Når politikerne ønsker seg et bestemt folk

Det er alvorlig når politikere forsøker å forme folket eller erklære hvordan «folket» egentlig er. Dessverre ligner slike utspill altfor mye på altfor mye som vi ikke burde ønske å identifisere oss med.

I et demokrati er det folket som styrer, gjennom valg og gjennom representasjon. Teorien er enkel. Demos er folket. Demokrati er folkestyre. Nøkkelspørsmålet er dermed hvem er «folket» – og hvorfor er de det?

Dette er viktige spørsmål. Ikke bare for fordeling av stemmerett og innflytelse, men også for effekten av beslutningene som tas, for hvem som skal være forpliktet av disse. Et stabilt og fungerende styringssystem er avhengig av legitimitet, av at befolkningen har tilstrekkelig tillit til systemet, opplever at de hører til og finner seg i å følge felles regler, basert på denne legitimiteten og tilhørigheten. Vi godkjenner at dette er «vårt» system, «våre» regler, dermed følger vi dem og opprettholder systemet.

Det er klart at det trengs en «følelse av fellesskap» i bunnen for å få dette til å fungere. Å samle landet til ett rike var ikke overstått med verken slaget ved Hafrsfjord eller slaget på Stiklestad. Ideologiske, institusjonelle og kommunikasjonsfremmende nasjonsbyggingsfaktorer har vært sentrale virkemidler for å bygge ett demokratisk fungerende «folk» av folk.

Men det er ikke en akseptabel del av demokratiet når dagens politikere forsøker å forme folket etter en mal de erklærer selv. Eller når de i forkant av en valgkamp forsøker å erklære faste former for folkets fasong og overbevisning. Eller når en i kompliserte politiske spørsmål i ett kjør henviser til såkalte «norske verdier», som om dette både er svaret på alt – og at dette er noe som er det er opp til politikerne å definere. Dessverre er dette noe vi ser mer og mer av for tida.

Når en i tillegg forsøker å forme folket basert på en enhetsreligion – lettvint omtalt som «kristendommen» (akkurat som om det skulle være en gitt og enhetlig størrelse her i verden) – så blir det såpass anakronistisk at en i grunnen må sjekke kalenderen for hvilket århundre vi befinner oss i.

Jeg kan ikke komme på et eneste forsøk på definere substansen av «norsk identitet» som ikke umiddelbart sklir over i parodi. Hvordan skal en nasjon på noen som helst måte over tid kunne forstå seg selv som basert på f.eks. brunost, kvikklunsj, Oddvar Brås skistav eller Nitimens kjenningsmelodi?

Så fort vi løfter noen konkrete elementer opp som «Det rette og ekte norske», så faller det i bakken – fordi vi vanskelig kan tvinge folk til verken å like eller identifisere seg med brunost eller langrenn, og først og fremst fordi demokrati tross alt handler om å få et mangfold til å fungere.

Men forsøk på nasjonal hyllest av ost og staver er tross alt ufarlige. Ingen tar nok skade av litt brunostnasjonalisme nå og da. Det som er alvorlig er den underliggende ideen om at en skal og kan definere og dermed avgrense det norske, enten substansielt (knyttet til gjenstander og fenomener) og/eller ideologisk (for eksempel til bestemte politiske ideologier eller religioner).

For det første er det alvorlig fordi det ekskluderer en rekke mennesker, både fra norskhetsbegrepet – men dermed også fra «folket», fra det demos-fellesskapet som demokratiet vårt skal springe ut fra og fungere for.

For det andre er det alvorlig fordi det dermed undergraver demokratiet som et system som skal håndtere nettopp mangfold og sikre et stabilt og legitimt styre i et samfunn av variasjon og forskjeller.

For det tredje er det alvorlig rett og slett fordi det er totalitært.

Det er klart at i et demokrati kan et flertall vedta både lover og en haug andre fellesskapsbeslutninger. Men et flertall kan ikke vedta en bestemt fellesidentitet på tvers av alle minoriteter. Heller ikke en valgt politiker eller regjering kan vedta eller erklære noe slikt på vegne av «alle». Det hører ikke hjemme i et demokrati.

 

Først publisert på Antirasistisk.no 02.08.17

Kulturkrig og kanoner

Kulturministeren fra Høyre og nestlederen fra Senterpartiet drikker kaffe i sommersola og føler at norsk kultur og såkalte «norske verdier» er under angrep. Det minner oss jo om både kulturminiterens brunostinnpakkede juliehilsen til det norske folk og skoleministerens drøm om en norsk kulturkanon nå i vinter. Og dessverre om en del annet også.

Det hele kunne kanskje blitt avskrevet som ufarlig sommersverming for «koselige ting vi liker i Norge» – dersom slike utspill ikke hadde hatt en historikk og kontekst vi må kjenne og ta ansvar for.

For dessverre: Igjen blir ropet om vern av «norske verdier» begrunnet med det visstnok skumle mangfoldet og de skremmende endringene i samfunnet. Dette er ikke nytt og det er ikke godt nytt. Truslene knyttes alltid til «den andre», de som kommer «utenfra», det som er «nytt». Kanoner som brukes mot mangfold og endring og mot den og de «andre» – det er farlige kanoner.

Videre: Igjen blir disse utspillene basert på en konstruert idé om at fortida er et stabilt og enhetlig reservoar der en kan hente opp råvarer til reetablering av kulturelt enhetlige fellesskap. Men nei, fortida er ikke og var ikke homogen og stabil. Fortida var like mangfoldig som samtida. Homogeniteten er noe de til enhver tid rådende elitene har skapt en myte om, på bekostning av varierende minoriteters egenforståelse og kultur. Hvem er og var minoritetene? Vi kan nevne i fleng: Kvinner, samer, legpredikanter, eiendomsløse, skogfinner, jesuitter, jøder, husmenn, utviklingshemmede, kommunister, reisende, rom-folk, homofile, muslimer, damer i nikab. Lista stanser aldri. Alle kan med! Hvem av disse hører ikke til i det «ekte» norske narrativet før og nå? Hvem skal ut for at enheten og de såkalte norske verdiene skal forkynnes og bevares?

Og: Igjen ser vi også at selveste statsreligionen med den store K-en blir trukket fram som opphav til, begrunnelse for og representasjonen av felleskulturen. Statskirka har vi jo såvidt avviklet, men statsreligionen skal visstnok fortsatt forkynnes som kulturelt fundament, fordi den tydeligvis er «norsk», enhetlig og opphavet til alle vakre verdier. Slik usynliggjøres mangfold og historikk, internasjonale linjer, endring og bevegelse innen både religion og samfunn. Ikke minst tilsløres religionens selvstendighet som religion, trosfellesskap og personlig overbevisning. Kristendommen (i norsk kontekst altså enkelt redusert til den tidligere statskirkelige evangelisk-lutherske norske kirke) – blir utnyttet som politisk virkemiddel, som et a-religiøst kulturelt lim.

Til sammen usynliggjør visjoner om enhetlighet og likhet at all fortid og dermed all fortidig kultur akkurat som samtida har inneholdt annenhet, brudd med det etablerte, endring og motstand – parallelt med undertrykkelse av opposisjonelle og de såkalt annerledes folka, de som ikke passet inn og ikke ble regnet med.

Til slutt må vi huske dette: En haug av de verdielementene enkelte altså lurer på om trenger vern, var i sin tid nettopp opposisjonelle og kritisk orientert. De kom fra outsidere og måtte kjempe seg plass på agendaen. Det er først ettertidas erkjennelser, refleksjon og aktive bruk av disse elementene som har befestet dem som berikelser for fellesskapet, en del av den helheten som anerkjennes som verdifull last. Slik vil det fortsatt være. Kultur og verdier er bruksgjenstander. De lever ved å brukes, ved å bli utfordret, valgt og utsatt for endringer – ikke ved erklæringer om verneverdighet og uforanderlighet.

 

Først publisert i Dagbladet 02.08.2017 Kulturkrig og kanoner

Om begrepene «vi» og «de andre».

Første gang publisert som spaltist i Dagbladet, 26.05.17 - Uviten om betydningen av «vi» og «de andre».

 

Analyser av konstruksjoner av kollektiv identitet og annenhet («vi» og «de andre») er verken selvfølgelige eller overflødige. Slike forståelser er grunnlaget for demokrati, inkludering – og også segregering – og danner basis for fordeling av goder og rettigheter. Derfor må de studeres, skrives om og snakkes om.

*

I Aftenpostens Uviten-spalte skriver fagfolk om det de mener er «dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk». 23. mai setter professor i statsvitenskap Øyvind Østerud andres tematisering av inndelingen av mennesker i «vi» og «de andre» på dagsorden. Han gjør dessverre sin kritikk av dette alt for enkel for seg selv. F.eks. ved å gjøre et nummer av selvfølgeligheter som at mennesker siden tidenes morgen har hatt oppfatninger om seg selv tilhørende ulike «vi»-grupper, avgrenset mot «andre». Klart det. Men at dette er grunnleggende psykologi , som han nevner,(og sosiologi, kan vi føye til) er ikke nok til å avvise analyser. Særlig ikke når hans påpekning av dette fører til at det sentrale i enhver tematisering av slike inndelinger tilsløres. Dette sentrale, som også statsvitenskapen må bry seg om, er to ting; nemlig a) skillelinjer er menneskeskapte og formbare – og b) skillelinjer brukes til å fordele makt, rettigheter og andre goder og ulemper. Dermed er dette politikk og nettopp derfor må slike skillelinjer faktisk analyseres og diskuteres, både faglig og journalistisk – og til og med noen ganger aktivistisk.

La oss ta formbarheten først: For identitets- og annenhetsbegreper er, som mye annet menneskelig, rett og slett konstruksjoner, laget av mennesker, innenfor historiske, kulturelle og politiske kontekster. De har ingen «egentlig» eller «naturlig» opprinnelse. Vi lager dem, igjen og igjen. Og en rekke politiske, administrative – og ikke minst økonomiske – prosjekter handler og har handlet om nettopp å forme «vi»-forståelser. Bygge en nasjon, f.eks. gjennom felles lovverk, skolevesen, språknormering, historieskriving og nasjonal kringkasting, for å nevne noe, eller knytte folk til en merkevare som bringer lojalitet og gjenkjøp. Identitetspolitikk eller identitetsbygging er ikke småtterier. Men også når vi ikke er oss bevisst eller har en plan om at vi skaper identitetsforståelser, så konstrueres de gjennom menneskelig kommunikasjon. Ofte gjennom å gjenta og sirkulere påstander og forståelser om enhet, røde tråder i historien og lange linjer og tradisjoner. Det er ikke noe galt i det, slik bygger vi kultur og fellesskap og sammenhenger for oss selv. Og alle slike prosesser innebærer grenser mot «de andre», – svenskene, danskene, nabokommunen eller de som bruker et annet merke joggesko – ellers hadde de jo ikke fungert.

Men dette kunne jo allikevel vært bare en artig selskapslek, «hvilken gruppe føler jeg meg nærmest i dag…», liksom – hvis det ikke var for det neste momentet, knyttet til fordeling og makt. Det å sette noen i én gruppe og andre i en annen, f.eks. ved å erklære noen som «vi» og noen som «de andre» er ikke en rent indre, psykologisk erkjennelse. Hvem som er «vi» og hvem som er «de andre» er ofte avgjørende for mye annet. Da kan det også bli alvor. Er man først «den andre» er det mye som kan følge av det – og mye som har fulgt av det gjennom tidene: Apartheid, slavehold, utenkeligheten av stemmerett for kvinner eller for eiendomsløse menn, jøder og jesuitters manglende adgang til riket, alle mulige ting som har blitt nektet LHBT-folk, jenter som ikke kan få hoppe på ski, urbefolkningsbarn som ikke får snakke sitt eget språk, tvangssterilisering av reisende som ikke «burde» få barn, oppfatninger om hvem som ikke bør få bestemme over klesdraktene sine selv av den ene eller andre grunnen, papirløse som ikke får ordinær helsehjelp….

Det er dessverre ingen ende på lista over eksempler på folk som ikke var eller er tilstrekkelig lik «oss» til å få ha de samme rettighetene som det gjeldende «vi»; det «vi» som til enhver tid har makt, og som bestemmer reglene for fordeling, definerer grenser mellom «vi» og «de andre» og håndhever reglene. Da blir det helt merkelig å mene at dette skulle være noe vi ikke skal og må diskutere og sette ord på! Og jeg beklager å måtte minne om det, men i ytterste konsekvens har folkemord blitt legitimert med nettopp det at noen er blitt erklært som «de andre», uten livsberettigelse, ikke «som oss».

Og at ytre press virker samlende innad, som Østerud hevder, er bare én versjon av historien. Like gjerne kan vi si at det splitter, skaper mistenksomhet og avstand og det som verre er, mellom folk som tidligere bare var vanlige naboer, jf. Balkan, tidlig nittitall, eller jødene vs. majoritetsbefolkning til nesten alle tider.

Så finnes jo alternativet, da. Og det kan godt hende det faller i den grøfta som Østerud tydeligvis synes at «moral» havner i, men der får vi bare havne, det er greit – for moral må mennesker ha. Menneskene har nemlig i et noenlunde globalt fellesskap klart å uttrykke noe sånt som «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Vi klarer jo å uttrykke universalitet i ord. At vi alle er likeverdige, har samme rettigheter, muligens til og med er i samme båt. Vi klarer bare ikke å leve etter det alltid. Det er en menneskelig svakhet og en politisk utfordring.

Nettopp derfor må skillelinjer mellom «vi»- og «de andre»-konstruksjoner settes på dagsorden. Igjen og igjen.

 

Kanondebatt!!

Skoleminister Røe Isaksen fra Høyre vil ha en norsk kanon.
 
Det hadde jo vært littegrann artigere med kanondebatt hvis
 
- det ikke (nok en gang) hadde blitt begrunnet med det skumle mangfoldet og de skremmende endringene i samfunnet (Kanoner som brukes mot mangfold og endring – det er feil type kanoner)
 
- ikke det var basert på den til enhver tid elitekonstruerte ideen om at fortida er et stabil og enhetlig reservoar der en kan hente opp råvarer til reetablering av kulturelt enhetlige fellesskap (Nei, fortida er ikke og var ikke enhetlig og stabil)
 
- en bare kunne (fortsette å) usynliggjøre at fortidige enhetskonstruksjoner blant annet er basert på samtidselitenes omfavnelser av tidligere tiders opprørske krefter
 
- og likeledes om en kunne (fortsette å) usynliggjøre at all fortid og dermed all fortidig kultur til alle tider har inneholdt annenhet, brudd med det etablerte, samtidig undertrykkelse av de opposisjonelle og de såkalt annerledes folka…
 
I andres fotspor
Som skoleminister tråkker Røe Isaksen forøvrig rett inn i 1990-tallets skoleminister – Gudmund Hernes (Ap) – sine sko. Hans store bekymring for det samfunnsoppløsende ved samtidas endringer, pluralisme, informasjonsoverflod og internasjonale press preget 90-tallets skolereformer og kanontenkning. Frykten ble blant annet formulert slik:
 
«Det rugges ved etablerte sannheter og gamle institusjoner. For barn og unge kan endringene og de hurtige skiftene gi et inntrykk av moralsk relativisme. Når rett og galt eller takt og tone ikke i samme grad er gitt og delt, blir mange barn og unge overlatt til sin egen etiske famling. Barn og unge utsettes for mange og kryssende impulser, med en overflod av informasjon og med trykk fra hele verden mot den lokale og nasjonale kultur. De unge utsettes dermed også for mangfoldig og motstridende verdipåvirkninger.» (Mandat til NOU 1995:9, Vedlegg I: s. 80)
 
Han oppnådde også å inkludere denne ekstremt ambisiøse enhetsfokuserte formuleringen inn i skolens formålsparagraf:
 
«Opplæringa skal [...] støtte opp under eit felles kunnskap-, kultur- og verdigrunnlag [...] i folket»
(Altså – det tas for gitt at dette grunnlaget allerede finnes – og skolens oppgave er å forsterke det).
 
Men det som faktisk er litt artig
Noe av det artige med å diskutere kanonstoff er nettopp at masse av kanonføden faktisk i sin tid var svært opposisjonell og kritisk orientert – og faktisk også hadde sitt svare strev med å bli sett, akseptert og anerkjent i sin samtid. Det er ettertidas omfavning som har gjort det til kanonføde.
 
Og det superartige da- er å spekulere i hva dette egentlig sier om dagens opposisjonelle og annerledes røster. De som forstyrrer enheten sånn for eksempel. De som bryter med ideene om likhet og harmoni. Det som bråker. Roter til. Protesterer. Nekter å godta det forøvrig forkynte fellesbudskapet. Bråkmakerne. De andre.

Nettopp den samfunnsmessige uroen som gjør at skoleministeren ønsker seg en kanon..

Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

 

 

DSC04259Hele denne høsten har vi blitt minnet om høsten 1989, for 25 år siden, da Jernteppet raknet i Øst-Europa. Denne helgen var det 25-års markering for murens fall i Berlin.

Høsten 1989 var jeg selv student i Tyskland. Hadde jeg vært hjemme i Norge hadde jeg nok paradoksalt nok vært mer oppmerksom på dramatikken i Berlin. Dette var tida før nettaviser – og mobiltelefoner var sjeldne. Hvis noe dramatisk skjedde kom det på nyhetene på radio, hvis man nå hadde den på – og i avisene neste dag. Jeg hadde besøk fra Norge og i vertsfamilien min ble det minste barnet akuttoperert den natten. Det var  kanskje ikke så rart at det tok nesten et døgn før jeg fikk med meg hva som hadde skjedd.

Men det hadde skjedd! Muren var åpnet. Utreiseforbudet var opphevet. Det var virkelig Die Wende. En ny tid var begynt.

9. november, 1989, tidligere på dagen – før en kunne vite at murens fall var bare timer unna, var mer enn tusen engasjerte borgere samlet i Berlins kongresshall på Alexanderplatz i Øst-Berlin til diskusjonsforumet «Forum Bildunsnotstand«. På invitasjonen sto det sentrale spørsmålet – Hvordan skal det gå videre med danningen og oppdragelsen til våre barn?

Kanskje kan markeringene nå i høst få oss til å minnes hvor revolusjonerende  den Wendezeit-høsten som ledet fram til 9. november faktisk var? Staten vaklet, samfunnet og folket var i bevegelse, noen fysisk – i gatene og over grensene – og mange mentalt. Folket gikk i gatene og ropte «Wir sind das Volk.» De definerte seg selv som folket – de som skulle bygge og forme samfunnet – selv. Mange grep muligheten til å delta i en åpen diskusjon om hvordan menneskene bør få leve, om hvordan et samfunn bør skapes – om Bildung/danning på mange plan.

Slik beskrives stemningen på Forum Bildungsnotstand, 9. november 1989, av en av deltakerne, Gerd Eggers:

«Es herrscht eine beinahe euphorische Afubruchsstimmung. Endlich soll es möglich sein, eigene Modelle nach eigenen Vorstellungen zu entwickeln und zu erproben. Auch die Erneuerung der Allgemeinbildung wird eingeklagt. Der Mensch soll als Mensch, nicht als «Staatsbürger», als «Schülermaterial» und «unvollkommenes Kind» in den Mittelpunkt der Bildung rücken.»

(«Det hersket en nesten euforisk oppbruddsstemning. Endelig skulle det være mulig å utvikle og utprøve egne modeller etter egne forestillinger. Også fornyelse av allmenndanningen blir tatt opp. Mennesket skal som menneske, ikke som «statsborger» eller som «elevmateriale» og «ufullkomment barn» settes i sentrum for danningen.»)

Etter alt som skjedde denne dagen ble arbeidet videreført i Volksintiative Bildung. Det ble arbeidet med et nytt allmenndanningskonsept – for dette «nye DDR» etter die Wende. Enkeltmenneskets evne til å selv kunne skape et meningsfylt liv ble satt i sentrum. Livsfjern undervisning skulle erstattes av livsnær; ensidig vitenskapsorientering og dominans av lærer og skolebok skulle vike for fokus på følelser og sosiale ferdigheter, metodisk realisert gjennom elevbestemmelse, gruppediskusjoner og rollespill. Bevegelsen fremmet også forslag om et helt nytt fag – Lebensgestaltung – «livsforming».

Statssystemer kan rase sammen. Skole fortsetter dagen etter. Det var klart det ble et stort engasjement rundt hva skolen skulle formidle nå, etter murens og SED-statens fall. Mellomåret – fra oktober 1989 til oktober 1990 var en tid for engasjerte debatter om samfunnsbygging og samfunnsforandring. Mange trodde på å bygge et alternativt Østtyskland, basert på en sammensmeltning av demokrati og fri sosialisme. Mange grasrotinitiativer og engasjerte enkeltpersoner deltok i denne åpne debatten som foregikk på møter og i tidsskrifter. Dette var «Wir sind das Volk» – vi er folket – tida. Før slagordet dreide mot gjenforening – «Wir sind ein Volk

Mange av borgerbevegelsens ideer og tanker druknet i gjenforeningen, da vesttysk lovverk og ordninger ble normen. På skolefeltet kunne imidlertid en del av danningstankegangen leve videre – siden skolepolitikk etter vesttysk lov er et delstatsanliggende. Et Lebensgestaltungsfag ble faktisk også etablert, i delstaten Brandenburg som ligger rundt Berlin. Det har sin egen historie.

*

Vi har brukt mye tid på å tenke og forklare rundt Berlinmurens historie og murens fall nå de siste ukene. Interessen har ofte kommet spontant fra ungene – basert på stoff i avisene eller noe de har snakket om på skolen. Noen ganger har vi voksne fortalt historier og vist fram bilder.  Vi har gransket kart og sett framstillinger av muren og sikkerhetssonene. Vi så glimt fra markeringen ved Brandenburger Tor på nyhetene. Tjuefem år er lenge for dem som er skolebarn i dag. Dette er nær historie – men allikevel fjern nok til at mye må forklares.

Det viktigste budskapet er det samme som folket i DDRs gater høsten 1989 bar med seg og som murens fall beviste:

At samfunn kan formes og forandres. At det teller hva vi mener og gjør. Det er et viktig budskap også for barna i dag.

 

 

 

 

 

Grunnloven, ytringsfrihet og inkludering

 

Opprinnelig publisert her.

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer – og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen – et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår – og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 – for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene – for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. «Men hvorfor ikke damene?» spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. «Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?» Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes…

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på «jobb». For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. «Bare de rike mennene fikk stemme,» forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun – en av våre fattige – som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har – mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv – eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier – men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. «Der står det viktigste,» sier jeg. «Som om ytringsfriheten.» Og vi nøster og nøster i begrepene – ytringfrihet. «Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel,» sier jeg. «Du kan si at regjeringen tar feil.» «Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?» undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. «I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener,» forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: «Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!»

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai – vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate – før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter – og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker – men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, – og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.  



Adgang, medbestemmelse og mangfold.

Innlegget ble opprinnelig publisert her i mai 2013.

Vi går mot 17. mai. Og om et år skal vi feire Grunnlovens 200-års jubileum.

Den norske Grunnloven var et stort skritt for selvstendighet og demokrati. Målt med datidens målestokker var 1814-grunnloven den mest radikale og demokratiske i Europa. Utviklingen i de nesten tohundre årene siden da viser oss imidlertid at demokrati og demokratisk ikke er gitte begreper en gang for alle – men rett og slett en retning for utvikling og debatt. Begrepenes materielle innhold endrer seg. Stemmeretten er utvidet – til også menn uten eiendom, den er utvidet aldersmessig  og – ikke minst –  til kvinner. Begrepet om hvem som har rett til å være med og bestemme over dette landets politikk, over velstand og velferd, fordeling og rettferdighet – har altså endret seg.

Adgangen til riket har også vært under endring – i alle år. Dette gjelder hvem norsk politikk, goder, rettigheter og plikter skal gjelde for. Vi kan fortsatt kjenne skammen over at vår opprinnelige grunnlov nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Men reglene våre for adgang til riket i dag er fortsatt meget strenge – og langt mer intrikate.

Begrunnelsene for de opprinnelige paragrafene var knyttet til den tidens tankegang og kultur. Reglene for stemmerett var som nevnt radikale i sin egen samtid. At man måtte være mann for å ha en betydelig posisjon i samfunnslivet og kunne delta i kollektive beslutninger gjennom stemmeretten var en selvfølge. Samtidig var det også en selvfølge at man måtte være en mann med en viss posisjon, enten ut fra eiendom eller yrke. Dette var de ansvarlige borgerne, det var disse som kunne styre.

Begrunnelsene for adgangsbegrensninger var hovedsaklig kulturelle, sterkt knyttet til skjerming og bevaring av den evangelisk-lutherske statskirkelige religionen som både sto sterkt i folket og i statsstyret. Slik var paragrafen formulert: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

Det danskstyrte eneveldet hadde innført en streng kirketukt med strenge plikter til deltakelse og tilhørighet til kirken. Den sterke koblingen mellom stat og kirke gjennom enevoldstiden gjorde disse adgangsbegrensningene og disse strenge reglene til et gitt og gyldig kulturelt og religiøst fundament for den norske selvstendigheten. Begrensningene gjaldt ikke bare utad. Også innenfor rikets grenser var det strenge rammer for religion. Religionsfrihet har hatt en lang vei å gå i det norske samfunnet.

Kanskje kan vi si at identitetsfriheten også har hatt en lang vei? Kan vi være oss selv på mange måter – og allikevel si at vi er norske, at vi hører til, at vi er en del av fellesskapet? Åpner det norske fellesskapet for et mangfold?

Vi går mot nok en 17. mai. Det er tida for å stryke skjorter og pusse sko – og vaske regnjakker. Og det er tida for å diskutere hva – og noen ganger hvem – vi vil ha med i toget. Hvem skal være med og hvordan skal vi se ut og hva får vi lov til å holde i hendene. Symbolet – ett av mange – på fellesskapet i dette landet, det lange, lange, lange 17.mai-toget som skritter og marsjerer seg fram landet rundt til all slags vær og all slags korpsakkompangement.  Hvordan skal vi se ut, hvordan ser fellesskapet vårt ut?

Vi har gått en lang vei. Det lenge, lenge siden jentene ble en selvfølgelig del av toget. Men fortsatt er demokratiet avhengig av at vi er innstilt på en kontinuerlig debatt og utvikling – demokrati er aldri en statisk endelig «ferdig» størrelse. Vi blir alltid stilt overfor nye og utfordrende spørsmål, utfordringer av det kollektive selvbildet og av gårsdagens politikk. Nye tider med Schengenåpenhet, europeisk økonomisk krise, verdens flyktningeproblemer og stor norsk oljevelstand gir oss utfordringer politisk og moralsk og demokratisk.

17. mai bør være en feiring av demokrati. Og da må debattene og ansvaret fortsatt tas. Hver dag.

Identitet som sperrer for dialog. Om KRLE-forslaget.

KrF ble ikke med i regjeringen i høst, men har kunnet juble over saker i regjeringsplattformen allikevel. Et eksempel er gjenintroduksjonen av K-en som den fremste blant bokstavkameratene i skolens religionsfag.

K-en ble fulgt av en prosentfastsettelse på 55 % av andelen undervisning fasttømret til denne bokstaven. Og begrunnelsen var: vi må kjenne vårt eget, før vi lærer om de andre. Identitet før dialog.

Vi skal tro dem på det. At dette handler om «oss» og «vår kultur». Dette er et prosjekt for fellesidentiteten.Og vi har sett det før. 1990-tallets fagforløper, KRL, ble båret fram av en tilsvarende identitetsdebatt. KRL-debatten var nettopp en strid om definisjonsmakten over vår kollektive identitet – og ikke minst en strid der spørsmålet om grensene for flertallets rett til å definere en slik kollektiv identitet på vegne av og over hodet på minoritetene ble satt på spissen.

KRL-faget var ikke en bærekraftig konstruksjon. Det er heller ikke KRLE-faget, spår jeg, og vi kan i disse dager merke oss med interesse at det visstnok ikke haster for Kunnskapsdepartementet å innføre disse endringene. La oss bruke Kunnskapsdepartementets tenkepause til å gå gjennom saken nok en gang. Jeg vil peke på fem feilslutninger i resonnementene for å meisle fast K-ens posisjon i religionsopplæringen – før og nå.

Første feilslutning er å snakke om identitet som om kollektiv og individuell identitet er to sider av samme sak. Identitet knyttes altså ikke til individet i seg selv, men gjennomgående til individets plassering inn et allerede definert fellesskap med et erklært fundament. Når en krevende samtid stimulerer behovet for tilhørighet og identitet, blir altså ikke dette sett på som åpne kategorier som kan fylles med individuelt varierende innhold, men som noe som i norsk sammenheng allerede har et gitt svar.

Andre feilslutning er det manglende skillet mellom fortid og samtid. Dermed oppnås den oppsiktsvekkende ideen om homogen og sammenhengende kollektiv identitet gjennom århundrer. «Vi» er slik «vi» var og alltid har vært. Ikke sjelden trekkes «den tusenårige tråden» fram for å styrke bildet av en kontinuitet som setter all historisk endring og variasjon knyttet til f.eks. stand, klasse og kjønn til side. Sammen med forrige feilslutning, betyr det at den enkelte ikke bare er uløselig knyttet til et gitt samtidskollektiv – men også til et tilnærmet uendelig fellesskap over tid. Røtter blir dermed en meget beskrivende metafor. «Vi» er rotfestet i konstruksjonen av fortida.

Tredje feilslutning er et manglende skille mellom interessefellesskap og et eventuelt verdifellesskap. Vi kan håpe at et stort flertall av oss har en grunnleggende felles interesse av å opprettholde et samfunn som faktisk henger sammen. Men i denne identitetsdebatten påstås det at denne fellesinteressen forutsetter at en også deler verdier, kultur og identitet. Og da må jo dette naturligvis også formidles i fellesskolen. Dette ble til og med lagt inn i skolens formålsparagraf på 1990-tallet i formuleringen «et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag». Motsatt kan en påpeke at alle fellesskap med ikke-totalitære ambisjoner tvertimot må ta høyde for å være uenighetsfellesskap.

Fjerde feilslutning er sammenblandingen av det nasjonale og det religiøse, nærmere bestemt det kristne i evangelisk-luthersk variant. Dette er nærsynt historie. Relasjonen har aldri vært så enkel. Før reformasjonen var kirken internasjonal. Statskirkeordningen fra etterreformatorisk tid og spesielt fra enevoldstiden innebar en kongestyrt kirke, kirketukt og kristenplikt. Også 1800-tallet innebar store spenninger mellom det etablerte kirkestyret og den nasjonale vekkelsen. Koblingen mellom kirken og det nasjonale er et nytt fenomen, knyttet til det siste århundret av norsk historie.

I tillegg til at dette er selektiv historieskriving, så skiller det ikke mellom det normative og det deskriptive. Den norsk-kristne enheten påstås å finnes, påstås å alltid ha vært der – og framheves som et ideal som dermed bør bevares og videreføres. At skolen bør sørge for at dette skjer, blir da bare sett på som en udiskutabel nødvendig konsekvens.

Femte feilslutning er spesielt artig. Den innebærer en innarbeidet og ofte gjentatt påstand basert på en forvirring om rekkevidden av en pedagogisk læresetning om det kjente før det ukjente. Vi må ha tunga rett i munnen her: Det er helt grunnleggende å kunne skille mellom en slik læresetning uttrykt som en mulig og forståelig læringspsykologisk modell av hvordan læring foregår for et enkeltindivid – og en normativ anføring for hvordan kulturformidling og kulturbygging bør foregå i et samfunn. Det er dette siste vi lager politikk av. Det er dette vi diskuterer når vi velger undervisningsinnhold for skolen vår. Når det gjelder den læringspsykologiske modellen, så må vi jo også huske at alt som er kjent, Asbjørnsen og Moe, the Fox og Bergpreknen – en gang faktisk var ukjent for oss. Også det kjente bygges nemlig gjennom møtene med det ukjente. Og som normerende læresetning for utvalg av lærestoff, gjelder det samme, alt er ukjent inntil det blir pekt på og gjort kjent.

Identitetskonstituerende kulturinnhold er ikke gitt på forhånd. Det blir skapt gjennom et utvalg. Og det blir svært ofte skapt gjennom denne typen sammenblandinger som jeg her har påpekt, der det blir framstilt som om det utvalgte er forhåndsgitt, rotfestet i en evig enhetlig historie og dermed udiskutabelt og apolitisk. Og så får vi da også huske at fastsettelse av slikt felles integrerende kulturinnhold historisk sett ofte har gått på bekostning av minoritetsgrupper. De som har falt utenfor den gjeldende konstruksjonen av «vi», blir nødvendigvis «de andre».

Hvor ender vi så med alle disse feilslutningene? Jeg vil si noe om hva konsekvensen er for dialogmulighetene. Det påstås altfor ofte at identitet er en forutsetning for dialog. Dette er en variant av kjent-før-ukjent-læresetningen – nok en gang overført og gjentatt ukritisk på nye felt. Min påstand er at rekken av feilslutninger sperrer for dialog og motarbeider dermed en bærekraftig og robust utvikling av kollektiv identitet.

Den monomane vektleggingen av «egen kultur» og av «identitet først» og den tilsvarende framstillingen av «de andre» som rett og slett noen helt andre, utenfor det egentlige fellesskapet, skaper et bilde av separate kulturelle enheter uten utvekslings- og utviklingsmuligheter. Altså uten mulighet for dialog og fellesskapsbygging. Toleranse som honnørord gjør det samme, viser oss hvordan evig adskilte grupper burde se pent på hverandre på avstand. Mangfoldet finnes jo; det er det relativt stor enighet om. Men gitt alle feilslutningene nevnt ovenfor, er det ikke rart vi sitter igjen med et segregert kulturbegrep, med gitte og tydelige kulturelle og identitetsmessige enklaver som muligens nedarves, siden vi alle visstnok sitter fast i fortida – og som ikke påvirker hverandre eller endres når de møtes. Dialog blir dermed mellom helt faste og varige enheter og dermed meningsløs. Og toleranse blir bare majoritetens vennlige gest overfor dem som for alltid skal være de andre.

Og det er det ikke-bærekraftige her: At noen – selv om det eventuelt skulle være et flertall – fastsetter fellesidentiteten på vegne av oss alle og dermed sperrer for selve felleskapsutviklingen.

 

 

Innlegget er også publisert på Dagsavisen Nye Meninger – se her.

Om kirkemøtet, meningsmangfold, religionsfrihet og debatt

Kirkemøtet denne uka måtte konkludere med at det ikke ble gjort noe vedtak om liturgi for likekjønnet ekteskap. Alle forslag ble nedstemt.

Det eneste vedtaket i saken som ble gjort, var å slå fast at denne saken ikke er kirkesplittende. Det må vel tolkes som en intensjon – mer enn som en beskrivelse. Men enighet om en intensjon er også en reell faktor, ønsket om å bevare en samling tross uenighet står sentralt. Slik kan mangfoldet av meninger, og debatten fortsette – innenfor en enhet.

Mange menige kirkemedlemmer har reagert med skuffelse. Mange har signalisert på sosiale medier at nå, nå melder de seg ut av Den norske kirke. Nå får det holde.

Dette er interessant. Jeg vet ikke hvilket omfang det har. Sosiale medier er ingen statistisk holdbar meningsmåling, de mest høyrøstede merkes godt, men er ikke nødvendigvis representative. Samtidig kan de med tydelige stemmer ha stor påvirkningskraft. Uansett er det interessant at mange som ellers er tause i kirkeanliggender, tross alt føler Den norske kirke som en så sentral instans i eget liv at medlemskap, selve symbolet for egen identifikasjon med kirken, blir et viktig anliggende ut fra nettopp denne ene saken. Antagelig er det mange små og store saker innenfor det kirkelige, som vi alle ved nærmere granskning ikke nødvendigvis identifiserer oss med. Vi tar allikevel ikke et daglig oppgjør. Men her kommer altså oppgjørene og protestene i bøtter og spann!

Jeg synes det er fantastisk at så mange blir opprørt over Kirkemøtets ikke-vedtak. At like rettigheter for homofile og heterofile er blitt så selvfølgelig for så mange av oss, at vi ikke aksepterer religiøst legitimert diskriminering lenger. Du skal ikke så mange årene tilbake før denne typen diskriminering satt langt dypere i folket enn det faktisk gjør i Kirkemøtet i dag.

For – ja – det ble ikke flertall. Men det var et svært stort mindretall som stemte for en mer likestilt ordning. Dette er nytt. Dette er et framskritt – slik vi som heier på ikke-diskrimineringen og faktisk tror at at dette er den rette veien, definerer framskritt.

Motstanderne viser til Bibelen og sin egen bibeltolkning. Det er har de full rett til. Retten til religionsfrihet er og bør være sterkt beskyttet. Selv flertallets kirke skal ikke få sin tro styrt utenfra.

For mange nordmenn er medlemskapet i Den norske kirke noe de – vi – ikke tar særlig stilling til gjennom livet. Det er der, i bakgrunnen. Vi kommer fra en sterk statskirkelig tradisjon, med et sterkt entydig budskap om kirketilhørighet, en gang med en dansk-norsk enevoldskonge som styrte via kirketukt og -plikt, med strenge begrensninger på religionsfriheten langt opp mot vår tid – og med det siste hundreårets ganske tette sammenblanding av forståelser av nasjonal og religiøs (statskirkelig) identitet.

Det er ikke så lett å skille begrepene når bakgrunnen er slik. Men – vi må allikevel: Vi er alle norske borgere, med stemmerett, ytringsfrihet og rett til å mene det vi vil. Men religionsfriheten gir oss vår individuelle frihet til å være norske og allikevel tro og tvile som vi vil.  For å ivareta den individuelle religionsfriheten skal og bør også hvert trossamfunn være relativt frisatt fra flertallsmeningene. Relativt, altså innenfor gjeldende lov og rett, naturligvis. Diskrimineringslovgivningen gjelder allment, også for trossamfunnene.

Så ja – vi har vår ytringsfrihetsbaserte rett til å være opprørt over kirkens treghet i denne saken. Vi bør si våre meninger og ytre oss i den generelle debatten, gjøre vårt for å påvirke den interne debatten i kirken. Men det er en grense for i hvilken grad den allmenne folkemeningen skal styre kirkens lære, i likhet med andre trossamfunns lære. Derfor må du være innenfor. Ikke melde deg ut. Hvis vi vil bevare en folkekirke i den folkelige betydningen av ordet – slik nå til og med Grunnloven i § 16 omtaler den som – så må vi også som folk mene noe innenfor kirka, ikke bare utenfor. Det å bevare meningsmangfoldet, selv om (eller rettere sagt fordi) det betyr uenighet og fortsatt debatt – er viktig!

Teksten er opprinnelig publisert her.