Folkets makt

For to år siden, 30. august 2015, ble organisasjonen Refugees Welcome Norway stiftet, med vedtekter og interimstyre, midt i et hektisk, krevende og nødvendig krisearbeid, midt i en folkebevegelse, en pågående aksjon som vokste time for time, dag for dag. En tid der folk – selve det mangfoldige, brokete, engasjerte folket – strømmet til fra alle kanter, brettet opp ermene, meldte seg som frivillige, lempet, sorterte, serverte, organiserte, forklarte, trøstet og viste omsorg.

Fordi medmennesker trengte oss  – og fordi det offentlige apparatet vårt og de tradisjonelle organisasjonene ikke strakk til. Da kom folket.

To år etter lever organisasjonen videre, som en paraply med aktive lokalorganisasjoner og  -grupper over hele landet. Integrering, velferd og rettssikkerhet står i fokus. Men først og fremst finnes fortsatt folket, innsatsviljen, viljen, gnisten og energien som skapte folkebevegelsen

Men først og fremst finnes fortsatt folket, innsatsviljen, viljen, gnisten og energien som skapte folkebevegelsen.

Kanskje har vi glemt det – men de samme folka er her fortsatt. Når times get tough, og slik er det jo, så er det dette vi må huske: Vi er de samme, vi er her fortsatt, vi har hverandre. Mennesker vil bidra – med råd, politisk press, vennskap og praktisk hjelp. Noen samler inn og deler ut klær i gratisbutikker, noen arrangerer språkkafé, andre følger opp afghanske unggutter på flukt og stiller opp for familier som kom over Storskog og ble berget mot utsending til Russland takket være iherdig motstand og kamp.

Vi som har jobbet innenfor denne bevegelsen disse to intense åra har opplevd at vi har møtt mange mennesker vi ellers ikke hadde kommet til å møte, medmennesker med erfaringer, kunnskaper og liv ulike våre egne – men med et felles engasjement og vilje til å delta og ta i et tak. Slik dannes fellesskap. Slik dannes samfunn.  Slik integreres et samfunn fra et mangfold. Ved å se at her trengs vi alle, her må noe gjøres, her jobber vi, med alle våre variasjoner – sammen om felles oppgaver.

Vi står på terskelen til et valg. I et demokratisk samfunn er det folkets røst som skal høres. Folkets makt, folkets mening og folkets verdier skal gjennom stemmegiving og valgsystem manifestere seg i stortingssammensetning og regjeringskonstellasjoner, videre i vedtak og virksomhet. Vi har valgfrihet, det politiske partilandskapet gir brede muligheter til å stemme på ulike måter. Det kommer folket til å gjøre.

Men i vår toårsmarkering av en folkebevegelse  og i et politisk klima som har kjølnet og hardnet mer enn jeg klarte å forestille meg den gangen for to år siden, så er denne erfaringen noe vi må holde fast i og knytte håp til. Når motløsheten kan tynge oss i møtet med en politisk retorikk og en praktisk politikk, både nasjonalt og internasjonalt, som lager skillelinjer, øker konflikter og undergraver fundamentale sivilisasjonsbyggende menneskerettigheter – da må vi huske den kraften som fortsatt ligger i folkets valg og vilje.

Vi har vår frihet til å være det folket og de menneskene vi ønsker å være.

Det bevegelsen viste da det gjaldt, det representerer et folk som fortsatt er der. Som kan sette egeninteresser til side og jobbe sammen for menneskeverd, humanitet, verdighet og rettigheter. Vi må huske dette. Vi har vår frihet til å være det folket og de menneskene vi ønsker å være. Vi kan stemme for det vi mener er rett og vi kan handle rett i det praktiske livet – som enkeltmennesker og fellesskap.

Folkebevegelser har beveget verden igjen og igjen gjennom tidene. Én og én og én har sluttet seg sammen til et fellesskap, som har kjempet, handlet, krevet og holdt ut – for det de har trodd på. Da er man ikke lenger bare én og én og en – da er man en bevegelse, en kraft, en makt. Slik har verden endret seg før, slik har seire blitt vunnet. Det vil skje igjen. Skritt for skritt. I en slik historisk kjede av kamper og bevegelser føyer Refugees Welcome-bevegelsen seg inn.

Den tanken er en verdig markering av to års felles kamp.

 

Tidligere publisert på antirasistisk.no

Vi trengs. Vi er verden.

Fredagskveld. Holocaust Memorial Day, 2017.

For en uke siden satt vi «in horror» – mens vi så og hørte en innsettelsestale ingen kunne forutsett. Etter det har det gått slag i slag, beslutning og ordre for ordre, tweet for tweet, uttalelse for uttalelse – alt langt verre, langt mer katastrofalt, galskapsbasert og ytterliggående (og mye mer effektivt!) enn jeg tror noen av oss kunne forestilt oss. (Selv vi som var bunn-skeptiske fra før. Ungene mine sa for nesten et år siden at hvis Trump ble valgt (noe som på det tidspunkt var en uvirkelig tøyseversjon av framtida, rett og slett en vits!) – så fikk vi vel emigrere, – og siden USA har innvirkning på hele verden så fikk vi vel emigrere til månen eller Mars, da. Nemlig…. )

Samtidig, denne uka har vi sett en mobilisering av motkrefter, av krefter – av fellesskap og forsvar av verdier, redelighet, solidaritet og samfunnsansvar som vi alle må ta til oss! Her er vi! USAs parkvesen (!!!), Women’s March, Scientist’s March, medias kritiske motkrefter… grasrota verden over blir inspirert og vekket til handling.

Vi lever i en avkrok av Europa. Jadda. Men vi kan på ingen måte distansere oss fra det vanviddet som er i gang i USA. Ikke bare fordi USA som land har betydning for oss alle – men mest fordi de samme holdningene, de samme standpunktene, de samme inndelingene av folk i verdige og uverdige – våre og «the aliens» – gjenfinnes – også i europeisk og norsk politikk. I praksis og i retorikk.

Det er uansett vårt ansvar. Som borgere av Norge, Europa og verden (slik vi skrev våre barnslige adresser en gang i tida, Guri….. Europa, Jorda, Melkeveien…..jadda, vi hører til. Blant menneskene. Det er her.)

Det er utmattende. Det er alvor. Og det er avgjørende. I dag er det Holocaust Memorial Day. Et minne om hvor alvorlig det KAN gå når verden inndeles i «oss» og «dem», når slike skillelinjer normaliseres, når humanitetsblikket blir tilslørt fordi vi venner oss til en argumentasjon som rangerer mennesker på umenneskelig vis.

Men det har ingen hensikt å minnes fortida med avsky og skrekk hvis vi ikke kan ta ansvar for det som foregår i vår egen samtid.

Vi er så polstret her i avkroken vår. Det er så fredelig. Vi kan klage på været. Vi kan følge med på håndball og bry oss om leppekremer til skiløpere og vurdere om vi skal kjøpe mer eller mindre sjokolade. Takk til oss, liksom. Men når alvoret berører oss – «shakes us, as well» – fordi vi er en del av verden, er en del av menneskeheten – og «dette finner vi oss faktisk ikke i».
Da. NÅ. Da kan vi vokse og ta oppgaven. Kan vi det nå?!

Når begeret er fullt. Når fjerningen av støtte til familieplanlegging og prevensjon for fattige kvinner verden over, når lister basert på begrepet «removable aliens» lanseres, når fjerning av og forbud mot vitenskapelig informasjon fra offentlige tjenester forkynnes, – når begeret kort sagt er fullt.
Da er det fullt også for oss som fortsatt bader i olje og honning.

Og kanskje våkner vi. Selv vi i det polstra hjørnet.
Ser at vi er «the people», «Wir sind das Volk», vi er folket. Vi er rett og slett folk. Som har ansvaret for verden. Som marsjerer, snakker med naboen, strikker luer, deler med hverandre, tar i et tak, hyler i kor, kjemper for rettssikkerhet for alle og reiser oss for vern av unger på flukt, som tweeter og bruker stemmeretten – og organiserer oss, bygger sterke fellesskap.

Presset er sterkt. Vi trengs. Vi er verden.

Despoter og inhumaniteten vinner aldri i lengden. Menneskene og medmenneskeligheten vinner.

La det være vårt bud og budskap til hverandre: Medmenneskeligheten. Humaniteten. Rettsstatsprinsippene som sikrer oss alle. Styrken i dette. Kampen som forener kreftene. Alvoret som vekker oss. Denne tida trenger oss alle.

Fra Håvamål til Tøyen. Gjestfrihet som samfunnsbygging.

Straks er det jul.

Jula startet vel med en liten familie som ikke fikk plass i herberget. Og så startet det nok også med noen kalde nordboere som samla seg og feiret vintersolverv. Blant annet.

Uansett: Gjestfrihet er et sentralt stikkord. Det skal jeg si noe om her i dag.

Og jeg starter med Håvamål:

Eld han tarv/som inn er komen/og um kne kulsar.

Til mat og klæde/den mann hev trong/som hev i fjell fari.

(Dette er en av de aller første strofene i Håvamål, som består av mange slike vers som forteller om hvordan vi bør leve. Visdomsordene er over tusen år gamle, stammer fra førkristen tid og ble overlevert muntlig lenge før de ble nedskrevet på 1200-talet. Håvamål betyr «den høyes tale» – er altså Odins tale. Odin var den mektigste av de norrøne gudene og også guden for visdom og kunnskap, så hans leveregler for menneskene måtte ha en svært sentral posisjon. )

Og hva betyr så dette: Rett og slett: Den som kommer til deg – og har reist langt, fryser og er sulten, han trenger varme og mat. Og – underforstått: det skal vi gi. For det sier rett og slett denne leveregelen.

Gjestfrihet er altså et sentralt ideal i Håvamål. Men gjestfrihet står ikke alene, det er vevd sammen med klokskap, nøysomhet og ære, som også er viktige dyder her.

Siden dette var regnet som Odins ord, så er det lett å tenke at dette er gammelt og norsk og opprinnelig at en kan bli rent stolt. Her er liksom den norske folkesjela. Og jeg som jo vil si noe positivt om gjestfrihet, kunne jo nettopp slå til på en slik kobling, hvordan gjestfrihet er dypt forankret i det såkalt norske.

Men jeg vil ikke gjøre det så enkelt.

For så enkelt er det jo ikke. Gjestfrihet er jo ikke norsk– det er allmennmenneskelig. Bud om gjestfrihet og tradisjon for gjestfrihet, finnes i alle kulturer. Håvamål i seg selv har paralleller i annen gammel visdomstradisjon f.eks. fra Midtøsten.

For gjestfrihet er menneskelig. Det er praktisk. Det ivaretar relasjoner mellom folk og trygger dermed oss alle. Gjestfrihet gjør at vi kan være trygge på at vi blir tatt i mot – når reisa er lang og livet er vanskelig. Det gir stabilitet og forutsigbarhet – slik at vi kan fungere som gode og ansvarlige mennesker selv.

For hva sier gjestfrihet om forholdet mellom deg og meg? Mellom «oss» og «de andre». Og for å presisere det på veien; det er ikke «galt» å operere med begreper om «oss» og «de andre». Vi gjør jo alltid det. Identitet innebærer en form for avgrensning, fra det utenfor identiteten. Noen heier på Vålerenga og noen på Rosenborg. Det er greit nok.

Så lenge vi fortsatt lar fellesskapene vi bygger, bestå av forskjeller, være i bevegelse, være åpne for endring.

Det alvorlige og samfunnsundergravende er nemlig når slike skiller mellom individer og grupper blir absolutte, blir hogget i stein og betong og brukt til å holde folk nede, holde folk ute, nekte folk rettigheter, gradere folks menneskeverd og hindre fellesskap og utvikling.

Gjestfrihet – forstått som nettopp Håvamåls budskap om å «gje eld og mat og klede» til den som har reist langt over fjellet – eller forstått som det nødvendige praktiske arbeidet folk gjorde for å gi varme, mat og klær til dem som hadde reist over hav og land for å komme fram til Tøyen eller syklende over grensa på Storskog – det er det motsatte: Det er ikke skillelinjer hogd i stein og betong. Det er gjensidighet. En gang er det deg – en gang er det meg. Og vi er like, du og jeg. Vi trenger det samme. Vi trenger eld og mat og klede. Sokker til en tiåring, bleie til en toåring, sårstell og en kopp te til bestemor – og et system der retten til å søke asyl og få behandlet sin sak blir ivaretatt. Folk trenger dette og vi forstår at folk trenger dette fordi vi er mennesker – like, likeverdige mennesker med menneskelige behov alle sammen.

Og da dreier det altså seg ikke bare om det praktiske og akutte – eld og klede. Jeg vil presisere at vi trenger også rammer som fastholder politiske og juridiske rettigheter som allmenne rettigheter, for alle.

Det er det som i siste omgang gjør det mulig for oss å gå videre, som skikkelige folk. Som kan leve ordentlige liv. Bli forstått. Ha et hjem. Få en jobb. Få en venn. Bidra i et felleskap.

Gjestfrihet innebærer jo at den ene er i en posisjon der en tar i mot og tar seg av en gjest. Det innebærer en forskjell. Men mest av alt innebærer det et likeverd. Fordi gjestfrihet ikke er basert på veldedig nåde – eller at jeg er så utrolig snill mot deg! Det rett og slett basert på at den som «inn er komen» skal få varme og mat. Fordi han trenger det. Fordi han er som deg. Og i morgen kan det være deg.

Ingen spør om gjesten er i nød eller søker lykke. Og hva er egentlig forskjellen? Han er inn komen – og trenger noe som du kan gi. Sammen hører dere sammen og bygger gjensidighet og et felles samfunn.

Gjestfrihetsrelasjonen innebærer derfor først og fremst likeverdighet mellom vert og gjest. Mellom meg og deg, oss og de andre. Det er derfor dette er så viktig.

Og det var et slik gjestfritt, selvfølgelig, likeverdighetsbasert fundament i folk som kom til syne i fjor høst. Over hele Europa. Applaus på togstasjoner i Tyskland. Utdeling av vannflasker og nødhjelp langs balkanruta. Grekere og frivillige fra hele verden som reddet folk i land langs greske kyster. Som stilte opp da det offentlige og de store organisasjonene ikke strakk til. Da var det selve folket – menneskene – som viste seg – som viste sine – våre – idealer og verdier med praktisk handling. Folk stemte med sine gjerninger. De gjorde det de mente var rett.

Vi har opplevd at myndighetspersoner forsøkte å stemple disse gjerningene. Disse nødvendige gjerningene. Denne omsorgen, tekoppene, ullgenserne, sokkene, klesskiftet til en baby som hadde blitt fraktet i kjølebil gjennom Europa i den samme bomullsdrakta i døgn etter døgn. Stemple disse med et merkelig konstruert begrep – «Godhetstyranni». Godhet ble språklig koblet til tyranni, altså til ond, ensidig maktbruk. Forstått slik at når folk går ut og viser slik praktisk omsorg og gjestfrihet så dannes et retorisk rom der det blir vanskelig å være i mot. Den såkalte godheten blir enerådende, dominerer debatten. Altså den blir «tyrannisk».

Det var jo et ambisiøst forsøk på å stemple og vri debatten..

For jeg vil fortsatt si at – hadde det nå vært så vel! At verden var så enkel. At gjestfriheten eller godheten om du vil – rådet ensidig. At vi bare gjorde vår menneskelige – medmenneskelige gjerning – og delte eld og klede – og grunnleggende politiske og juridiske rettigheter – med dem som trengte det. Vi bare gjorde det.

Bare fordi det er det man gjør når man er et skikkelig menneske i et felles samfunn.

At dette faktisk var den dominerende diskursen.

Men slik er det jo ikke.

Reaksjonen fra folk var spontan og nødvendig – også fordi det var en reaksjon på et system og en debatt som ikke lot gjestfriheten og rettighetsfokuset råde. Slik sett var det overhodet ikke et uttrykk for noen enestående snillhet og godhet. Det var ikke de spesielt «snille» som sto med tannbørstene og matserveringen. Det var – og er – et uttrykk for et nødvendig likeverd og gjestfrihet. Noen trenger det du kan gi.

Og i året som har gått har vi opplevd at den politiske debatten har fortsatt å forsøke å undergrave et slik likeverds- og gjestfrihetsfundament. Det stemples som naivt. Det bygges murer og og gjerder. Det snakkes om trusler mot egen velferd. Begrene endres. En snakker om økonomiske migranter. Lykkejegere. Ankerbarn.

Altså «de» er ikke som oss. De er ikke «folk som i fjell har fari og treng eld». De defineres som « noen andre» og de vil aldri bli som oss. Ikke en del av vårt fellesskap. Skal ikke ha samme rettigheter.

Det farligste med dette er at da bryter vi ned vår egen sivilisasjon.

For da ender vi med å endre premissene for medmenneskelighet og likeverd. Da undergraves etablerte universelle menneskerettigheter. Da løses sivilisasjonen – samfunnet – fellesskapet vårt – opp. Vi isolerer oss i vår lille materielt velutrustede krok – og har ikke eld og klede og likeverd å tilby lenger. Og uten likeverd undergraver vi også vår egen posisjon i verden. Hvis menneskelig likeverd ikke lenger er fundamentet vårt i møtet med «den andre», han som i fjell har fari.

Det er det alvorlige.

Alternativet er altså å starte med det barnslig enkle. Gjestfriheten. Tekoppen. Håvamåls urgamle budskap basert på likeverdet. Det vi deler. At mangfoldet finnes innenfor fellesskapet. Anerkjennelsen av at med ulike historier og ulike egenskaper tilhører vi et felles samfunn der vi gir og får – mottar hjelp og presterer selv og yter tilbake – deler og videreutvikler. Har like rettigheter. Forventer likeverd av hverandre.

Og da er vi ikke bare gjest og vert. Da er vi jamnbyrdige. Og blir venner. Naboer. Kollegaer. Medborgere.

Det er samfunnsbygging.

God jul.

 

(Teksten er basert på mitt foredrag på årets OXLO-konferanse «Flyktninger og arbeid: mangfoldets ressurser og mulighetenes by?» 21. september, 2016)

Desembermelankolien. Og vintersolverv.

Desember er alltid den mest sårbare tida i året. Mest hudløs. Mest i limbo. Mest usikker. Mest søvnmangel. Flest tårer. Mest lengsel. Mest utilstrekkelighet.

Rundt oss er mørket. I oss er lengslene, savnet etter noe som var – eller lengselen etter noe som en gang skal bli, eller – hva vet vi – noe som vi alltid skal lengte etter? Det skal jo liksom være GOD jul og GODT nytt år. Men hvem vet hva som er godt lenger – hvordan definerer vi det lenger i vår postfaktuelle debatt-tid der skillelinjer, grenser, piggtråd og rettighetsforskjeller mellom «oss» og «dem» framheves som et vern av det gode, et vern av verdier! Hvor til og med godhet og medmenneskelighet har blitt latterliggjort og kritisert på ministernivå, som et tyrannisk trekk, en tvang.

Newspeak, here we come. Snu alle våre begreper på hodet – pøs inn faktaforvregninger. Og legg på en dash av dårlig samvittighet for for mange kokosmakroner eller for mye ribbefett som en sjarmerende pietisme-imiterende krusedull på toppen. For syns skyld. Og for å snakke oss bort, igjen og igjen.

Kan det da bli «godt» – eller blir det alltid bare lengslene vi sitter igjen med, uansett – mens vi pynter oss utad med kjekke kvikkaser på twitter og idyll på instagram?

Desembers sårbarhet er også bundet til travelheten – rundt oss, inne i oss, den selvvalgte, den kulturelle, forventningene – egne og andres, som skal sorteres og prioriteres – for vi styrer jo selv så klart, lar oss ikke presse, velger selv om vinduspuss og julekort, økologisk surkål, krans på døra eller en liten lysende Rudolf på balkongen er viktig, vesentlig/ uvesentlig/ midtimellom/ borte/hjemme/uavgjort, men alt SKAL velges og valget stempler deg, skaper deg…. du husker det?

VELG, menneske, velg!

Og uansett hva jeg velger, så står bussene stille i Aleppo, så fryser småbarna i den strømløse leiren på Chios, så drar nye båter over havet, så blir nylig utsendte unggutter rekruttert til Taliban i Kabuls gater, for overleve må de jo – og uansett om jeg velger lite eller mye sukker eller fløte, svibler eller julestjerner til naboene – eller røde eller hvite sløyfer – eller om jeg gir alt jeg eier til ulltepper, telt og varmeovner …, så sitter jeg her og er en representant for den vernede velstanden vår, i denne visstnok veldig verneverdige kroken i verden. Der vi bruker 300 millioner på nyttårsaften-fyrverkeri, for å nevne noe. Uansett hva jeg gjør, så sitter jeg her og er det beskyttede «vi», den skjermede lille gruppa som kan velge og dermed også er dem som svikter.

Og uansett hva jeg selv velger akkurat i dag, så blåser kalde, mørke vinder over det politiske landskapet både i Norge og i verden, det velges politiske ledere som undergraver fakta, menneskeverd og likeverd med et smil om munnen. Og som snakker og skriver og blogger og smiler og deler og liker og konstruerer troverdighet og sannheter som det passer dem

Og årets slutt og desembers travelhet, forventninger og krav bidrar også til tilkortkommenheten. Små mennesker på jorda, nok et år er gått, nok et år i gave. Hva gjorde vi med livet, hva ga vi tilbake dette året, hvordan brukte vi årets muligheter?

Sårbarhet.

Desember.

Samtidig. Samtidig. Nå: I dag snur sola.

Det er da noe som er verdt å klamre seg til da allikevel, midt i mørket og de kalde vindene. Håpet. Lyset. Våren – en gang der framme. Til og med noen solfylte januardager hjelper til. Igjen og igjen viser naturen sin evne til å føre oss videre, gi livet nye sjanser, nye muligheter for vekst og endring.

Og rett der rundt hjørnet står det nye året. Det er nok av oppgaver og utfordringer å ta fatt på. All desembers melankoli og lengsel og kalde vinder bare understreker alvoret i dette.

I dag snur sola. Det skal bli bedre. Jeg må tro det.

Noe tar tid. Det går ikke av seg selv, slik sola, frøene, varmen, jordsmonnet, trekkfuglene og meitemarkene holder naturmaskineriet, håpet og veksten i gang, rundt og rundt, år etter år. Så raskt og så organisk-automatisk er det ikke i menneskesamfunnet.

Naturkreftene strekker ikke til i menneskesamfunnet – her må det menneskekrefter til!

Vi må ville og velge. Vite og mene. Stå for noe. Og vi må gjøre det sammen.

Desembermelankoliens sårbarhet og utilstrekkelighetsfølelse, knyttet til det ene lille mennesket som bare, bare er én.., må kompenseres ved at vi sammen står for det gode, for solidariteten, for fordeling, for vern av menneskerettigheter og anstendighet. Da er hvert ord, hver tekst, hvert slagord, hver tweet, hver klapp på skuldra, hver hjelpende hånd, hver fordelingsforbedrende gjerning, hver støtteerklæring og hvert skritt vi går, ikke bare ett skritt alene, én røst alene – men et skritt i et tog som bygger seg større og større, en røst i et kor som synger seg kraftigere og kraftigere, et bidrag i en stor helhet for å bevare et menneskeverdig samfunn.

Mennesker kan bygge gode samfunn. Sammen. Det spiller en rolle hva vi gjør.

Vi er alle en. Vi er mange. Sola snur.

 

Når mørket er som mørkest…

Luciadagen og juletida her i nord handler mye om å tenne et – og mange – lys mot mørket som omgir oss. Mørke og kulde og kamp mot naturkrefter har vi mye erfaring med, vi som bor i denne vesle avkroken av verden langt mot nord. At lys må tennes og varme gjøres opp – for at vi i det hele tatt skal overleve – og for at vi skal kunne ta vare på hverandre, det vet vi jo, innerst inne.

Kanskje har vi glemt hvor hardt livet egentlig kan være – her vi har pakket oss inn i glava-fylte hus, med flislagte bad og varmepumper og har et oljesmørt velferdssamfunn som polstrer oss så godt at folk  til og med gidder å bruke energien sin på fikst formulerte iritasjoner over at marsipangrisene visstnok ikke følger kalenderen.

Når perspektivet blir så snevert – så er det ikke rart at de store kampene går oss forbi. Nærsynthet er trygghet. Fokusere på det vi kan strekke hendene ut til og ordne selv, eller eventuelt slå sure kommentarer om at «sånn er det blitt, gitt». Mye trygghet i det.

Så slår det oss allikevel i en mørk desembermorgen i en skoleaula – eller i skumringen i en barnehagegarderobe, der unger som snubler i side skjorter nok en gang synger seg rett inn i hjertet og viser oss hvor sårbare vi er. Der er lyset – i mørket. Det lyset vi trenger, i den mørkeste desembertida, der vi går oss vill i nettbutikker og gløgg og girlandere og reklamekataloger som forteller oss at auberginefargede juleduker er det rette i år….

Det er snørrete unger i strømpebukse og hvit skjorte bakfram som lyser opp og viser oss vei. Fordi de er små. Fordi de er sårbare. Fordi sangen er vakker og enkel. Fordi de trenger oss – og vi trenger dem. Og fordi budskapet er det sentrale:

Lyset mot mørket. Lyset som skal berge oss, fordi vi deler det og trenger det sammen.

For ja, gode folk. Verden er fortsatt forferdelig vanskelig. Livet er fortsatt forferdelig hardt. Utenfor glavavarmen og marsipandiskusjonene og aubergine-dukene, som vi klamrer oss til.

I dag sender sivilbefolkningen i Aleppo sine siste farvel til verden. Sine siste farvel! En ødelagt by. Og nå kommer henrettelsene. Svart senker natten seg.

I dag famler ungdommer vi ikke stilte opp for, med sine første dager i et farefylt Afghanistan, for mange et land de aldri har bodd i selv. Fanget, sendt ut, alene. Natten er mørk og stum.

I dag sulter barna i Jemen. I dag bor over 60 000 flyktninger i elendige leire i Hellas, 200 000 i Italia. Skyggene truer.

Og i dag går nye båter over Middelhavet. La alle komme over i live!

Det er brutalt å la den vanskelige verden få være synlig for oss. Kontrasten til våre trygge julegater og julehjem blir så ekstrem at vi knapt nok makter det. Det er forståelig at vi ønsker å lukke øynene i vår følelse av maktesløshet.

Men – «Når mørket er som mørkest og ingen klokker slår (og her låner jeg i vilden sky Odd Nordstogas tekst) – da virker det som natten har vart i hundre år…» – det er da vi ikke kan være tause .

Det er da vi må huske vår oppgave på jorda.  La lyset mot mørket minne oss om det. At det vi er satt her på jorda til, er å ta vare på.

Ta vare på hverandre.

Beskytte et barn.

Verne mot det onde.

Rekke ut en hånd til en venn.

Hjelpe en ukjent.

Ta vare på jorda.

Gi skjul til den som er på flukt.

Dele brød og ild med den som er på vandring.

Bære byrdene for hverandre.

 

Hvis vi ikke lenger husker at det viktigste vi gjør, er å TA VARE PÅ, da mister vi vår egen menneskelighet.

Da slukker lysene.

Men det lar vi ikke skje.