Verden er krevende – hva kan vi si til ungene?

Publisert som spaltist i Dagbladet 12. juni.

Hvordan, når – og hvorfor, egentlig – skal vi snakke med ungene våre om verden?

«Jeg synes det er så mye som går galt nå». Tiåringens oppgitte utbrudd midt i matpakkesmøring og pakking av sekk, mens klokka går en tirsdags morgen. Dette er samme ungen som for over et år siden – da et virkelig valg av Trump fortsatt muligens kunne regnes som en dårlig vits – foreslo at hvis nevnte kandidat ble valgt, så burde alle egentlig evakuere til Månen eller Mars, innsiktsfullt basert på tanken om at et slikt valg ikke bare ville være katastrofalt for USA, men for hele kloden.

Men så er det ikke bare Mr. Fake News som er ute og går på morgennyhetene og i avisbunken, da. Det er krig og forfølgelser, bombing av barn, global oppvarming, drukning i Middelhavet, Standing Rock, dødsstraff og Nord-Korea, Manchester, Kabul og London Bridge, mobbing og kroppspress – og for mye plast i havet.

Verden og utfordringene overvelder oss. Det er klart det er for mye. Uansett om du er førti eller ti år. Og tida er knapp, skolen starter om et kvarter, storebror har tentamen og i kveld er det fotballkamp. Hvordan, når – og hvorfor, egentlig – skal vi snakke med ungene våre om verden?

Spørsmålene har ikke ett, men mange svar. Men for det første – som foreldre har vi blant mange, mange andre ansvarsfelt faktisk også ansvar for politisk oppdragelse, samfunnsmessig bevisstgjøring av egne unger. Vi har absolutt mye vi skal og må; sørge for tran og tannpuss, slutte med smokk og begynne med sykkelhjelm og argumentere mot snus – og høre i engelske verb og ha med regntøy. Ja, livet er fullt. Men familien er ikke bare en servicestasjon for å sørge for materielt påfyll og at døgnets og ukas timeplan blir fulgt og så legge litt kos på toppen. Familien og foreldre/foresatte er også den primære plattformen for barnas skritt ut i den lille og den store verden, ut i samfunnet, ut i mylder og mangfold og krav og kaos utenfor hjemmets vegger og vern.

Å bli stor og voksen og klok og ansvarlig er ikke noe som skjer verken på 18-årsdagen eller noen annen enkeltdag. Det er en prosess, skritt for skritt; livet som leves, tankene som tenkes, samtalene som føres. Derfor er det vårt ansvar som foreldre.

Når temaet politisk oppdragelse settes på dagsorden, så er fokus gjerne på skole og barnehage, læreplan og profesjonalitet. Men, igjen, primæransvaret ligger på familien og foreldrene. Det er der vi alle starter. Krevende, men sant. Det vi gjør, den samtalen og den veiledningen, det fellesskapet og den støtten som gis, eller ikke gis, i hjemmet har virkning på veien videre. Som foreldre skal vi skal ikke bare oppdra rike, beskyttede barn i materiell velstand. Vi må også vise dem at samfunnskunnskap og engasjement teller. Vi har ansvar for å oppdra ansvarlige verdensborgere som forstår at verden trenger dem – ikke bare fordi de har lært det på skolen, fordi det står i læreplanen, fordi de har hatt det i lekse, men også fordi de har sett at dette er noe som vektlegges i hjemmet og blant mennesker de har nær seg.

Barn blir langt oftere omtalt som «objekter» for politikk, som noen som politikken omhandler og gjelder, enn som egne aktører. Vi diskuterer barnehageplasser, kontantstøtte, barnevern og skolepolitikk som politiske tiltaksfelt som omhandler barn – men uten at barn selv regnes med som aktører.

Men skal en møte framtida på egne bein, så må en være en aktør. En må ha kunnskap og en må ha trening i å reflektere og ta standpunkt. Mennesket, store og små, er til som «mennesket-i-fellesskapet». Vi er sosiale, ansvarlige, samfunnsbyggende – sammen. Vi er ikke bare løsrevne, rettighetshavende og forbrukende individer. Og barnet i familien skal gå inn i og selv skape mange, mange nye fellesskap gjennom hele sitt liv – og finne sin plass og sitt ansvar.

Det finnes en vedvarende pedagogisk myte om det frie barnet som danner seg selv. Dette kan knyttes til Roussaus idé om naturbarnet som skulle skjermes mot sivilisasjonens skadelige påvirkning. Vi kan også knytte det til (post-)moderne individorientert tenkning som fristiller barnet fra slekt, tradisjon og kontekst; vi vektlegger – med rette – at barna våre skal skape sin egen vei og ikke føle at de er pålagt å kopiere foreldres veivalg og meninger. Myten om naturbarnet er vakker, kanskje – men en myte like fullt. Det kontekstfrie barnet finnes ikke.

Å gi barnet frihet og rett til å finne sin egen vei, må innebære både å vise barnet verden, ledsage i forståelse og vise muligheten for å ha og stå for ulike meninger.

Dette inkluderer fundamentale verdier som respekt for ytringsfrihet og demokrati og vektleggingen av skille mellom sak og person. Vi må kunne vise barna at vi kan godt ha en saklig uenighet selv om vi har en nær personlig relasjon. Dette er blant de grunnleggende elementene vi kan velge å formidle til våre barn og som i langt større grad støtter opp om selvstendighet enn det å legge lokk på saker, snakke om «noe enklere» og/eller usynliggjøre egne standpunkter.

Naturbarnmyten fristiller foreldre fra ansvar på samme måte som tidsklemmestress-paradigmet vårt og vår institusjonalisering av det pedagogiske ansvaret for politisk oppdragelse. Tanken blir at enten utvikler barnet sin bevissthet og ansvarsfølelse selv – eller så tar skolen seg av det. Uansett skal jeg som foreldre ligge lavt og ikke påvirke for mye. Dette advarer jeg altså mot. Å ligge lavt, unngå temaer, å ikke ha tid – er like mye et signal om voksenhåndteringen og blikket mot verden som det å gå inn i temaer. Men da er det et signal som nettopp legitimerer avstandstagen og ansvarsfraskrivelse. Er det den ballasten vi skal gi barna med på veien?

Når barn blir drept i det de går ut av et konsertlokale, da står verden stille og skrekken senker seg over oss – og da stiller Supernytt og barnepsykologer opp med råd om hva vi bør si og hvordan vi bør snakket med barnet vårt. Det er bra. Vi trenger alle råd i kriser. Og barna må få vite både at vi vet og at vi vet noe å si.

Du kan være ganske sikker på at barn i de fleste aldre får vite om det verste også dersom du holder munn. Men da mister de din stemme, din medrefleksjon, trøst og forklaring. Så lytt og bruk rådene.

Men verden er ikke bare akutte kriser. Vi våkner alle når de forferdelige tingene skjer – og vi vet at det må snakkes om. Men dersom krisene og katastrofene blir den eneste anledningen for å formidle kunnskap og undring over verden til og med ungene våre, så skaper vi et alt for krevende verdensbilde for dem. Krisene er jo tross alt fortsatt unntaket. Hverdagspolitikken er grunnsteinene. Derfor må samfunn, ansvar, demokrati og debatt også være en del av den dagligdagse samtalen med barn og unge i hjemmet, ikke bare når bombene går av. Det må vi ha tid til og rom for. Vi skal være et filter som bidrar til å tilpasse til barnets alder og personlighet – men samtidig også en kanal som åpner opp, tydeliggjør, forståeliggjør og forklarer.

Verdenskartet vårt over kjøkkenbordet er fillete i hjørnene, så hardt brukt er det, måltid etter måltid – der kan vi forklare og se sammenhenger, historisk, politisk, geografisk. Ukraina, Venezuela og Libanon blir konkrete steder fordi vi vet hvor de ligger – kan se sammenhenger i tid og rom. Hverdagslivssamtalen må være fundamentet som gjør at vi takler de akutte krisene bedre. Ikke minst gir hverdagslivssamtalene håp fordi de viser at vi er mange som tar ansvar for utfordringene i verden, lokalt og globalt, skritt for skritt, dag for dag. Det er et viktig budskap til barn og unge.

Håpet ligger i ansvaret, debatten og fellesskapet. Der er det mange som bidrar. Der kan en være med. Vi kan snakke om frivillige organisasjoner på alle nivåer, om offentlig debatt i media og ansvar i skolegården, om valg til Storting og om FNs ansvar og fundament. Verden, samfunnet og politikken handler ikke bare om det vonde og skrekkelige. Det handler også om menneskets vilje, mot og samarbeidsevne. Og håp.

De gode samtalene kommer sjelden på bestilling eller etter en fastsatt timeplan. Plutselig er vi der – følger hverandres tanketråder og reflekterer sammen rundt noe viktig. Vi voksne får ballen i fanget, kan bruke anledningen til å utdype mer om bakgrunn, historie, verdier og muligheter. Vi kan spørre hverandre, tenke over hva som er viktig, riktig og mulig. Men vi må gripe dagen og øyeblikket. Akkurat da. For å klare dette må vi også legge til grunn at familieliv faktisk tar tid. Familieliv kan ikke bare være en restkategori som en bare tar seg tid til når alt annet er levert og gjort.

Med dagens fokus på alt som skal presteres og leveres utenfor familielivet fratar vi oss ofte et rom for den indre samtalen i familien utover å få kabalene til å gå opp slik at vi fortsatt kan levere alt det vi skal ut av hjemmet hver dag.

En fundamental oppgave i omsorgen og oppdragelsen av et barn er å gi barnet bevissthet om at det teller hva de gjør med livet sitt, dag for dag – og i livet som helhet. Vi er alle små, men med en bevissthet om at de små skrittene i livet teller og at store skritt også er mulig, mobiliserer vi barn – og kanskje også oss selv – til å leve ansvarlig. Dette er et opprør mot å videreføre vår innarbeidede, undertrykkende kulturarv symbolisert med Jantelovens bud om at du «ikke skal tro at du er noe». Det er å vise barn – vise mennesker – at alle skal tro at de er noe. At det teller det hver og én gjør. Du er ansvarlig for dine ord og handlinger. Bare aktører har ansvar. Menneskeheten har hatt omfattende oppgjør med brikke-tankegangen, med ideen om at en «bare» er en viljeløs og ansvarsfri brikke i et system. Over alt har Nürnbergdommene blitt selve symbolet på at vi ikke aksepterer ugjerninger legitimert med ordrer og passiv lydighet. Dette må også være budskapet vi møter barna med.

Dagens overveldende medieformidling, vrimmel av virtuelle virkeligheter og mulighet for å oppleve seg selv som aktiv bare en «liker» en post i sosiale medier – kan redusere noen og enhver til en klikker og kikker til tilværelsen – i stedet for en aktør. Men vi kan ikke bare være tilskuere og emotikon-leverandører til verden. Det skylder vi barna – og det skylder vi samfunnet. Det å tro at en er noe, er ikke å heve seg over andre. Det er å ta ansvar. Da trenger vi å kjenne systemene, rettighetene og demokratiets muligheter. Dette er politisk oppdragelse. Det er det vi bygger på.

Samtidig hører det med at i unntakstilfeller gjelder også systemenes nødutganger. Noen ganger må vi til og med må lage bråk og gå mot autoritetene – fordi det er det som er nødvendig og ansvarlig. Lydighet er ikke alt. Tør vi lære barna våre det? Selv innen det postmoderne er barns lydighet og tilpasning fortsatt et formidlet ideal. Det er fredelig når barna bare hører etter og ikke stiller spørsmål og stiller krav. Men er det en farbar vei? Vi vil jo ha et klokt, reflektert og demokratisk samfunn. Det er det beste grunnlaget for å håndtere kriser, utfordringer og hverdagspolitikk. Opplysning og refleksjon må da naturligvis være grunnleggende i skole og andre samfunnsinstitusjoner. Men familiene og hjemmene som barnas første og nærmeste arena må være selve kjernen. Det er der alt starter.

Unger som skal vokse opp til å greie seg selv må ha med seg en ballast hjemmefra som dreier seg om mer enn å kunne smøre egen matpakke, levere lekser i tide og selv kunne bestille spinnere på nett. De må bli snakket med som framvoksende aktører som har rett på informasjon og refleksjon – og plikt til å ta stadig mer ansvar selv. En bevissthet om foreldres grunnleggende ansvar for å oppdra ansvarlige samfunnsborgere er avgjørende for oss alle.

Om begrepene «vi» og «de andre».

Første gang publisert som spaltist i Dagbladet, 26.05.17 - Uviten om betydningen av «vi» og «de andre».

 

Analyser av konstruksjoner av kollektiv identitet og annenhet («vi» og «de andre») er verken selvfølgelige eller overflødige. Slike forståelser er grunnlaget for demokrati, inkludering – og også segregering – og danner basis for fordeling av goder og rettigheter. Derfor må de studeres, skrives om og snakkes om.

*

I Aftenpostens Uviten-spalte skriver fagfolk om det de mener er «dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk». 23. mai setter professor i statsvitenskap Øyvind Østerud andres tematisering av inndelingen av mennesker i «vi» og «de andre» på dagsorden. Han gjør dessverre sin kritikk av dette alt for enkel for seg selv. F.eks. ved å gjøre et nummer av selvfølgeligheter som at mennesker siden tidenes morgen har hatt oppfatninger om seg selv tilhørende ulike «vi»-grupper, avgrenset mot «andre». Klart det. Men at dette er grunnleggende psykologi , som han nevner,(og sosiologi, kan vi føye til) er ikke nok til å avvise analyser. Særlig ikke når hans påpekning av dette fører til at det sentrale i enhver tematisering av slike inndelinger tilsløres. Dette sentrale, som også statsvitenskapen må bry seg om, er to ting; nemlig a) skillelinjer er menneskeskapte og formbare – og b) skillelinjer brukes til å fordele makt, rettigheter og andre goder og ulemper. Dermed er dette politikk og nettopp derfor må slike skillelinjer faktisk analyseres og diskuteres, både faglig og journalistisk – og til og med noen ganger aktivistisk.

La oss ta formbarheten først: For identitets- og annenhetsbegreper er, som mye annet menneskelig, rett og slett konstruksjoner, laget av mennesker, innenfor historiske, kulturelle og politiske kontekster. De har ingen «egentlig» eller «naturlig» opprinnelse. Vi lager dem, igjen og igjen. Og en rekke politiske, administrative – og ikke minst økonomiske – prosjekter handler og har handlet om nettopp å forme «vi»-forståelser. Bygge en nasjon, f.eks. gjennom felles lovverk, skolevesen, språknormering, historieskriving og nasjonal kringkasting, for å nevne noe, eller knytte folk til en merkevare som bringer lojalitet og gjenkjøp. Identitetspolitikk eller identitetsbygging er ikke småtterier. Men også når vi ikke er oss bevisst eller har en plan om at vi skaper identitetsforståelser, så konstrueres de gjennom menneskelig kommunikasjon. Ofte gjennom å gjenta og sirkulere påstander og forståelser om enhet, røde tråder i historien og lange linjer og tradisjoner. Det er ikke noe galt i det, slik bygger vi kultur og fellesskap og sammenhenger for oss selv. Og alle slike prosesser innebærer grenser mot «de andre», – svenskene, danskene, nabokommunen eller de som bruker et annet merke joggesko – ellers hadde de jo ikke fungert.

Men dette kunne jo allikevel vært bare en artig selskapslek, «hvilken gruppe føler jeg meg nærmest i dag…», liksom – hvis det ikke var for det neste momentet, knyttet til fordeling og makt. Det å sette noen i én gruppe og andre i en annen, f.eks. ved å erklære noen som «vi» og noen som «de andre» er ikke en rent indre, psykologisk erkjennelse. Hvem som er «vi» og hvem som er «de andre» er ofte avgjørende for mye annet. Da kan det også bli alvor. Er man først «den andre» er det mye som kan følge av det – og mye som har fulgt av det gjennom tidene: Apartheid, slavehold, utenkeligheten av stemmerett for kvinner eller for eiendomsløse menn, jøder og jesuitters manglende adgang til riket, alle mulige ting som har blitt nektet LHBT-folk, jenter som ikke kan få hoppe på ski, urbefolkningsbarn som ikke får snakke sitt eget språk, tvangssterilisering av reisende som ikke «burde» få barn, oppfatninger om hvem som ikke bør få bestemme over klesdraktene sine selv av den ene eller andre grunnen, papirløse som ikke får ordinær helsehjelp….

Det er dessverre ingen ende på lista over eksempler på folk som ikke var eller er tilstrekkelig lik «oss» til å få ha de samme rettighetene som det gjeldende «vi»; det «vi» som til enhver tid har makt, og som bestemmer reglene for fordeling, definerer grenser mellom «vi» og «de andre» og håndhever reglene. Da blir det helt merkelig å mene at dette skulle være noe vi ikke skal og må diskutere og sette ord på! Og jeg beklager å måtte minne om det, men i ytterste konsekvens har folkemord blitt legitimert med nettopp det at noen er blitt erklært som «de andre», uten livsberettigelse, ikke «som oss».

Og at ytre press virker samlende innad, som Østerud hevder, er bare én versjon av historien. Like gjerne kan vi si at det splitter, skaper mistenksomhet og avstand og det som verre er, mellom folk som tidligere bare var vanlige naboer, jf. Balkan, tidlig nittitall, eller jødene vs. majoritetsbefolkning til nesten alle tider.

Så finnes jo alternativet, da. Og det kan godt hende det faller i den grøfta som Østerud tydeligvis synes at «moral» havner i, men der får vi bare havne, det er greit – for moral må mennesker ha. Menneskene har nemlig i et noenlunde globalt fellesskap klart å uttrykke noe sånt som «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Vi klarer jo å uttrykke universalitet i ord. At vi alle er likeverdige, har samme rettigheter, muligens til og med er i samme båt. Vi klarer bare ikke å leve etter det alltid. Det er en menneskelig svakhet og en politisk utfordring.

Nettopp derfor må skillelinjer mellom «vi»- og «de andre»-konstruksjoner settes på dagsorden. Igjen og igjen.

 

Fullverdige liv?

Første gang publisert som spaltist for Dagbladet, 25.05.17: Lever du fullverdig?

 

«Fullverdig liv», har unge Sterri lansert som begrep. Det er brakt på banen. Da kan vi kjøre debatt.

Vi kan jo ta det som en utfordring alle sammen. Lever du fullverdig? Hadde du en fullverdig dag i dag? På hvilken måte – eller why not? Ble det litt mye sjokolade, eller har du litt vondt i ryggen om dagen, krangla du med kjæresten – eller somla du bort for mye tid på telefonen og «glemte å trene»? Slapp av – vi skal ikke ta livet av deg for en dårlig dag eller to – men du kan jo føle deg litt mislykka i hvertfall. Så har vi som samfunn oppnådd noe, markert noe. Eller?

«Fullverdig», altså. Da skal man være både verdig – og rett og slett «full av verdighet»? Men hvor kommer den verdigheten fra? Etymologisk er det jo nærliggende å ty til begrepet om menneskeverd – men hvem kan vi erklære som full av menneskeverd og hvem er rett og slett bare litt sånn halvfull, eller knapt så det dekker bånn?

Det virker jo umiddelbart litt viktig å vurdere målestokken her, da! Hvordan måles verdighet? Hvordan måles menneskeverd?

Men kanskje det ikke måles i oss selv. Kanskje det ikke er en prestasjon, ikke sant… Kanskje våre famlende, halvveise, somewhat mislykka forsøk på å skrape sammen dagenes meningsfylthet, av bits and pieces, ups and downs… – allikevel ikke er det som skal måles og veies, verken av Sterri, Gud eller skatte-etaten eller hvem det nå er som står for denne målinga.

Kanskje er det i den aller, aller minste mikrobestandelen, i det aller mest grunnleggende det ligger? I selve eksistensen og erkjennelsen av at man er. I blikket fra den andre, i blikket fra fellesskapet, i inkluderingen og anerkjennelsen, uansett – i det aller minste, i det å være og bli sett. Kanskje kan vi gå så langt at det er i selve anerkjennelsen som en som er verdig – at verdigheten ligger?

Menneskeverdet ligger i inkluderingen, i den andres blikk. Ikke i mine kognitive evner, mitt nettobidrag til BNP eller i noen av de andre kreative forslagene unge Sterri deler med oss.

Hva om det er der vi er:

Menneskeverd er noe vi skaper – i fellesskap.
Verdighet er noe vi skaper – i fellesskap.
Fullverdige liv er noe vi skaper – i fellesskap, i våre blikk på hverandre, i våre anerkjennelser.

Eller – altså, faktisk fullt mulig, et helt reelt valg vi har: Fullverdige liv, verdighet og menneskeverd er noe vi undergraver, underkjenner, erklærer som mindreverdig – og eventuelt fjerner… – ved de andres blikk. Ved våre felles blikk – som dømmer.

Skjevt Brennpunkt om Storskog

Det var ikke sykler som kom til Norge over Storskog, det var mennesker. 5500 individer.

Det er helt strålende at «Brennpunkt» setter sitt skarpe søkelys på håndteringen av flyktningankomstene over Storskog i fjor vinter og på konsekvensene for relasjonen til Russland. Men den beretningen som ble formidlet fra NRK 28. mars var både mangelfull og skjevt vinklet.

Vinkling og omfang har naturligvis NRK full anledning til å velge, men det er behov for å utfylle bildet. En hovedinnvending er hvordan den politiske og praktiske håndteringen av flyktningankomstene i all hovedsak framstilles som knyttet til et kapasitets- og logistikkproblem – for Norge – i tillegg til å ha en utenrikspolitisk side overfor Russland.

En alternativ vinkling ville være å synliggjøre at dette handler om enkeltmennesker på flukt, mennesker som søker trygghet, barn og voksne som trillet sykler over en grense så langt nord og øst som en kan tenke seg i Norge i høst- og vinterkulde. Uansett politisk syn på innvandringsregulering og asylpolitikk, så er dette mennesker med egne liv og rettigheter. Dette er mennesker som fortsetter å være på flukt når Norges kapasitetsutfordringer løses av daværende statssekretær Jøran Kallmyrs kjappe grep og beordringer. Reportasjen het, symptomatisk nok, «Sykkelberget», og vi ser avslutningsvis at berget av sykler destrueres og fraktes bort. Men det var ikke sykler som kom til Norge, det var mennesker. 5500 individer.

Dette fører oss videre til den ensidige framstillingen av juridiske aspekter ved Storskogsituasjonen. Professor Peter Thomas Ørebech får redegjøre for sine synspunkter på grensehåndteringen uten at alternative synspunkter fremmes. Jøran Kallemyr får skryte av at Justisdepartementet kjørte gjennom en rekordrask saksbehandling av lovendring – en hurtighet som i alle andre sammenhenger ville og burde bli møtt med kritikk for å være uforsvarlig og udemokratisk.

Vi må stille spørsmålet om hvorfor «Brennpunkt» underkommuniserer det juridiske aspektet fra flyktningenes synsvinkel. Juss handler ikke bare om hva en nasjon kan tillate eller forby med hensyn til egne grenser, men ikke minst også om rettssikkerhet for individet og enkeltmenneskets rettigheter. Og – ikke minst handler politikk om en reell avveining mellom ulike prioriteringer. Det blir ensidig vektlagt hvordan Norges kapasitetsutfordringer skal løses av hensyn til Norge alene – ikke hvordan folkerett, menneskerettigheter og nasjonalt og internasjonalt ansvar i en global fluktsituasjon skal håndteres samtidig.

Tidshoppet midt i beretningen er meget påfallende. Slik «glemmer man» utsendelsesrundene Operasjon Vinter I og Vinter II, som helt faktisk var utsendelse av asylsøkere – uten realitetsbehandling av søknader. To jemenitter, sendt ut i januar, var i direkte fare for videre utvisning, med visum som gikk ut samme dag som utsendelsen. Norge sendte dem ut, mens aksjonister tok ansvaret for å dokumentere og få omgjort vedtaket for å hindre videre utsendelse til Jemen. Begge ble hentet tilbake til Norge i siste øyeblikk for ordinær asylbehandling. Hvor er «Brennpunkt»s blikk på det politisk uholdbare ved en slik undergraving av asylretten?

Den norske regjeringen hadde erklært at retur til Russland var «trygt», bussene skulle gå. I minus 30 til minus 40 grader. Videre usynliggjøres også hvordan aktivistoppmerksomhet, medieoppmerksomhet og sivilt mot av lokale faktisk stoppet den siste beordrede bussutsendelsen, der blant annet barnefamilier skulle fraktes over grensa i vinterkulda.

Denne utsendelsen omfattet mennesker som i dag har fått opphold i Norge etter individuell saksbehandling, slik de har rett til. Dersom de hadde blitt fraktet til Russland hadde de enten blitt arrestert eller deportert videre tilbake til krig. Russlands ikke-fungerende asylsystem er ikke tema i reportasjen. Det sammenfaller med det manglende individ- og rettighetsperspektivet, men det er fortsatt et politisk ansvar som burde vært belyst. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot returer til Russland. Dette er ikke reflektert inn.

Helt på slutten listes det opp en slags statistikk over Storskogflyktningene – hvor er de nå? En betydelig andel er «i andre land i Europa» eller «på ukjent adresse». Det som da ikke tydeliggjøres er at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs tilnærming til saksbehandling innebar at hundrevis av mennesker satt i uvisshet i opp mot ett år. Regjeringens budskap var at sakene deres ikke skulle behandles. Asylsøkerne skulle returneres til Russland, uansett hvilken type visum de måtte ha. Listhaugs påstand om at avtalen med Russland var slik fikk trenere saksbehandlingen helt til november 2016 – lenge etter at det var åpenbart at Russland slett ikke har tenkt å ta disse imot.

Hva gjør en familie på flukt da? Norge vil ikke behandle din sak og Russland vil ikke ta deg i retur. Du har ingen steder du kan sendes ut til. Framtida innebærer å være usynlig, papirløs og rettighetsløs i Norge. Er det rart at mange da har sneket seg over ei grense og havnet på «ukjent adresse», på flukt igjen? Slik behandlet vi altså mennesker på flukt. Skremsler og utrygghet stimulerer ny flukt, ut av et Norge som ikke var trygt nok. Og den politikken som ligger til grunn for dette legitimeres dessverre ved «Brennpunkt»s vinkling, der Norges kapasitetsproblemer og grenseutfordringer er hovedfokus.

Det er grunn til å spørre om hvorfor tidligere justisminister Anders Anundsens og Listhaugs styringsansvar og parlamentariske ansvar overhodet ikke nevnes i reportasjen. Listhaugs informasjonsansvar overfor Stortinget om avtaleverk og returer til Russland er et hovedelement som burde vært satt opp mot Kallmyrs selvskryt i reportasjen.

Motvekten som kunne balansert en slik framstilling fantes både den gangen og nå. Folket i Sør-Varanger har den historiske erfaringen med seg om flukt fra brente bygder og om nødvendigheten av å stille opp for hverandre. Manglende forståelse fra sør om omfang og bistandsbehov er de nok også vant til. Lokalsamfunnet, sivilsamfunnet og aksjonister over hele landet arbeidet sammen og løftet motvektsperspektivet mot regjeringens linje. Storskog ble satt på dagsorden nasjonalt og internasjonalt. Utsendelsene ble stanset – og deretter ble den evige rettighetskampen for individuell, rettsstatsbasert saksbehandling videreført av de samme forkjemperne. Fordi dette gjelder enkeltmennesker, hvert enkelt menneskes rettigheter.

Først publisert i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/kultur/det-handler-ikke-om-sykler-men-om-mennesker/67455310

#EarthHour – Ingenting er «bare» et symbol

(For det første er jo Earth Hour en av de koseligste lørdagskveldene i året, stillheten med bare stearinlys i hele huset, gitarspill i mørket og noen som myser på kortstokken eller småprater rundt kattunge-kurven. Bare så det er sagt…)

Men i tillegg – dette er ikke «bare en symbolhandling».

Symbolhandlinger er IKKE «bare symbolhandlinger». En ekstremt stor andel av det vi fyller dagene våre med, vi mennesker, er «bare symboler». Vi følger kulturelle og språklige koder, viser fram statussymboler eller antistatus-symboler – eller iscenesetter oss i sosiale medier med nye profilbilder, fulgt av hashtagger med – ja – symbolske gjenklanger. Vi matcher menings- og smaks-feller i klesvei og stil. Vi formidler våre egne narrativer, våre egne beretninger om liv og samfunn – med vektlegging av det vi mener skal være det framtredende, det viktige – det symbolske.

Vi fyller skjønnlitteraturen vår, nyhetsmedia, faglitteraturen med symboler, metaforer, sammenligninger og kontraster. Vi bruker milliarder på branding av merkevarer, reklamestunts, logokonstruksjoner og logoendringer. Vi utfører kulturelle gester overfor hverandre som symboler på vennskap, gjestfrihet, avsky eller avstand. For å ikke snakke om religionsmarkører, høytids- og livsritemarkører, nasjonsmarkører, ideologimarkører – you name it.

Mennesket er et kulturelt, kommuniserende og reflekterende vesen. Symboler is our middle name. Godta det.

Og så kan du fortsette med å velge hvilke symboler du ønsker å knytte til deg selv, ditt liv, din selvframstilling.

En verdensomspennende symbolsk markering for et bedre miljø og mindre forbruk er ikke det dummeste man kan formidle på en lørdags kveld.

Vi trengs. Vi er verden.

Fredagskveld. Holocaust Memorial Day, 2017.

For en uke siden satt vi «in horror» – mens vi så og hørte en innsettelsestale ingen kunne forutsett. Etter det har det gått slag i slag, beslutning og ordre for ordre, tweet for tweet, uttalelse for uttalelse – alt langt verre, langt mer katastrofalt, galskapsbasert og ytterliggående (og mye mer effektivt!) enn jeg tror noen av oss kunne forestilt oss. (Selv vi som var bunn-skeptiske fra før. Ungene mine sa for nesten et år siden at hvis Trump ble valgt (noe som på det tidspunkt var en uvirkelig tøyseversjon av framtida, rett og slett en vits!) – så fikk vi vel emigrere, – og siden USA har innvirkning på hele verden så fikk vi vel emigrere til månen eller Mars, da. Nemlig…. )

Samtidig, denne uka har vi sett en mobilisering av motkrefter, av krefter – av fellesskap og forsvar av verdier, redelighet, solidaritet og samfunnsansvar som vi alle må ta til oss! Her er vi! USAs parkvesen (!!!), Women’s March, Scientist’s March, medias kritiske motkrefter… grasrota verden over blir inspirert og vekket til handling.

Vi lever i en avkrok av Europa. Jadda. Men vi kan på ingen måte distansere oss fra det vanviddet som er i gang i USA. Ikke bare fordi USA som land har betydning for oss alle – men mest fordi de samme holdningene, de samme standpunktene, de samme inndelingene av folk i verdige og uverdige – våre og «the aliens» – gjenfinnes – også i europeisk og norsk politikk. I praksis og i retorikk.

Det er uansett vårt ansvar. Som borgere av Norge, Europa og verden (slik vi skrev våre barnslige adresser en gang i tida, Guri….. Europa, Jorda, Melkeveien…..jadda, vi hører til. Blant menneskene. Det er her.)

Det er utmattende. Det er alvor. Og det er avgjørende. I dag er det Holocaust Memorial Day. Et minne om hvor alvorlig det KAN gå når verden inndeles i «oss» og «dem», når slike skillelinjer normaliseres, når humanitetsblikket blir tilslørt fordi vi venner oss til en argumentasjon som rangerer mennesker på umenneskelig vis.

Men det har ingen hensikt å minnes fortida med avsky og skrekk hvis vi ikke kan ta ansvar for det som foregår i vår egen samtid.

Vi er så polstret her i avkroken vår. Det er så fredelig. Vi kan klage på været. Vi kan følge med på håndball og bry oss om leppekremer til skiløpere og vurdere om vi skal kjøpe mer eller mindre sjokolade. Takk til oss, liksom. Men når alvoret berører oss – «shakes us, as well» – fordi vi er en del av verden, er en del av menneskeheten – og «dette finner vi oss faktisk ikke i».
Da. NÅ. Da kan vi vokse og ta oppgaven. Kan vi det nå?!

Når begeret er fullt. Når fjerningen av støtte til familieplanlegging og prevensjon for fattige kvinner verden over, når lister basert på begrepet «removable aliens» lanseres, når fjerning av og forbud mot vitenskapelig informasjon fra offentlige tjenester forkynnes, – når begeret kort sagt er fullt.
Da er det fullt også for oss som fortsatt bader i olje og honning.

Og kanskje våkner vi. Selv vi i det polstra hjørnet.
Ser at vi er «the people», «Wir sind das Volk», vi er folket. Vi er rett og slett folk. Som har ansvaret for verden. Som marsjerer, snakker med naboen, strikker luer, deler med hverandre, tar i et tak, hyler i kor, kjemper for rettssikkerhet for alle og reiser oss for vern av unger på flukt, som tweeter og bruker stemmeretten – og organiserer oss, bygger sterke fellesskap.

Presset er sterkt. Vi trengs. Vi er verden.

Despoter og inhumaniteten vinner aldri i lengden. Menneskene og medmenneskeligheten vinner.

La det være vårt bud og budskap til hverandre: Medmenneskeligheten. Humaniteten. Rettsstatsprinsippene som sikrer oss alle. Styrken i dette. Kampen som forener kreftene. Alvoret som vekker oss. Denne tida trenger oss alle.

Signaler

Signal. Signal. Signal.
Vi må sende et signal.
Vi må sende tydelige signaler. Sies det.

Men hva når signalene som sendes, lages ved å bruke virkelige mennesker. Bruke levende mennesker som signaler. Mennesker med levde, levende liv; dager og år som har kjedet seg sammen til minner, erfaringer og tilhørighet og savn. Eller liv med brudd, fravær og fortvilelse. Liv med strimer av håp om ei framtid.

Hva når signalene lages ved å bruke levende mennesker. Sånne virkelige mennesker, med hull på sokkene eller irriterende uvaner, eller som liker jazz eller sushi eller soloppganger. Mennesker med ønsker, evner, sårbarheter, styrke og kraft, svakhet og lengsel.

Hva når vi lager signaler av mennesker som er født med samme rettigheter, verdighet og menneskeverd som oss selv. Hva når vi fratar disse menneskene rettigheter, verdighet og menneskeverd – fordi det sendes et signal, et tydelig signal, og da bruker vi et menneske.

Hva slags signal sender vi da?
At mennesket ikke teller i seg selv.
At mennesket ikke har verdi i seg selv.
At mennesket, et hvilket som helst menneske som passer til signalsendingsparadigmet, kan fratas sin verdighet og verdi og sine rettigheter – når signaler sendes.
At signalene er viktigst.
Tydelige signaler.

Signal. Signal. Signal….

Kanondebatt!!

Skoleminister Røe Isaksen fra Høyre vil ha en norsk kanon.
 
Det hadde jo vært littegrann artigere med kanondebatt hvis
 
- det ikke (nok en gang) hadde blitt begrunnet med det skumle mangfoldet og de skremmende endringene i samfunnet (Kanoner som brukes mot mangfold og endring – det er feil type kanoner)
 
- ikke det var basert på den til enhver tid elitekonstruerte ideen om at fortida er et stabil og enhetlig reservoar der en kan hente opp råvarer til reetablering av kulturelt enhetlige fellesskap (Nei, fortida er ikke og var ikke enhetlig og stabil)
 
- en bare kunne (fortsette å) usynliggjøre at fortidige enhetskonstruksjoner blant annet er basert på samtidselitenes omfavnelser av tidligere tiders opprørske krefter
 
- og likeledes om en kunne (fortsette å) usynliggjøre at all fortid og dermed all fortidig kultur til alle tider har inneholdt annenhet, brudd med det etablerte, samtidig undertrykkelse av de opposisjonelle og de såkalt annerledes folka…
 
I andres fotspor
Som skoleminister tråkker Røe Isaksen forøvrig rett inn i 1990-tallets skoleminister – Gudmund Hernes (Ap) – sine sko. Hans store bekymring for det samfunnsoppløsende ved samtidas endringer, pluralisme, informasjonsoverflod og internasjonale press preget 90-tallets skolereformer og kanontenkning. Frykten ble blant annet formulert slik:
 
«Det rugges ved etablerte sannheter og gamle institusjoner. For barn og unge kan endringene og de hurtige skiftene gi et inntrykk av moralsk relativisme. Når rett og galt eller takt og tone ikke i samme grad er gitt og delt, blir mange barn og unge overlatt til sin egen etiske famling. Barn og unge utsettes for mange og kryssende impulser, med en overflod av informasjon og med trykk fra hele verden mot den lokale og nasjonale kultur. De unge utsettes dermed også for mangfoldig og motstridende verdipåvirkninger.» (Mandat til NOU 1995:9, Vedlegg I: s. 80)
 
Han oppnådde også å inkludere denne ekstremt ambisiøse enhetsfokuserte formuleringen inn i skolens formålsparagraf:
 
«Opplæringa skal [...] støtte opp under eit felles kunnskap-, kultur- og verdigrunnlag [...] i folket»
(Altså – det tas for gitt at dette grunnlaget allerede finnes – og skolens oppgave er å forsterke det).
 
Men det som faktisk er litt artig
Noe av det artige med å diskutere kanonstoff er nettopp at masse av kanonføden faktisk i sin tid var svært opposisjonell og kritisk orientert – og faktisk også hadde sitt svare strev med å bli sett, akseptert og anerkjent i sin samtid. Det er ettertidas omfavning som har gjort det til kanonføde.
 
Og det superartige da- er å spekulere i hva dette egentlig sier om dagens opposisjonelle og annerledes røster. De som forstyrrer enheten sånn for eksempel. De som bryter med ideene om likhet og harmoni. Det som bråker. Roter til. Protesterer. Nekter å godta det forøvrig forkynte fellesbudskapet. Bråkmakerne. De andre.

Nettopp den samfunnsmessige uroen som gjør at skoleministeren ønsker seg en kanon..

Fra Håvamål til Tøyen. Gjestfrihet som samfunnsbygging.

Straks er det jul.

Jula startet vel med en liten familie som ikke fikk plass i herberget. Og så startet det nok også med noen kalde nordboere som samla seg og feiret vintersolverv. Blant annet.

Uansett: Gjestfrihet er et sentralt stikkord. Det skal jeg si noe om her i dag.

Og jeg starter med Håvamål:

Eld han tarv/som inn er komen/og um kne kulsar.

Til mat og klæde/den mann hev trong/som hev i fjell fari.

(Dette er en av de aller første strofene i Håvamål, som består av mange slike vers som forteller om hvordan vi bør leve. Visdomsordene er over tusen år gamle, stammer fra førkristen tid og ble overlevert muntlig lenge før de ble nedskrevet på 1200-talet. Håvamål betyr «den høyes tale» – er altså Odins tale. Odin var den mektigste av de norrøne gudene og også guden for visdom og kunnskap, så hans leveregler for menneskene måtte ha en svært sentral posisjon. )

Og hva betyr så dette: Rett og slett: Den som kommer til deg – og har reist langt, fryser og er sulten, han trenger varme og mat. Og – underforstått: det skal vi gi. For det sier rett og slett denne leveregelen.

Gjestfrihet er altså et sentralt ideal i Håvamål. Men gjestfrihet står ikke alene, det er vevd sammen med klokskap, nøysomhet og ære, som også er viktige dyder her.

Siden dette var regnet som Odins ord, så er det lett å tenke at dette er gammelt og norsk og opprinnelig at en kan bli rent stolt. Her er liksom den norske folkesjela. Og jeg som jo vil si noe positivt om gjestfrihet, kunne jo nettopp slå til på en slik kobling, hvordan gjestfrihet er dypt forankret i det såkalt norske.

Men jeg vil ikke gjøre det så enkelt.

For så enkelt er det jo ikke. Gjestfrihet er jo ikke norsk– det er allmennmenneskelig. Bud om gjestfrihet og tradisjon for gjestfrihet, finnes i alle kulturer. Håvamål i seg selv har paralleller i annen gammel visdomstradisjon f.eks. fra Midtøsten.

For gjestfrihet er menneskelig. Det er praktisk. Det ivaretar relasjoner mellom folk og trygger dermed oss alle. Gjestfrihet gjør at vi kan være trygge på at vi blir tatt i mot – når reisa er lang og livet er vanskelig. Det gir stabilitet og forutsigbarhet – slik at vi kan fungere som gode og ansvarlige mennesker selv.

For hva sier gjestfrihet om forholdet mellom deg og meg? Mellom «oss» og «de andre». Og for å presisere det på veien; det er ikke «galt» å operere med begreper om «oss» og «de andre». Vi gjør jo alltid det. Identitet innebærer en form for avgrensning, fra det utenfor identiteten. Noen heier på Vålerenga og noen på Rosenborg. Det er greit nok.

Så lenge vi fortsatt lar fellesskapene vi bygger, bestå av forskjeller, være i bevegelse, være åpne for endring.

Det alvorlige og samfunnsundergravende er nemlig når slike skiller mellom individer og grupper blir absolutte, blir hogget i stein og betong og brukt til å holde folk nede, holde folk ute, nekte folk rettigheter, gradere folks menneskeverd og hindre fellesskap og utvikling.

Gjestfrihet – forstått som nettopp Håvamåls budskap om å «gje eld og mat og klede» til den som har reist langt over fjellet – eller forstått som det nødvendige praktiske arbeidet folk gjorde for å gi varme, mat og klær til dem som hadde reist over hav og land for å komme fram til Tøyen eller syklende over grensa på Storskog – det er det motsatte: Det er ikke skillelinjer hogd i stein og betong. Det er gjensidighet. En gang er det deg – en gang er det meg. Og vi er like, du og jeg. Vi trenger det samme. Vi trenger eld og mat og klede. Sokker til en tiåring, bleie til en toåring, sårstell og en kopp te til bestemor – og et system der retten til å søke asyl og få behandlet sin sak blir ivaretatt. Folk trenger dette og vi forstår at folk trenger dette fordi vi er mennesker – like, likeverdige mennesker med menneskelige behov alle sammen.

Og da dreier det altså seg ikke bare om det praktiske og akutte – eld og klede. Jeg vil presisere at vi trenger også rammer som fastholder politiske og juridiske rettigheter som allmenne rettigheter, for alle.

Det er det som i siste omgang gjør det mulig for oss å gå videre, som skikkelige folk. Som kan leve ordentlige liv. Bli forstått. Ha et hjem. Få en jobb. Få en venn. Bidra i et felleskap.

Gjestfrihet innebærer jo at den ene er i en posisjon der en tar i mot og tar seg av en gjest. Det innebærer en forskjell. Men mest av alt innebærer det et likeverd. Fordi gjestfrihet ikke er basert på veldedig nåde – eller at jeg er så utrolig snill mot deg! Det rett og slett basert på at den som «inn er komen» skal få varme og mat. Fordi han trenger det. Fordi han er som deg. Og i morgen kan det være deg.

Ingen spør om gjesten er i nød eller søker lykke. Og hva er egentlig forskjellen? Han er inn komen – og trenger noe som du kan gi. Sammen hører dere sammen og bygger gjensidighet og et felles samfunn.

Gjestfrihetsrelasjonen innebærer derfor først og fremst likeverdighet mellom vert og gjest. Mellom meg og deg, oss og de andre. Det er derfor dette er så viktig.

Og det var et slik gjestfritt, selvfølgelig, likeverdighetsbasert fundament i folk som kom til syne i fjor høst. Over hele Europa. Applaus på togstasjoner i Tyskland. Utdeling av vannflasker og nødhjelp langs balkanruta. Grekere og frivillige fra hele verden som reddet folk i land langs greske kyster. Som stilte opp da det offentlige og de store organisasjonene ikke strakk til. Da var det selve folket – menneskene – som viste seg – som viste sine – våre – idealer og verdier med praktisk handling. Folk stemte med sine gjerninger. De gjorde det de mente var rett.

Vi har opplevd at myndighetspersoner forsøkte å stemple disse gjerningene. Disse nødvendige gjerningene. Denne omsorgen, tekoppene, ullgenserne, sokkene, klesskiftet til en baby som hadde blitt fraktet i kjølebil gjennom Europa i den samme bomullsdrakta i døgn etter døgn. Stemple disse med et merkelig konstruert begrep – «Godhetstyranni». Godhet ble språklig koblet til tyranni, altså til ond, ensidig maktbruk. Forstått slik at når folk går ut og viser slik praktisk omsorg og gjestfrihet så dannes et retorisk rom der det blir vanskelig å være i mot. Den såkalte godheten blir enerådende, dominerer debatten. Altså den blir «tyrannisk».

Det var jo et ambisiøst forsøk på å stemple og vri debatten..

For jeg vil fortsatt si at – hadde det nå vært så vel! At verden var så enkel. At gjestfriheten eller godheten om du vil – rådet ensidig. At vi bare gjorde vår menneskelige – medmenneskelige gjerning – og delte eld og klede – og grunnleggende politiske og juridiske rettigheter – med dem som trengte det. Vi bare gjorde det.

Bare fordi det er det man gjør når man er et skikkelig menneske i et felles samfunn.

At dette faktisk var den dominerende diskursen.

Men slik er det jo ikke.

Reaksjonen fra folk var spontan og nødvendig – også fordi det var en reaksjon på et system og en debatt som ikke lot gjestfriheten og rettighetsfokuset råde. Slik sett var det overhodet ikke et uttrykk for noen enestående snillhet og godhet. Det var ikke de spesielt «snille» som sto med tannbørstene og matserveringen. Det var – og er – et uttrykk for et nødvendig likeverd og gjestfrihet. Noen trenger det du kan gi.

Og i året som har gått har vi opplevd at den politiske debatten har fortsatt å forsøke å undergrave et slik likeverds- og gjestfrihetsfundament. Det stemples som naivt. Det bygges murer og og gjerder. Det snakkes om trusler mot egen velferd. Begrene endres. En snakker om økonomiske migranter. Lykkejegere. Ankerbarn.

Altså «de» er ikke som oss. De er ikke «folk som i fjell har fari og treng eld». De defineres som « noen andre» og de vil aldri bli som oss. Ikke en del av vårt fellesskap. Skal ikke ha samme rettigheter.

Det farligste med dette er at da bryter vi ned vår egen sivilisasjon.

For da ender vi med å endre premissene for medmenneskelighet og likeverd. Da undergraves etablerte universelle menneskerettigheter. Da løses sivilisasjonen – samfunnet – fellesskapet vårt – opp. Vi isolerer oss i vår lille materielt velutrustede krok – og har ikke eld og klede og likeverd å tilby lenger. Og uten likeverd undergraver vi også vår egen posisjon i verden. Hvis menneskelig likeverd ikke lenger er fundamentet vårt i møtet med «den andre», han som i fjell har fari.

Det er det alvorlige.

Alternativet er altså å starte med det barnslig enkle. Gjestfriheten. Tekoppen. Håvamåls urgamle budskap basert på likeverdet. Det vi deler. At mangfoldet finnes innenfor fellesskapet. Anerkjennelsen av at med ulike historier og ulike egenskaper tilhører vi et felles samfunn der vi gir og får – mottar hjelp og presterer selv og yter tilbake – deler og videreutvikler. Har like rettigheter. Forventer likeverd av hverandre.

Og da er vi ikke bare gjest og vert. Da er vi jamnbyrdige. Og blir venner. Naboer. Kollegaer. Medborgere.

Det er samfunnsbygging.

God jul.

 

(Teksten er basert på mitt foredrag på årets OXLO-konferanse «Flyktninger og arbeid: mangfoldets ressurser og mulighetenes by?» 21. september, 2016)

Desembermelankolien. Og vintersolverv.

Desember er alltid den mest sårbare tida i året. Mest hudløs. Mest i limbo. Mest usikker. Mest søvnmangel. Flest tårer. Mest lengsel. Mest utilstrekkelighet.

Rundt oss er mørket. I oss er lengslene, savnet etter noe som var – eller lengselen etter noe som en gang skal bli, eller – hva vet vi – noe som vi alltid skal lengte etter? Det skal jo liksom være GOD jul og GODT nytt år. Men hvem vet hva som er godt lenger – hvordan definerer vi det lenger i vår postfaktuelle debatt-tid der skillelinjer, grenser, piggtråd og rettighetsforskjeller mellom «oss» og «dem» framheves som et vern av det gode, et vern av verdier! Hvor til og med godhet og medmenneskelighet har blitt latterliggjort og kritisert på ministernivå, som et tyrannisk trekk, en tvang.

Newspeak, here we come. Snu alle våre begreper på hodet – pøs inn faktaforvregninger. Og legg på en dash av dårlig samvittighet for for mange kokosmakroner eller for mye ribbefett som en sjarmerende pietisme-imiterende krusedull på toppen. For syns skyld. Og for å snakke oss bort, igjen og igjen.

Kan det da bli «godt» – eller blir det alltid bare lengslene vi sitter igjen med, uansett – mens vi pynter oss utad med kjekke kvikkaser på twitter og idyll på instagram?

Desembers sårbarhet er også bundet til travelheten – rundt oss, inne i oss, den selvvalgte, den kulturelle, forventningene – egne og andres, som skal sorteres og prioriteres – for vi styrer jo selv så klart, lar oss ikke presse, velger selv om vinduspuss og julekort, økologisk surkål, krans på døra eller en liten lysende Rudolf på balkongen er viktig, vesentlig/ uvesentlig/ midtimellom/ borte/hjemme/uavgjort, men alt SKAL velges og valget stempler deg, skaper deg…. du husker det?

VELG, menneske, velg!

Og uansett hva jeg velger, så står bussene stille i Aleppo, så fryser småbarna i den strømløse leiren på Chios, så drar nye båter over havet, så blir nylig utsendte unggutter rekruttert til Taliban i Kabuls gater, for overleve må de jo – og uansett om jeg velger lite eller mye sukker eller fløte, svibler eller julestjerner til naboene – eller røde eller hvite sløyfer – eller om jeg gir alt jeg eier til ulltepper, telt og varmeovner …, så sitter jeg her og er en representant for den vernede velstanden vår, i denne visstnok veldig verneverdige kroken i verden. Der vi bruker 300 millioner på nyttårsaften-fyrverkeri, for å nevne noe. Uansett hva jeg gjør, så sitter jeg her og er det beskyttede «vi», den skjermede lille gruppa som kan velge og dermed også er dem som svikter.

Og uansett hva jeg selv velger akkurat i dag, så blåser kalde, mørke vinder over det politiske landskapet både i Norge og i verden, det velges politiske ledere som undergraver fakta, menneskeverd og likeverd med et smil om munnen. Og som snakker og skriver og blogger og smiler og deler og liker og konstruerer troverdighet og sannheter som det passer dem

Og årets slutt og desembers travelhet, forventninger og krav bidrar også til tilkortkommenheten. Små mennesker på jorda, nok et år er gått, nok et år i gave. Hva gjorde vi med livet, hva ga vi tilbake dette året, hvordan brukte vi årets muligheter?

Sårbarhet.

Desember.

Samtidig. Samtidig. Nå: I dag snur sola.

Det er da noe som er verdt å klamre seg til da allikevel, midt i mørket og de kalde vindene. Håpet. Lyset. Våren – en gang der framme. Til og med noen solfylte januardager hjelper til. Igjen og igjen viser naturen sin evne til å føre oss videre, gi livet nye sjanser, nye muligheter for vekst og endring.

Og rett der rundt hjørnet står det nye året. Det er nok av oppgaver og utfordringer å ta fatt på. All desembers melankoli og lengsel og kalde vinder bare understreker alvoret i dette.

I dag snur sola. Det skal bli bedre. Jeg må tro det.

Noe tar tid. Det går ikke av seg selv, slik sola, frøene, varmen, jordsmonnet, trekkfuglene og meitemarkene holder naturmaskineriet, håpet og veksten i gang, rundt og rundt, år etter år. Så raskt og så organisk-automatisk er det ikke i menneskesamfunnet.

Naturkreftene strekker ikke til i menneskesamfunnet – her må det menneskekrefter til!

Vi må ville og velge. Vite og mene. Stå for noe. Og vi må gjøre det sammen.

Desembermelankoliens sårbarhet og utilstrekkelighetsfølelse, knyttet til det ene lille mennesket som bare, bare er én.., må kompenseres ved at vi sammen står for det gode, for solidariteten, for fordeling, for vern av menneskerettigheter og anstendighet. Da er hvert ord, hver tekst, hvert slagord, hver tweet, hver klapp på skuldra, hver hjelpende hånd, hver fordelingsforbedrende gjerning, hver støtteerklæring og hvert skritt vi går, ikke bare ett skritt alene, én røst alene – men et skritt i et tog som bygger seg større og større, en røst i et kor som synger seg kraftigere og kraftigere, et bidrag i en stor helhet for å bevare et menneskeverdig samfunn.

Mennesker kan bygge gode samfunn. Sammen. Det spiller en rolle hva vi gjør.

Vi er alle en. Vi er mange. Sola snur.