre mener noe annet, går i et annet tog, eller ikke går i tog eller stemmer på partier jeg ikke begriper meg på.

Mitt blikk på verden er politisk. Jeg er selvfølgelig feminist – men ikke uten å være det ut fra et politisk ståsted som handler om menneskets generelle ansvar i verden, for kloden, for framtida, for voksne og barn. Det preger mitt blikk. Og det preger mine dagliglivsvalg. At jeg baker brød og stopper sokker – for eksempel…

Men midt i det hele – husk Berit Ås! Bevissthet om hersketeknikker er fortsatt en tilsynelatende evig nødvendighet. Det gjelder 8. mars og resten av året. Kanskje er det den lille usikre jenta i meg som merker meg dette spesielt i alle kvinne-/likestillings-/familiepolitikk-/feminisme-debattene – kanskje er det «bare meg» – eller er det slik at disse virkemidlene, disse udemokratiske og ikke-klokskaps-og-debatt-fremmende grepene brukes ekstra mye når det gjelder slike saker? Vi vasser i eksempler på….

-  å latterliggjøring av motstandere (jf den overoppbruke jamnføringen av «alt hjemmearbeid» med dillete rosa cupcakes, som selvfølgelig alle må ta avstand fra, og dermed hiver vi alt grovbrødet, gulvvasken og skrellinga av gulrøtter ut med badevannet.. Tårnfridlatterliggjøringen fungerte vel tilsvarende – bare motsatt….)

- av påføring av skyld og skam (du bidrar for lite i samfunnet når du jobber deltid, undergraver framtidas velferdssamfunn om du ikke løper i arbeidslinjas fulltidsløp – og du svikter barna når du jobber fullt)

- for å ikke snakke om teknikken med at det blir galt uansett hva du gjør (du jobber for mye, for lite, har posesuppe for ofte, blåser for lite i hybelkaninene…)

 

Igjen – dette er politisk debatt. Det er greit å ha ulike meninger. Det er ikke, ikke, ikke  greit å latterliggjøre og skambelegge og usynliggjøre andre til taushet.

Om dette har jeg skrevet lengre og klokere her her: – Når kvinnene får stemmer.

For når kvinnene får stemmer – så er det faktisk mange av oss. Da får vi respektere at det blir flerstemt.

 

 

 

Willy-Tore Mørchs feilslutninger. Er akademikerhjemmet det eneste forsvarlige for barn?

DSC04040

«Med den beste samvittighet» erklærer barnepsykolog Willy-Tore Mørch både diagnose og verdivurdering av finanselitens foreldreskap i dagens Aftenposten: De er nevrotikere og dårlige foreldre med iskalde hjem. De bryr seg med – og ikke om barna. Alle som en, får vi tro. Som selverklært «barnebeskytter» tar han på seg å sable disse egoistene ned.

Barnebeskyttelse er et godt ideal. Men midlene Mørch velger er verken egnede eller redelige.

For det første; Mørch utfører et kulturelt godt innarbeidet, men vitenskapelig helt illegitimt grep der han sparker oppover mot de rike. Janteloven lever fortsatt godt i dette landet. Kan vi ikke ta fra dem SUV-en, så kan vi i hvertfall slå fast at de er dårlige foreldre! Men riking-kritikk er et billig triks. Trikset tilslører den mye mindre salgbare kritikken som samtidig rammer alle vanlige arbeidsfolk som er bundet av krevende arbeidsvilkår og som derfor også må være mye borte fra ungene sine. Mørch dømmer med dette oljearbeidere, anleggsarbeidere, turnushelsearbeidere, langtransportsjåfører og dem som sitter i kassa på Rema klokka 23 om kvelden. De blir alle «dårlige foreldre som prioriterer jobben framfor barna», rett og slett fordi de går på jobb – helt uavhengig av om en annen forelder er hjemme med barnet. Continue reading

Neglelakk på SFO, hvem er den reelle syndebukken!

DSC04019

 

Forrige uke ga mange opphissede medieoppslag i forbindelse med en aktivitet annonsert på ukeplanen for SFO på Kolbotn skole. Teksten på ukeplanen var denne: «Bli nydag» med SFO. Vi ordner hår, lakkerer negler og annet morsomt. Det blir noe for gutta også.

Pappaen som reagerte på teksten, blir hyllet som en varsler om en kjønnsegregerende kultur i SFO. Enkelte har også ment at SFO kanskje er en arena som ikke er like likestillingsbevisst som skole og barnehage. Debatten rullet. Barn skal ikke inndeles etter kjønn og barn skal ikke få høre at de skal «bli nye»! Sånn er det, nemlig. Rett og galt – svart og hvitt. Syndebukk og målskive for kritikken var klar. Rektor på Kolbotn skole besluttet ganske raskt å avlyse Bli-nydagen.

Det er alltid interessant å se hvordan media og offentlig debatt har en tendens til å gå i flokk. Fokus på samme sak, samme vinkling, samme definisjoner av offer, syndebukk og helt. En klassisk story. Helten her var varsler-pappaen, offeret var likestillingen – og syndebukken var de korttenkte på SFO! Og der stopper analysen.

Det er så enkelt, det er ikke rart at oppslagene og oppstandelsen rullet og gikk.

Og det alle hopper over her – i all sin oppstandelse – det er  ta inn over seg hva slags trekk ved voksensamfunnet dette vesle SFO-arrangementet etteraper. Continue reading

Valgfriheten og ansvaret. Ord for kvinnedagen.

Opprinnelig publisert her, 7. mars, 2014.

For meg er dette helt fundamentalt: Valgfrihet og ansvar er to sider av samme sak. 

Historiens mange frigjøringskamper har hatt dette som mål – frigjøre individet til å kunne gjøre egne valg, ikke bare være styrt, tvunget, determinert til å evig vandre i ferdig oppkjørte løyper (for å ta en vintermetafor her i snøfattige østlandssøle) - som ikke gir rom for egne valg.

Den sterke tvilen om kvinner egentlig kunne få stemme ved valg, være stortingsrepresentanter eller prester – hvilte på tvilen om de faktisk kunne ta kloke nok vurderinger til å bære dette ansvaret. Friheten til å kunne stemme, representere, forkynne – eller hoppe i Holmenkollen – ga kvinnene ansvaret for å vurdere dette selv.

Tvilen om folket kunne forstå seg på sitt eget beste og søke sin egen tro og overbevisning holdt religionsfriheten nede i århundrer her i landet. Fram til 1814 var det den eneveldige Kongen som regulerte tros- og kirkeliv i Danmark-Norge – og forordnet type religion (evangelisk-luthersk), religiøse plikter og forbud. Det var Kongen som tok valget og ansvaret for folkets religion, og dermed også deres tilslutning til geistlig og verdslig øvrighet i det dennesidige og rett og slett frelsen i det hinsidige. Også etter Grunnlovens første frigjøring av landet var individets rett til religiøs valgfrihet begrenset. Staten visste best og forbød visse religioner og religiøse forsamlinger utenom statskirken. (Først i 1964 ble religionsfrihet en eksplisitt del av norsk Grunnlov.)

Tar vi det videre fra individplanet, så har frigjøringskampen i alle kolonialiserte og undertrykkede land dreiet seg nettopp om dette, retten til å bestemme selv og ta ansvaret for egen framtid og ikke være underlagt andre makters definisjoner av den rette vei, andre makters utnyttelse av naturressurser, andre makters forming av kultur og språk.

Barns rettigheter til å velge og påvirke sider ved sine liv har gått fra å være minimale og tilfeldige – til å bli forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon gir en klok avveining av dette, der det presiseres at barn som kan uttrykke synspunkter, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Voksnes totalansvar avtar gradvis. Barn skal gis valgmuligheter gradvis, men avstemt mot det ansvaret de faktisk er i stand til å ta.

Poenget mitt med dette er å understreke at vi skal ikke ha valgfrihet som ikke ledsages av ansvar. Og der vi sitter med ansvar, så må vi respektere valgfrihet, innen noen rammer.

Vi lever i et hjørne av verden der vi er nedsyltet i potensielt valgfrihetsskapende privilegier. Demokratiske rettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet sikrer oss retten til å kjempe for både videreføringen av rettighetene, for våre valg og prioriteringer, til å kjempe de kampene vi mener bør kjempes. Tilgang til utdanning på alle nivåer gir oss en posisjon i verden og verdenshistorien der vi kan velge å vite, velge å bli kloke, og velge å ha kloke og reflekterte debatter med hverandre. Økonomisk sprenger vi alle tidligere tiders normalitetsskalaer, vi har mette barn og fulle boder og diskuterer hva vi skal gjøre med alle dingsene i stedet for om vi trenger dem.

Alle disse privilegiene gir valgmuligheter av en annen verden. Men de gir også det tilsvarende ansvaret. Jeg gjentar – når vi vasser i alt dette, når vi har utdanningsmulighetene, ytringsfriheten, stemmeretten, de varme vinterstøvlene og ikke bare har mette barn, men også kan velge hva vi vil gi dem å spise i morgen – da har vi et stort, stort ansvar. Ansvar
 - for de beslutningene vi tar privat i våre egne små liv
- for de beslutningene vi tar gjennom stemmerett og ytringsfrihet på samfunnsplan -
-  for de konsekvensene dette har både for dem vi har ansvar for nær oss, slik som for eksempel barna dine
- og konsekvensene for samfunnet, framtida, verden og livet – langt utover det private.

Valgfriheten vi erobrer er ikke bare vår egen. Slik som barnet som erobrer stadig større myndighet og rett til å påvirke sin situasjon etterhvert som evnen til å ta ansvar vokser – så er vi alle med vår valgfrihet bundet av vårt ansvar, som strekker seg langt ut over å sørge for oss selv.

I morgen er det 8. mars. Igjen et fokus på og en kamp for kvinners plass, kvinners frihet, kvinners valg. Som alle frihetskamper er den nødvendig å opprettholde, det har vist seg med stor tyngde i år. Men kampen stopper ikke med valgfriheten. Ansvaret hører med. Ansvaret som setter rammer, men også gir mål og mening til friheten. Friheten til å skape en bedre verden må gå hånd i hånd med ansvaret for det samme. Og sirkelen går helt rundt – vi skal ha frihet og myndighet fordi vi har ansvar og forpliktelser.

Jeg vil ha alle valgfrihetskampene på bordet og opp på bannerne og i debattene. Men jeg vil at vi skal gå videre og sette ord på vårt ansvar for miljø og overforbruk av ressurser, kommersialisering av barndommen, institusjonalisering og tidsklemmer, normalisering av å outsource praktiske oppgaver i et hjem til lavtlønnsgrupper, fordeling og rettferdighet både nasjonalt og globalt, voksnes ansvar for barn – alle barn, fellesansvaret vi har for at for mange faller utenfor og føler at de mislykkes i de løpene og kabalene som legges – og masse annet!

Jeg vil ikke ha en frihet som bare handler om meg.

Kvinnefrigjøringskampen har blant annet gitt meg mulighet til å velge utdanning og yrke og ha likeverdige rettigheter og lik rett til å bidra med noe viktig i det lønna og skattbare arbeidslivet som en mann. Selvfølgelig og takk og pris. Men jobb og lønn er ikke løsningen på alt vi har ansvar for i livet eller i verden. Markedet løser ikke alt. Jeg vil ikke bare ha en frihet til å jobbe og tjene så mange penger og pensjonspoeng jeg kan (selv om både betalt jobb, viktige jobbprestasjoner og pensjon er bra og ansvarsfulle saker, for all del), mens jeg glipper det øvrige ubetalte, ikke-prestisjefylte og ikke-karrierefremmende ansvaret og forpliktelsene som livet mitt også handler om, som alle kvinneliv og manneliv tross alt også handler om. Jeg vil mer enn å sprenge glasstak. Det er bare starten. Jeg vil jobbe både for en bedre verden for oss alle – og en god hverdag for dem jeg har ansvar for i det nære - fordi det er mitt ansvar.

Mange kritiserer og latterliggjør i disse dager kvinners bruk av den erobrede valgfriheten i den grad den for eksempel brukes til å ikke velge å arbeide fulltid. (Cupcakes-retorikken når stadig nye høyder, som om det primært er baking av rosa kliss folk driver med når de ikke tjener penger.) Det er enkle hersketeknikker som tilslører det mangslungne ansvaret mennesker har. Vi har ansvar for å forsørge oss selv og vår familie, men et valg om å ikke tjene mer penger eller forbruke mer enn en trenger i en familie og i stedet ha litt mer tid til ulønnet praktisk arbeid og omsorgsoppgaver og tilstedeværelse i hjem og lokalsamfunn er ikke å feile, svikte eller mislykkes. Det er et valg basert på at ansvaret er sammensatt, forpliktelsene er mange her i livet og valgfriheten gir en mulighet til å ta dette ansvaret. At andre velger andre kabaler og andre løsninger på å ivareta sine ansvar er nettopp et resultat av den valgfriheten vi har og bør kjempe for.

Og for å avrunde med det som har blitt den største kampsaken for morgendagens kvinndagsmarkering – nemlig faktisk abortsaken, knyttet til reservasjonsrettsspørsmålet. Til syvende og sist sitter kvinner med ansvaret. For sin kropp. For barnet. For framtid for begge. Hun har det endelige ansvaret. Når et valg skal først skal treffes er det hennes valg det må være



Les mer:
Mens jeg jobbet med denne teksten dukket Nina Bjørks artikkel «Mer biologi. Mindre frihet.» i Morgenbladet opp i postkassa. Supert sammentreff. Inspirerende. Les den!

Linn Stalsberg publiserte denne uka en klok artikkel om sekstimersdagen. Les den her.


(Bildet viser et alternativ til skumle, muligens-feminismeundergravende cupcakes. Bål og pinnebrød. Tar tid. Koster lite. God helg og god 8. mars!)

Når kvinnene får stemmer.

Overskrifta kunne vært «Når forkledamene får stemmer». Men mitt poeng er enda bredere – så jeg sier rett og slett kvinner. Here we go:

Damer med forkle og kjevle og stoppenål – de har i mange år vært definert som ofre. Tause ofre. Noen det er synd på. Noen som trenger hjelp av andre, siden de er så maktesløse selv. Noen som er rammet av et urettferdig system bestående av ulike rolleforventninger for og ulike krav til kvinner og menn – og til tider reelle hindringer for kvinners muligheter. Et slikt system er vi jo i mot og har kjempet mot gjennom mange tiår, takk og pris.
Så kunne de tause ofrene reddes og frigjøres, kaste forkleet og endelig få en stemme og berette om frigjøringen, ta kveldskurs og videreutdanning og bli en tydelig røst samfunnet forøvrig kunne lytte til.

Så har vi fra tid til annet levd med bildet av forkledamer som noe skikkelig latterlig noe. Vi har fått cupcakes-retorikken. I enhver sammenheng der en skal snakke om tidsbruk og prioriteringer så er folk raske til å slå fast at de baker da i hvertfall ikke cupcakes! Fri og bevare! (Ingen snakker om å bake grovbrød.) Cupcakes er selveste feminisme-dödaren, må vite. Cupcakes er en så fantastisk metafor på det meningsløse, overfladiske, latterlige, direkte skadelige (med alt sitt sukkerglitter) og til og med fremmedartede (med sitt fancy navn) – og i hvertfall det helt bortkastede med forkleliv og kjøkkenbenkvirksomhet, på heltid (hvem baker cupcakes på heltid?), deltid, natterstid eller innimellom alt det andre…. Den latterliggjorte bakeren bør stå taus og beklemt tilbake med sitt fjas. Og hvis hun legger ut et bilde på Instagram, så understreker igjen hun bare sin latterlighet og manglende troverdighet, og kan ikke lyttes til.
Verst av alt – hun vil visst ikke en gang reddes og frigjøres av de som vet bedre, fordi hun har druknet seg selv i glasurlykke.

Very recently – omtrent i fjor på denne tida – dukket det imidlertid opp en ny forståelse av forkledamene. De var blitt snyltere. Uavhengig av egen historie, egen begrunnelse, egne valg eller manglende valgmuligheter innenfor livets mange ulikt fordelte rammebetingelser – så var alle kvinner uten full inntektsbringende og skattbar stilling utenfor hjemmet, plutselig over natta blitt til snyltere på fellesskapets ressurser. Den var ny. Den tok virkelig innersvingen på debattene.

For er det noe som virkelig bør få folk til å skamme seg tilbake til tausheten, ikke sant, så er det om alle andre mener at de er snyltere, at de tar noe de ikke har rett til, tar fra andre! Den treffer så midt i sårbarheten. Der folk har gått intetanende og kanskje trodd bittelitt på offermyten – at velvel, så får jeg ikke noe særlig pensjon og sykepenger og noen å spise lunsj med og sånn, og ikke kan vi kjøpe ditt og datt, eller ha hytte og ny bil – men vel så mye på det meningsfylte -  men det er da verdt det, jeg gjør jo noe vesentlig for å få livet til å gå rundt med (små barn/mange barn/barn med diagnoser/voksne med lidelser/reiseveier eller turnusarbeid som ikke henger sammen/med en uskrevet bok/med en ambisjon om mer selvberging og lavere forbruk/ubetalt lokalsamfunnsengasjement osv osv, fyll ut og stryk det som ikke passer….)
- De har vel trodd at de faktisk tok i et tak i sitt eget hundreprosents liv med aktivitet og oppgaver i døgnets mange timer – og stilte opp og ga avkall på mange av de godene som tilhører jobbverdenen – men så neida, så får en beskjed om at en rett og slett snylter. Bøy nakken og skam deg. Og ti i hvertfall stille.

Så – hva er det som er en gjenganger her, da mine damer og herrer?
Den oppmerksomme leser har sett det, tenker jeg. Det er den tause kvinnen. Det er det tause offeret, eller det er den som er latterliggjort til taushet og det er som joker i spillet, den skamfulle tause snylteren. 

For vi har laget et samfunn der vi skal bruke vår stemme, og våre stemmer, fortelle våre beretninger, fortelle om frigjøringskamper, om heltehistorier, om sprengningen av glasstak, om selvstendiggjøring og seier. Og vi vil selvfølgelig frigjøre ofrene og la deres frigjøring bekrefte den øvrige allment godtatte sannhet om det rette livet. Vi skal bruke våre stemmer – men de skal stemme med den store seierrike historien. Ofrene passer inn fordi bekrefter den store historien. De latterliggjorte faller utenfor, og bekrefter også hovedhistorien.

Men så kommer det noen og forstyrrer. Som ikke er enige med den allment godtatte historien. Som vil nyansere framskrittstankegangen. Som har tatt noen valg som går på tvers. Men som altså allikevel ikke er tause!Som kanskje har både utdanning og taleførhet og kan skrive og vise seg i media. Som ikke bøyer hodet i taus skam, selv om de er mislykkede eller latterlige i forhold til samfunnets normer. Som kan artikulere seg i sin protest mot nettopp samfunnets normer, kabaler, vekstfilosofien, forbrukspress, tidspress, manglende respekt for ubetalt arbeid og manglende rom for barn, miljø og fordeling.

Da skrives det tilogmed rett ut i media at de burde tie stille. Og i hvertfall på 8. mars, må vite.
Da raser det på med påstander om ran og snylteri igjen. Påstander om at en krever noe fra samfunnet som en ikke gir tilbake. Hersketeknikker for å skape skam og taushet – pluss eventuelt litt artig latterliggjøring på kjøpet.

Når kvinnene får stemmer – så blir det tydelig at vi er mange – og vi er ulike.
Vi er mange, vi er hälften fortsatt. Halvparten av befolkningen er for mange til at vi kan være like, til at vi alle kan leve like liv! 
Det er ikke EN mal for det rette kvinnelivet, det rette menneskelivet, det rette voksenlivet. Vi sitter ikke med et likt sett av rammebetingelser for våre valg. Det er mange måter å leve ansvarlige voksenliv på. Det er mange måter å forsørge en familie og være en anstendig og ansvarlig samfunnsborger på.  Skal vi være myndige borgere – så skal vi også kunne være forskjellige og gjøre forskjellige valg – også de som utfordrer.

For vi kjenner det vel igjen. Dette er ikke noe nytt i historien. Vi har gått den lange veien fra formeningene om at kvinner skal tie i forsamlinger, kvinner som umyndige og ansvarsløse så de ikke kunne få stemmerett, full arverett, rett til høyere studier og fritt yrkesvalg. Frigjøringen fra disse stengslene har vært vår seiershistorie – på veien for friere valg og rett til å tale.

Men vi kan ikke krone historien med å hevde at noen kvinner fortsatt skal tie i forsamlinger. De som bryter med normene, de som peker på andre visjoner og andre verdier. Frigjøringskampene kan ikke ende med at noen kvinneliv er ikke skal være verdige å vise fram, omtale, argumentere for. Det kan ikke være slik at hvis du ikke finner deg i å være et offer, så bør du skamme deg, gjemme deg, og holde munn.

Så diskuter. Vær uenig.  Uenighet gir rom for mangfold! Mangfold berger verden.

Men bruk av skam eller latterliggjøring som hersketeknikker for å få andre i andre livssituasjoner og med andre meninger tause - det gjør oss ikke klokere verken som samfunn eller som individer.

 

Publisert på Dagsavisen Nye Meninger, her – og på min tidligere blogg, her.

8. mars, 2013. La denne dagen bli god.

 

Opprinnelig publisert her.
 
 
«Hva er det vi vil? 
Drømmer og utopier sier de kloke menn, 
de som er kalde av hjertet. 
Hør ikke på dem lenger! 
Livet er ikke bare hus, og mat og penger. 
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger, 
alltid på vei mot menneskehetens seier eller nederlag. 
Det haster, det haster i dag!
Vær utålmodig menneske!
Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige korte liv.
Det gjelder vår jord.»
(Inger Hagerup)

La denne dagen være merket av at vi har leste historie og vet noe om verden. At vi kan være takknemlige for alle våre privilegier på dette vesle punktet i historien og i dette overflodshjørnet av verden – og kan tenke at vi kan bruke våre privilegier, våre ord, våre rettigheter til å kjempe for kvinners rett og rettigheter i andre deler av verden. Vi er ikke i mål. Vi kommer aldri i mål. Vi er «bestandig på vei» – og det teller hva vi bruker ordene og kreftene våre på!

La denne dagen gjelde mer enn penger. Det er ikke slik at alle livets verdier kan telles. (Vi har mange penger å telle i dette hjørnet av verden. Det forplikter. Også til å løfte blikket og se at vi har ansvar for mer enn pengesamling.)

La denne dagen handle om alle mennesker. Om kvinner og menn, voksne og barn, som skal leve gode og ansvarlige liv i et samfunn vi deler.

La oss klare å ha voksendiskusjoner om familieliv og arbeidsliv og samfunnsliv og økonomi som også kan handle om barndom som noe mer enn et tidsklemmeproblem som må løses med flere institusjoner og økonomiske ordninger. Barndommen er ikke et problem. Det er starten på livet. Det er en gave – i den enkelte familie – og for samfunnet.

La oss kunne diskutere denne dagen – og alle dager – uten å latterliggjøre hverandre. Fulltid og deltid handler ikke om hvor gode eller kloke mennesker vi er, det handler ikke om at noen av oss bryr seg om barna mens andre tar ansvar for statsbudsjettet (eller at noen skulle være sååå tomhjernede og latterlige at de finner på å  skjære ut en gulrotblomst til matpakka – eller gå en tur i skogen med toåringen sin midt på dagen). Det er mange måter å leve kloke og ansvarlige voksenliv på. (Og kjære minister, dagens tekst fra deg har jeg vanskelig for å fatte – foreldres omsorg for egne barn er altså i følge barneministeren rett og slett mindre verdt enn utearbeid – da teller du virkelig bare penger, da mangler barndomsperspektivet helt, og ganske mye annet også. Vi – både ministre og stemmeberettigede og debattanter – har ansvar for å argumentere for og skape det samfunnet vi mener er bra – ikke bare bøye oss og si at «sånn er det». Det er for passivt. Nemlig.)

Men mest av alt vil jeg etterspørre blikket utover. Langt fra andedammen. Vi her i Norge kan velge. Ikke alt – men masse. Mer enn vi ofte tør å innse. Uansett hva ministeren og latterliggjørerne mener. Jeg synes vel vi har sånn omtrent nok «ordninger» nå. Valgfriheten er der. Det som hindrer oss er holdninger – ideer om hva som «går an» – ideer om hva som er «vanlig»  - hvor mye vi tør å ta ordninger i bruk og utfordre arbeidslivet og holdningene der – og hvor mye vi tviholder på økonomisk vekst og mer forbruk…

Men verden har større utfordringer til oss enn det. Hvis vi vil kjempe for noe mer enn oss selv – så er det nok å ta av. Kvinner og barn og menn – på flukt, i fattigdom og sult, i undertrykkelse og utnyttelse –  trenger våre ord og vår innsats.

Nye glasstak konstrueres ved å fornekte debatt

Innlegget er tidligere publisert her.

(Jeg har et lite leserinnlegg på trykk i Aftenposten i dag – som replikk til kjønnsforsker Anne Grethe Solbergs uttalelser i Aftenposten på lørdag. Nedenfor er en lengre versjon av leserbrevet, slik det var før jeg måtte kutte det ned til Aftenpostens ønskede lengde. 
Artigere med flere ord!)

Nye glasstak konstrueres ved å fornekte debatt. Replikk til Anne Grethe Solberg, Aftenposten 04.01.14

Et glasstak er per definisjon ikke synlig, det er ikke et vedtatt, eksplisitt regelverk, det er nettopp ikke en tydelig hindring. Glasstaket er en metafor. Det avsløres gjennom praksis og analyse av det sagte og usagte. At gamle glasstak-metaforer har fordunstet og forsvunnet med de mannlige sjefene som nå har gått av med pensjon, men som tidligere kontrollerte fordelingen av lederstillinger via disse teknikkene, er ikke et bevis for at nye metaforiske glasstak finnes, usynlige og fungerende og hindrende.
Jeg kan jo nevne noen små, ikke-tilfeldige, eksempler. For det første – forskerdamer som tyr til betegnelser som «sutring» for å formidle sitt forskningsbudskap om kvinners valg og kvinners liv, i stedet for å jakte på fortolkninger av nettopp disse kvinnenes liv og dilemmaer og valg og vurderinger. Dette er en individualisering og en stigmatisering som fjerner oppmerksomheten om strukturelle dilemmaer – og vips – så er alle slags tak og hindringer usynlige igjen.
For det andre – konstruerte og tabloide kontraster mellom såkalte cupcakes-bakende mammabloggere på den ene siden – og karrierekvinnene som «har ryddet unna» og faktisk har et «oppriktig ønske om å bidra for å skape verdier og økonomisk trygghet». Ærlig talt, så er jeg så lei av at disse koppekakene brukes som bilde på alt som er av hjemmearbeid. Hvis disse kakene igjen kunne få navnet muffins, slik de jo hadde i gamle dager, så hadde de i det minste hatt en ærbar klang av kakelotteri, dugnad og Gerhardsen. Cupcakes er per definisjon amerikanskinspirerte, overflødige sukkerbomber, selve grunnbildet på meningsløs virksomhet. Det er for banalt å gjenbruke dette igjen og igjen – spesielt dersom en vil si noe seriøst og forskningsbasert.
For det tredje – en hel artikkel om dobbeltarbeidsdilemmaer (som riktignok avskrives som «sutring») der den eneste referansen til at barn og omsorgsansvar overhodet finnes – som et voksenansvar for både menn og kvinner – er at «småbarnsperioden tross alt er en kort del av karrieren». Tenk det – av karrieren. Ikke av livet, en gang. Barn er en hindring (for karrieren) som passeres i løpet av få år. Resten er karrieren. Alt annet er altså sutring og meningsløse cupcakes. Et så enkelt virkelighetsbilde er nettopp det som skaper nye glasstak.

Hersketeknikker eller uenighet?

Innlegget er opprinnelig publisert her 14.03.13.

 

Anne-Kari Bratten tar riktig nok opp viktige spørsmål i sin kommentar i Aftenposten 14. mars. Men hennes avvisning av å diskutere «småbarns trivsel og helse» er uforståelig. (Hun kaller det rett og slett en «avskyelig hersketeknikk» – og kobler barneperspektivet til en likestilling «i revers». Da blir det sterke ord, må jeg si.)

Hersketeknikker og usaklighet bør unngås – fra alle kanter. Det å trekke fram andre perspektiver og premisser er ikke en hersketeknikk i seg selv. Det er argumentasjon. Det får vi tåle.

Og barneministre som argumenterer som om omsorg for egne barn er mindre verdifullt enn annet arbeid, må faktisk regne med at alternative argumenter kommer opp. Det er ikke først og fremst statsråder med oppsiktsvekkende forsideuttalelser som trenger beskyttelse  mot  hersketeknikker.

Statsråder skal diskutere politikk. Politikk er å ville noe, ville forme samfunnet, arbeide for tiltak som bidrar i det en regner som riktig retning. Ikke bare slå fast at «sånn er det». Vi har alle ansvar for å føre en samfunnsdebatt på en ryddig måte – og vi har alle ansvar for og rett til å argumentere ut fra egne prioriteringer og perspektiver.

Thorkildsens argument på kvinnedagen er ryddig og greit. Det er et rent økonomisk argument som få trenger å tvile på. Det er ikke økonomisk lønnsomt å ta seg av egne barn på deltid eller heltid. Det er ikke noe nytt i det. Privatøkonomisk er det sannsynligvis totalt ulønnsomt å ha barn overhodet i vårt hjørne av verden.

Men hvis samfunnsdebatten – og likestillingsdebatten – ender med å være en rent økonomisk debatt, der den eneste målestokken er kroner og øre, da er vi på gal vei som samfunn. Penger kan ikke være målet eller målestokken i seg selv. Penger er alltid, alltid bare et middel.

Og midler skal brukes til noe – til noe vi mener er verdifullt. Da må den reelle diskusjonen være om hva som er verdifullt.

Vi voksne drøfter, velger og former rammebetingelsene for både familieliv og samfunnsliv. Vi voksne har ansvaret og myndigheten. Barna er utlevert til de valgene vi gjør. Da må det være rom for å også diskutere barndom, på linje med en hel haug andre felt som vi voksne må vurdere og ta hensyn til. Hva slags barndommer legger vi grunnlag for med et ideal om alle voksne i heltidsarbeid utenfor hjemmet, alle barn mellom 1 og 10 i institusjon og alle over ti år med nøkkel til tomme hus. Hva slags barndommer legger vi grunnlag for når vi løfter kroner og øre til det øverste målet og overøser oppveksten med materielle goder og skjermunderholdning og fullstappede dager. (Og bare for å ha føyd til dette – norske ungers gjennomsnittsoppvekst midt i tidsklemmer og velstand og velferd og alt som er, er jamt over oppvekster som overgår de fleste barndommer i global eller historisk målestokk. Men det betyr jo ikke at vi ikke har rett og plikt til å tenke og diskutere) Det er en verdidebatt vi også må kunne ta. Det er ikke en hersketeknikk – det er ansvarlighet.

Økonomisk selvstendighet er et sentralt ledd i et likestilt samfunn. Men økonomisk selvstendighet er et middel som fører til valgfrihet; til kvinners og menns rett til å med rak rygg og anstendighet i behold kunne velge klokt i sine egne liv. Valgfrihet må være det mest sentrale i likestillingskampen forstått som en frigjøringskamp.

Valgfrihet fører til at folk velger forskjellig. Det å erklære én norm for alle familier er også en form for hersketeknikk.

Ekstraordinært omsorgsansvar?

(Innlegget er opprinnelig publisert her og var en utvidet kommentartil daværende statsråd Inga Marte Thorkildsens uttalelse om sammenligning av å jobbe og være hjemme med barn.)
Som jeg skrev i forrige innlegg, så er jeg egentlig letta etter barneministerens forsideoppslag på kvinnedagen. Det blir så mye enklere å argumentere nyansert når noen uttrykker seg så bastant og firkanta. (Aftenposten må jo ha jublet over å få et slikt sitat ferdig levert – oppsiktsvekkende utsagn selger!)

Så vi kan stå oppreist og si at vi taper penger noen av oss – fordi vi også prioriterer noe annet enn høy inntjening til enhver tid. Noe har vi valgt – og noe har vi ikke valgt, men det er gitt oss som krav og oppgaver i vårt liv og vi tar disse oppgavene, fordi de er våre.

Forståelsen for økt tilstedeværelse øker visstnok dersom en kan skilte med en eller annen form for ekstraordinært omsorgsansvar. (Fem barn under skolealder, tror jeg holder for å vekke forståelse for at en er delvis hjemmeværende….)

Ved alvorlig sykdom i familien, med langvarig sykehusinnleggelse – da øker forståelsen. Og kanskje hvis barnet ditt kan plasseres under en diagnose av noe slag, en funksjonshemming, en utviklingshemming eller -forstyrrelse. Men det bør nok være ganske alvorlig, og gjerne litt sjeldent.., hvis du skal få forståelse for at det krever en tilstedeværelse, at ikke alt kan overlates til et varierende hjelpeapparat eller artige medisiner. Vi skal være takknemlige for at diagnoser og problemer anses som utfordringer som fellesskapet skal stille opp for – men det er en stor felle å tro at det som finnes av tiltak og hjelp fjerner behovet for ekstra innsats i familien. Mange familier erfarer at nettopp arbeidet med å få nødvendig hjelp og støtte til barnet er så krevende at det forutsetter stor arbeidsinnsats fra familien, parallelt med den daglige, døgnlige omsorgen. (Og hvis barnet ditt faktisk fungerer helt fint utad – fordi det får tilstrekkelig hjelp og oppfølging hjemmefra – så er det jo ingen som kan forstå poenget med tilstedeværelsen allikevel.)

Og helt vanlige treåringer som kunne ha godt av litt avlastning i barnehagelivet, eller aktive femåringer som gjerne skulle løpt litt mer i skogen på ettermiddagene for å få kontroll på temperamentet, og åtteåringer som har hemmeligheter å fortelle og gruer seg til noe i morgen og våkner med mareritt, og elleveåringer som trenger et spark bak med leksene og synes det er utrivelig å være alene tre timer på ettermiddagen – det er jo ikke ekstraordinært. Det får gå inn i det store kjøret, kabalen som skal gå opp. Ikke sant?!

For det er jo bare «vanlig» – og det «vanlige» må jo alle greie. Da forteller vi oss selv og barna at «sånn er det».

For hvor ekstraordinært omsorgsbehov må det egentlig være for at det skal veie tungt nok?

Definisjonen på ekstraordinær, uvanlig – er avhengig av et «vanlighetsbegrep». Et begrep om hva som er normalt. Disse to begrepsforståelsene er avhengig av hverandre og styrker hverandre gjensidig.

Men hva som er vanlig – og hva som er uvanlig – er ikke faste størrelser. Det er historisk og kulturelt foranderlig. Og politisk relevant. At det er «vanlig» en familie skal levere 15-18 timers arbeid utenfor hjemmet hver eneste dag, uansett, er et ganske nytt fenomen. At det er «vanlig» at ettåringer som ikke kan gå eller snakke, skal være samfunnets omsorgsansvar åtte timer om dagen – det er en veldig ny konstruksjon. At det er uvanlig at en aktiv familie med flere barn setter av noe av potensiell inntektsinnbringende tid til å få familiekabalen og livet og oss selv og samtalene og tilstedeværelsen til å gå rundt – det er heller ikke en gitt og evig konstruksjon.

Det er ikke ekstraordinært at vi trenger tid til å få livet til å gå opp. Noen har definerte ekstraordinære behov. Det er svært, svært bra når det blir respektert. Men det betyr ikke at alle andre ikke har noe behov for å prioritere tilstedeværelse og omsorg. Det vanlige trenger også prioritering.

Tips til oss alle: Vær på vakt for vanlighets- og normalitetsbegrepene. De kan forandres. Du kan ta stilling til dem selv i ditt eget liv, og du kan ytre deg politisk for å påvirke samfunnsdebatten og fellesbegrepene våre.

Velstand, valgfrihet og ansvaret for å velge selv

 Tidligere publisert her.

  • Vi lever i sånn cirka verdens rikeste land.
  • Vi lever i et land med en sterkt utbygd velferdsstat. Det finnes et omfattende grunntilbud til oss alle og det finnes et relativt omfattende sikkerhetsnett for svært mange av de vanskelige delene av livet som noen av oss havner opp i. (Ja, jeg vet at det er hull i dette nettet, jeg vet at noen faller igjennom, men sammenlignet med mye annet – så er det allikevel ganske omfattende, det må vi jo kunne si.)
  • Vi lever også i et land der rikdommen relativt sett er ganske godt fordelt. Det er ikke slik at det er noen få rike på den ene sida og millioner under sultegrensa på den andre. Jevnt over er det veldig mye materiell velstand ute og går blant vanlige folk her i lander. Se på folks bilpark, it-utstyr, sportsutstyr og oppussings- og ferieplaner. Historisk og globalt sett er den økonomiske og materielle hverdagssituasjonen til en norsk gjennomsnittsfamilie i dag ren science fiction. Det må vi bare innse.

En slik velstand gir valgmuligheter. En slik velstand gir oss et stort ansvar – nettopp for å velge.

  • Vi har et stort ansvar for å bruke stemmeretten på en ansvarlig måte, for å bidra til en utvikling vi selv tror på.
  • Vi har et stort ansvar for å bruke ytringsfriheten til å argumentere for valg og prioriteringer vi selv tror på. Snakke og skrive høyt.
  • Og vi har et stort ansvar for å bruke denne store, store valgfriheten som all denne velstanden og velferden har gitt oss – til å gjøre kloke, verdibaserte og bærekraftige valg – som individer og som familie – for vår egen familie, vårt eget lokalsamfunn – og i globalt perspektiv. Det er ikke sikkert (for å komme med et understatement) at den eneste kloke veie å gå er å bidra til enda høyere materiell levestandard og enda raskere privatøkonomisk forbrukskarusell i vårt lille hjørne av verden. Nei, det er jammen ikke sikkert!

Kanskje voksne folks kreativitet og krefter kan brukes til mer enn å tjene enda mere penger til enda flere oppussinger og enda flere I-padder eller andre greier….Kanskje det, du.

Velstand gir valgmuligheter og ansvar for å ta valg selv. Fordi en faktisk kan velge bort noen av disse materielle godene og velge å bruke tid og krefter på noe annet. Frivillig innsats i lokalsamfunnet. Mer tid rundt egne – og andres – unger.  Mer tid til å skape og gjøre selv – i stedet for å kjøpe. For eksempel. Vi har jo ansvar for mer enn å tjene penger, ikke sant! Vi – som mennesker – betyr mer, kan mer – enn bare å skaffe kroner og ting. Vi husker det, gjør vi ikke?

Og da – og dette må jeg si høyt: Da – midt i dette resonnementet – blir det helt meningsløst og bakvendt å mene at det å velge å trappe ned på «jobbe-for-å-tjene-penger-delen av livet» for å få mer tid til «innsats-for-andre-viktige-formål-enn-å-tjene-penger-delen av livet» skal utløse noen form for offentlig finansiering. NEI! Vi skal ikke betales for å velge gjøre andre viktige ting. Vi skal gjøre viktige ting fordi de er viktige og ta konsekvensene av dette. Hvis alt skal betales, undergraver vi selve fundamentet for valgfriheten. Vi bygger oss et helt bakvendt system dersom alle mulige valg skal finansieres av fellesskapet for at vi skal opprettholde vårt hellige, urørlige, beskyttede privatforbruk – i stedet for ved å regulere litt på dette forbruket.

Vi er rike nok her i kroken, sammenlignet med alt mulig annet. Vi må åpne øynene og se oss om. Vi har allerede et valg og et ansvar for å velge selv.

(Og for å presisere, dette er ikke et argument mot innarbeidede ordninger som betalt foreldrepermisjon ved fødsel eller sykelønn og rett til lønnet fri ved barns sykdom. Det er et argument for at 6-timers dag er en glimrende ordning, som bør normaliseres som en helt ordinær valgmulighet og finansieres av arbeidstakere selv. Det er et argument for den etablerte retten til ulønnet permisjon for foreldre – og mot en innføring av noen form for «foreldrelønn» for å være hjemme og tilstede for egne barn.)