Når politikerne ønsker seg et bestemt folk

Det er alvorlig når politikere forsøker å forme folket eller erklære hvordan «folket» egentlig er. Dessverre ligner slike utspill altfor mye på altfor mye som vi ikke burde ønske å identifisere oss med.

I et demokrati er det folket som styrer, gjennom valg og gjennom representasjon. Teorien er enkel. Demos er folket. Demokrati er folkestyre. Nøkkelspørsmålet er dermed hvem er «folket» – og hvorfor er de det?

Dette er viktige spørsmål. Ikke bare for fordeling av stemmerett og innflytelse, men også for effekten av beslutningene som tas, for hvem som skal være forpliktet av disse. Et stabilt og fungerende styringssystem er avhengig av legitimitet, av at befolkningen har tilstrekkelig tillit til systemet, opplever at de hører til og finner seg i å følge felles regler, basert på denne legitimiteten og tilhørigheten. Vi godkjenner at dette er «vårt» system, «våre» regler, dermed følger vi dem og opprettholder systemet.

Det er klart at det trengs en «følelse av fellesskap» i bunnen for å få dette til å fungere. Å samle landet til ett rike var ikke overstått med verken slaget ved Hafrsfjord eller slaget på Stiklestad. Ideologiske, institusjonelle og kommunikasjonsfremmende nasjonsbyggingsfaktorer har vært sentrale virkemidler for å bygge ett demokratisk fungerende «folk» av folk.

Men det er ikke en akseptabel del av demokratiet når dagens politikere forsøker å forme folket etter en mal de erklærer selv. Eller når de i forkant av en valgkamp forsøker å erklære faste former for folkets fasong og overbevisning. Eller når en i kompliserte politiske spørsmål i ett kjør henviser til såkalte «norske verdier», som om dette både er svaret på alt – og at dette er noe som er det er opp til politikerne å definere. Dessverre er dette noe vi ser mer og mer av for tida.

Når en i tillegg forsøker å forme folket basert på en enhetsreligion – lettvint omtalt som «kristendommen» (akkurat som om det skulle være en gitt og enhetlig størrelse her i verden) – så blir det såpass anakronistisk at en i grunnen må sjekke kalenderen for hvilket århundre vi befinner oss i.

Jeg kan ikke komme på et eneste forsøk på definere substansen av «norsk identitet» som ikke umiddelbart sklir over i parodi. Hvordan skal en nasjon på noen som helst måte over tid kunne forstå seg selv som basert på f.eks. brunost, kvikklunsj, Oddvar Brås skistav eller Nitimens kjenningsmelodi?

Så fort vi løfter noen konkrete elementer opp som «Det rette og ekte norske», så faller det i bakken – fordi vi vanskelig kan tvinge folk til verken å like eller identifisere seg med brunost eller langrenn, og først og fremst fordi demokrati tross alt handler om å få et mangfold til å fungere.

Men forsøk på nasjonal hyllest av ost og staver er tross alt ufarlige. Ingen tar nok skade av litt brunostnasjonalisme nå og da. Det som er alvorlig er den underliggende ideen om at en skal og kan definere og dermed avgrense det norske, enten substansielt (knyttet til gjenstander og fenomener) og/eller ideologisk (for eksempel til bestemte politiske ideologier eller religioner).

For det første er det alvorlig fordi det ekskluderer en rekke mennesker, både fra norskhetsbegrepet – men dermed også fra «folket», fra det demos-fellesskapet som demokratiet vårt skal springe ut fra og fungere for.

For det andre er det alvorlig fordi det dermed undergraver demokratiet som et system som skal håndtere nettopp mangfold og sikre et stabilt og legitimt styre i et samfunn av variasjon og forskjeller.

For det tredje er det alvorlig rett og slett fordi det er totalitært.

Det er klart at i et demokrati kan et flertall vedta både lover og en haug andre fellesskapsbeslutninger. Men et flertall kan ikke vedta en bestemt fellesidentitet på tvers av alle minoriteter. Heller ikke en valgt politiker eller regjering kan vedta eller erklære noe slikt på vegne av «alle». Det hører ikke hjemme i et demokrati.

 

Først publisert på Antirasistisk.no 02.08.17

Kulturkrig og kanoner

Kulturministeren fra Høyre og nestlederen fra Senterpartiet drikker kaffe i sommersola og føler at norsk kultur og såkalte «norske verdier» er under angrep. Det minner oss jo om både kulturminiterens brunostinnpakkede juliehilsen til det norske folk og skoleministerens drøm om en norsk kulturkanon nå i vinter. Og dessverre om en del annet også.

Det hele kunne kanskje blitt avskrevet som ufarlig sommersverming for «koselige ting vi liker i Norge» – dersom slike utspill ikke hadde hatt en historikk og kontekst vi må kjenne og ta ansvar for.

For dessverre: Igjen blir ropet om vern av «norske verdier» begrunnet med det visstnok skumle mangfoldet og de skremmende endringene i samfunnet. Dette er ikke nytt og det er ikke godt nytt. Truslene knyttes alltid til «den andre», de som kommer «utenfra», det som er «nytt». Kanoner som brukes mot mangfold og endring og mot den og de «andre» – det er farlige kanoner.

Videre: Igjen blir disse utspillene basert på en konstruert idé om at fortida er et stabilt og enhetlig reservoar der en kan hente opp råvarer til reetablering av kulturelt enhetlige fellesskap. Men nei, fortida er ikke og var ikke homogen og stabil. Fortida var like mangfoldig som samtida. Homogeniteten er noe de til enhver tid rådende elitene har skapt en myte om, på bekostning av varierende minoriteters egenforståelse og kultur. Hvem er og var minoritetene? Vi kan nevne i fleng: Kvinner, samer, legpredikanter, eiendomsløse, skogfinner, jesuitter, jøder, husmenn, utviklingshemmede, kommunister, reisende, rom-folk, homofile, muslimer, damer i nikab. Lista stanser aldri. Alle kan med! Hvem av disse hører ikke til i det «ekte» norske narrativet før og nå? Hvem skal ut for at enheten og de såkalte norske verdiene skal forkynnes og bevares?

Og: Igjen ser vi også at selveste statsreligionen med den store K-en blir trukket fram som opphav til, begrunnelse for og representasjonen av felleskulturen. Statskirka har vi jo såvidt avviklet, men statsreligionen skal visstnok fortsatt forkynnes som kulturelt fundament, fordi den tydeligvis er «norsk», enhetlig og opphavet til alle vakre verdier. Slik usynliggjøres mangfold og historikk, internasjonale linjer, endring og bevegelse innen både religion og samfunn. Ikke minst tilsløres religionens selvstendighet som religion, trosfellesskap og personlig overbevisning. Kristendommen (i norsk kontekst altså enkelt redusert til den tidligere statskirkelige evangelisk-lutherske norske kirke) – blir utnyttet som politisk virkemiddel, som et a-religiøst kulturelt lim.

Til sammen usynliggjør visjoner om enhetlighet og likhet at all fortid og dermed all fortidig kultur akkurat som samtida har inneholdt annenhet, brudd med det etablerte, endring og motstand – parallelt med undertrykkelse av opposisjonelle og de såkalt annerledes folka, de som ikke passet inn og ikke ble regnet med.

Til slutt må vi huske dette: En haug av de verdielementene enkelte altså lurer på om trenger vern, var i sin tid nettopp opposisjonelle og kritisk orientert. De kom fra outsidere og måtte kjempe seg plass på agendaen. Det er først ettertidas erkjennelser, refleksjon og aktive bruk av disse elementene som har befestet dem som berikelser for fellesskapet, en del av den helheten som anerkjennes som verdifull last. Slik vil det fortsatt være. Kultur og verdier er bruksgjenstander. De lever ved å brukes, ved å bli utfordret, valgt og utsatt for endringer – ikke ved erklæringer om verneverdighet og uforanderlighet.

 

Først publisert i Dagbladet 02.08.2017 Kulturkrig og kanoner

Etterlysning av moden offentlig debatt

I sommervarmen kan selv den minste mygginvasjon eller iskremvariasjon forårsake avisforsider og felles offentlig engasjement og debatt. Greit nok. Offentlig debatt er i hovedsak et gode. Vi får informasjon, vi får del i andres synspunkter, vi blir noen ganger klokere.

Dette gjelder både saker som ligger til fellesskapet og saker som tilligger oss som privatpersoner. Selve beskyttelsen av enkeltmenneskets rett til å ta beslutninger på egne vegne er jo et sentralt offentlig anliggende og sier mye om hva slags samfunn vi ønsker å være.

Grensene for de private beslutningene er ikke nødvendigvis lovregulert, men kan være like hugget i stein sosialt sett ved at de ligger i normaliserte oppfatninger og forventninger. Så hever vi øyenbrynene når noen plasserer seg utenfor det såkalt «normale» vi innbiller oss at vi forvalter.

Det interessant hvordan visse temaer igjen og igjen kollapser som offentlige samtaleemner, nettopp fordi de oppfattes som å overskride grensa mellom hva som er privat og hva som er offentlig relevant. Sakene slutter å være saker – alt blir person. Debatten stanser opp ved at haugevis av folk tar enhver ting heeelt personlig. Argumenter som støtter noe annet enn det du selv fritt har valgt, blir da regnet som et angrep på deg og ditt liv. Huff og huff.

Dermed lager vi nærmest «no-go-arenaer» for den offentlige samtalen, siden enhver berøring med saken tydeligvis kan såre hver og en av oss i all vår personlige hårsårhet. Denne sammenblandingen taper vi på, både som felleskap og individuelt. Vi taper innsikt, forståelse av alternative synspunkter i vår individuelle prosess med å ta egne valg. For, selv om det er ditt valg – hvorfor skal du ikke kunne øke egen kunnskap og klokskap ved å lytte/lese en offentlig samtale i forkant av beslutningen?

Reduksjonen av et offentlig debatt-tema til en rent personlig sak, kan hindre endring og hindre solidaritet med dem som eventuelt rammes. Vi har gjennom historien hatt mange alvorlige eksempler på saker som ble regnet som tilhørende hjemmet og det private, avgrenset fra offentlig samtale, dermed usynlig, nærmest ikke-eksisterende. Vold og overgrep innenfor familier har blitt kjempet fram som reelle, synlige saker som skal angå fellesskapet, der ofre kan få hjelp og støtte, der lovverk og ordensmakt faktisk har noe å si. Men kampen også i slike saker har vært i motvind og det er fortsatt kamper å kjempe.

For hvis noen høyt på strå gjentatte ganger hiver ut av seg dumme, trakasserende ord i nattefylla, da står plutselig en gjeng klare til å si at dette er en rent personlig sak, ikke noe å ta fram i offentligheten, og stakkars ham som ikke klarer å styre seg selv. Og ofrene for utsagnene blir kritisert for å ha utlevert «personlige» kommunikasjon.

Eller når skamløse jenter rapporterer om strukturer og handlinger som holder enkeltpersoner nede, så står andre gjenger klare for å fortelle at dette er da bare enkeltepisoder, dette gjelder da bare dem, dette burde de holde for seg selv, ikke dele offentlig.

Slik misbrukes en personvinkling til å stoppe viktige debatter på fellesarenaen. Dette er klassiske hersketeknikker som vi må slå ned på, igjen og igjen.

To andre, tilsynelatende veldig hverdagslige saksfelt, framstår som tydelige eksempler på felt der vi som fellesskap har en dårlig debattkultur, fordi vi som individer ofte ikke takler å diskutere det særlig bra som saker og ikke bare nært personlige anliggender. Disse eksemplene – det finnes sikkert flere – er privat forbruk og organisering av familieliv, omsorg og oppdragelse.

Ta forbruk først. Privat forbruk avgrenses riktignok av lovverk og skatteregler, noe som er felles offentlig debatterte rammer, men innenfor disse rammene bestemmer vi selv. Så kjøper vi, sparer, låner og holder på, på hver vår måte. Hvorfor skal det være en offentlig samtale om dette? Jo, både fordi vi da kan få innspill som gjør at vi tar beslutninger vi blir mer fornøyd med selv – og fordi det faktisk også har innvirkning på fellesskapet hvilke private beslutninger vi tar. Kjøper hver av oss flere og flere flyreiser, så går den felles CO2-regninga vår, i taket. Velger flertallet av oss klesplagg produsert under uansvarlige vilkår i fjerne land, så fører alle de frittgående, individuelle beslutningene til at vi opprettholder arbeidsvilkår og bytteforhold som de fleste mener er kritikkverdige. Og så videre.

For ikke å snakke om hvordan enkeltbeslutningene våre om eget forbruk er med på å konstruere forestillinger om et «normalforbruk» – som slett ikke er verken gitt eller udiskutabelt. Dette bidrar til at en del av oss kan fortsette å gå rundt og lukke øynene for eget bidrag til utenforskap og manglende solidaritet med dem som har mindre.

Men så fort vi forsøksvis diskuterer privat forbruk, så kommer kollapsen. Folk tar det som en personlig kritikk av sitt eget t-skjortekjøp, egen feriereise eller valg av barnebursdagsarrangement – og blir såret og vonbrotne og trådt for nær. Alt handler om «meg» og kan derfor ikke diskuteres. Så taper vi kanskje både økt individuell klokskap og mulig forbedring av summen av individuelle beslutninger.

Spesielt synlig er dette også når den offentlige debatten berører feltet for foreldreskap, tid med barn og valg mht. oppdragelse og omsorg. Kommer det en kronikk om f.eks. foreldrefjern nettbruk, vaksiner, barnefordeling etter skilsmisser eller ettåringer i barnehage – så bryter det løs. Da handler det visst plutselig bare om «meg» igjen. Vi bør visst ikke diskutere sakene i fellesskap fordi vi muligens gjør oss foreldre usikre eller fornærmet, fordi grupper føler seg stigmatisert, fordi folk (voksne) får dårlig samvittighet (og underforstått, det bør vi visstnok ikke ha). Så – da skal vi bare være tause? Gi etter for vår egen krenkbarhet og droppe fellessamtalen?

Det er klart at det må være et skille mellom beslutninger vi som samfunn bør ta i fellesskap og de vi i alle høyeste grad bør surre med for oss sjøl, velge og vrake og forme som vi vil. Men hvor grensa går, er høyst foranderlig og diskuterbar og svært ofte ganske inkonsekvent, jf. den stadig like vanskelige offentlige debatten om hvor mye kvinners av- og påkledning som skal offentlig reguleres og menes noe om.

Og den offentlige samtalen kan absolutt også ta for seg saker som tilhører det private feltet. Ellers ville det bli rimelig tomt i spaltene til tider. Meningsmangfold og beslutningsfrihet stimuleres av en debatt der vi kan få testet egne synspunkter, lære noe nytt og kanskje bli litt klokere – før vi bestemmer selv.

Vi kan ikke legge lokk på alt som kan tolkes personlig. Eneste farbare vei er å øve på den individuelle og kollektive bevisstheten omkring skillet mellom diskusjon av sak og person.

Enkelte saksfelt som for lenge har vært skjermet for fellesdebatt, må fram i lyset, bli gjort tilgjengelig for felles refleksjon og felles ansvar. Slik temaer også tidligere har blitt løftet fram og ut av det skjulte og inn i det offentlige. Slik at fortiede sammenhenger og konsekvenser kan bli sett, slik at ansvar kan tas og eventuelle ofre kan bli sett og ivaretatt. Det må fortsatt skje.

På den annen side er det er mange temaer som i høy grad fortsatt bør høre til de private beslutningenes sfære. Men også disse temaene må kunne tåle dagslys og debatt, tett fulgt av respekt for at det kan finnes mange valg og mange måter å leve ansvarlige egne liv på. Kanskje kan en utvidet toleranse for å diskutere slike temaer i fellesskap føre til en økt romslighet overfor mangfold og variasjon av valg? Utvidelse av alt for trange normalitetsoppfatninger kan gavne mange. En moden offentlighet kan mestre temaer på flere nivåer uten å spore av. Det er lov å håpe.

 

Teksten er først publisert som spaltist i Dagbladet 24.07.17: Dette tåler vi visst ikke disktuere offentlig

Vi har ikke lært av historien

Vår sivilisasjon skal måles på hvordan vi ivaretar de mest sårbare blant oss. Vi har ikke bestått. Vi har ikke lært av historien. Det er vår tids skam.

Fortsatt gir andre verdenskrigs mørke historie gjenklang i vår kultur. Fortsatt sender vi tenåringene våre på dannelsesreiser med hvite busser til Auschwitz og Birkenau, busslast på busslast med ungdommer, hormoner, boblejakker, kjekspakker og undring. For å fylle dem med gru, forståelse og forhåpentligvis refleksjon og moralsk ballast for framtida.

Fortsatt er krigsberetninger fra mange tiår tilbake, Anne Franks dagbok og bildet av Donau ved ei novembermørk Amerikalinje-kai enheter vi måler oss opp mot, krever kjennskap til og eksamensbesvarelser om og forutsetter kollektiv avstandstagen fra mens vi hyller gutta på skauen og tungtvannssabotørene.

Generasjon på generasjon har vokst opp etter dette kultur- og identitetsdefinerende historiske skrekkabinettet av grusom menneskelig erfaring. Vi bruker denne sammenbruddshistorien fra vårt eget kontinent som en kontrast å bygge vår nåværende demokratiske velferds- og velstandsidentitet på bakgrunn av. Vi kan fordømme fortida og dermed leve videre, rakrygget i nåtida. Mener vi. Tror vi. Kontraster konstruerer oss. Slik har vi vokst opp med og blitt opplært til et budskap om rett og galt knyttet til et «før» og «nå»… Og med vissheten om fellesskapets svik, som er festet der en gang langt bak i fortida.

Denne fortida er en skam. En skam som menneskene måtte reise seg opp fra og finne en vei vekk fra. Men den er samtidig en skillelinje som frigjør oss fra skammen, det er en grensedragning som formet oss, et uskyldig etterkrigs-«oss» – med ettertidas beskyttende datostempling på oss, vi er frigjort som dem som kunne dømme, analysere, granske – og gå videre, renvasket.

Ikke alle slapp unna, vi har i vår underlige menneskelogikk konstruert blodsoverført skam, der besteforeldre som beviselig var på feil side, avtvinger arvet skam. Men for de fleste av oss kan vi fortie stripethet og en landssvikdom her og der – og inngå i det store renvaskede «vi».

«Vi må lære av historien,» fortsetter vi å forkynne, mens vi begrunner historiefaget, sender ut de hvite bussene og går på museum. Lære for å ikke gjenta, sier vi. Lære. En læresetning som igjen og igjen beviser sin meningsløshet, ved at vi hele tiden vender blikket bakover mens vi forkynner dette budskapet. Vi sier at vi skal forhindre at fortida gjentar seg – mens vi alle ser og vet at vi forlater fortida hver eneste dag, fortida blir til skrevet og lest historie, festet i begreper og forståelser – og forlatt. Den gjentar seg jo faktisk aldri. Mantraet er meningsløst.

For skal vi lære av historien må det være for å identifisere holdepunkter i vår egen tid, klare å tenke klart, gjøre valg og stå for det rette i vår egen tid. Først når vi klarer dette, kan vi si at vi har lært.

På ruinene av andre verdenskrigs Europa og verden måtte en ny sivilisasjon reise seg. Skammen, sorgen, tapet, regimesammenbruddene og sivilisasjonssammenbruddet måtte på godt og vondt danne basis for en ny tid, en ny måte å være mennesker i fellesskap på. Det vil alltid være diskuterbart hvor godt vi klarte det. Etterkrigstida innebar nok av splittelser og feilskjær. Men vi stablet opp internasjonale samarbeidsorganer og internasjonale forpliktende traktater om menneskerettigheter – fordi vi som samfunn, som mennesker sammen, ville noe bedre. Ville lære av historien for å skape en bedre framtid.

Men hvordan ivaretar vi lærdommen i vår tid?

Fasiten er at vi har ikke lært av historien. Det er vår tids skam.

Vi har tydeligvis ikke lært av hvor galt det går når vi starter å skille mellom mennesker ved å se vekk fra individet og bare setter folk i grupper. Når vi glemmer at menneskerettighetenes eneste berettigelse er når de er universelle, faktisk gjelder for alle, hver og en, uten hensyn til våre varierende kjennetegn og øvrige tilhørigheter i ulike grupper. Når virkelig «all men are created equal». Starter vi først å plukke vekk rettigheter og likeverd for noen grupper, så faller alt. Da faller menneskelighet, medmenneskelighet og sivilisasjon.

  • I vår tid drukner tusenvis av mennesker på flukt over Middelhavet. Samtidig diskuterer norske politikere på ramme alvor å trekke tilbake redningsskip som berger liv.
  • I vår tid har tusener på tusener av mennesker strandet i kummerlige leire i Hellas og Italia, grensene er stengt, mulighetene er stengt, de er strandet og hjelpeløse, forlatt i en politisk valgt og villet situasjon, konstruert av EU-Tyrkia-avtalen og europeisk politikk, med norsk støtte.
  • I vår tid har vi bygget gjerder, trukket piggtråd, stengt grenser. I vår tid gjør vi det umulig for mennesker på desperat flukt å kunne søke asyl uten å utsette seg for umenneskelige, livstruende og svært dyre fluktruter – styrt av menneskesmuglere. I vår tid bruker vi dette til og med som argument for å være enda strengere. Det er en Catch 22 – vi nekter Safe Passages, og så klager vi på at menneskesmuglere erobrer markedet.
  • I vår tids Europa forsvant tusenvis av enslige barn på flukt under de store ankomstene i 2015 og 2016. De forsvant. Vi, Europas trygge velferdsstater med alle våre erklæringer om barns rettigheter, klarte ikke å ta vare på disse ungene og gi dem trygghet. I vårt eget land lar vi midlertidighet være grunnvilkåret for enslige mindreårige flyktninger. Slik blir deres tilmålte tid i norske køyesenger og mottaksklasser ikke trygghet og omsorg – men et hån av traumatiserte barn og ungdommer som forstår at det er meningsløst å lære seg norsk hvis man allikevel skal kastes ut, meningsløst å få venner, meningsløst å prøve å stable opp et liv slik alle ungdommer prøver. Bare ny flukt, alene over grenser, i skjul, kan berge dem. Dette er vår skam.
  • I vår tid lar vi mennesker gå til grunne i mottak, ser vekk når folk desperat flykter vekk igjen fra Norge for å søke trygghet et annet sted, før nattlig henting og innesperring på Trandum – eller til og med velger den tyngste veien ut ved å ta egne liv. Vi fratar de papirløse, de mest utsatte av alle, de som ikke kan returneres noe sted fordi faktisk ingen tar i mot noen uten papirer – dem fratar vi alt – ofte for resten av deres liv, til og med deres rett til å bli ivaretatt som syk, helt vanlig syk og utslitt og pleietrengende. Dette er vår skam.
  • I vår tid har vi europeiske statsledere som erklærer at menneskerettighetene kan tilsidesettes. Vi har egne statsråder som stolt hevder at en slett ikke trenger være enig med FN om behandling av flyktninger. Vårt eget land står langt framme i rekka over de som undergraver asylinstituttet.

Det sendes tydeligvis «signaler». Signaler om uønskethet, om rettighetstap, om meningsløshet og framtidsløshet. Resultatet er ny flukt, desperasjon, selvmordsforsøk og knekte liv.

Normalisering av forskjellsbehandling og av forskjellsblikket er grunnleggende alvorlig. Når det er så vanlig å diskriminere, fjerne rettigheter, endre begreper, – at vi ikke lenger ser, forstår, husker – og lærer av beretningene som skulle gitt oss lærdom og gitt oss retningslinjer i vår egen tid.

Vår skam er at vi lar alt dette skje og lar det framstå som noe normalt, noe som må skje, noe det ikke er noen grunn til å lage rabalder om. Skritt for skritt undergraves menneskeverd, menneskerettigheter, asylrett, barns rettigheter, vernet om sårbare grupper, og med på kjøpet vår egen verdi som samfunn som kan ivareta, ta vare på. Og vi aksepterer og normaliserer og bereder grunnen for enda skrekkeligere tiltak neste gang. Dette er vår skam.

Da Donau forlot kaia i morgenmørket i november 1942, da norsk politi samlet sammen jøder og sendte avgårde, kunne folket ellers si at de ikke forsto, ikke visste, at de dermed ikke hadde ansvar for konsekvensene av det som skjedde? Da USA stengte sine grenser for jødiske flyktninger slik at skip med folk på flukt fra Europa måtte snu, visste amerikanerne hva dette innebar? Kunne de ha visst? Hadde de ansvaret?

Vi kan alltid stille spørsmålet om hvorfor vårt fortidige «vi» lot dette skje. Hvorfor visste og forsto våre forfedre ikke hva som skjedde? Kanskje var det for ufattelig, for stort til å forstå. Men det som må være vår historiske lærdom av dette må nettopp være å forstå i tide, her og nå. Verne grunnleggende verdier, menneskeverd og sivilisasjon i tide. Ikke gjenta fortidas feil i nye versjoner.

Igjen stenger vi grenser, igjen sender vi ut. Igjen lar vi mennesker strande og gå til grunne bak gjerder der vi ikke ønsker å se. Vi toer våre hender, vi vasker våre hender, vi vender våre blikk vekk.

Vi rasjonaliserer og konstruerer argumentasjonsrekker om trygge land, om ankerbarn, om trygge soner og internflukt og tredjeland, om at redningsaksjoner på havet kan føre til mer flukt – og om at papirløshet er det samme som kriminalitet og da får en takke seg selv – og så snur vi oss vekk og følger med på tv og gleder oss til ferien, for sååå ille kan det da ikke være.

Dette er vår skam. Vi har ikke lært av historien. Vi svikter og undergraver nok en gang vår egen menneskelighet og sivilisasjon. Det vil være vår skamfulle byrde resten av våre liv.

 

Tidligere publisert som spaltist i Dagbladet 28. juni 2017

og som ekstern skribent på Antirasistisk.no 29. juni 2017

Verden er krevende – hva kan vi si til ungene?

Publisert som spaltist i Dagbladet 12. juni.

Hvordan, når – og hvorfor, egentlig – skal vi snakke med ungene våre om verden?

«Jeg synes det er så mye som går galt nå». Tiåringens oppgitte utbrudd midt i matpakkesmøring og pakking av sekk, mens klokka går en tirsdags morgen. Dette er samme ungen som for over et år siden – da et virkelig valg av Trump fortsatt muligens kunne regnes som en dårlig vits – foreslo at hvis nevnte kandidat ble valgt, så burde alle egentlig evakuere til Månen eller Mars, innsiktsfullt basert på tanken om at et slikt valg ikke bare ville være katastrofalt for USA, men for hele kloden.

Men så er det ikke bare Mr. Fake News som er ute og går på morgennyhetene og i avisbunken, da. Det er krig og forfølgelser, bombing av barn, global oppvarming, drukning i Middelhavet, Standing Rock, dødsstraff og Nord-Korea, Manchester, Kabul og London Bridge, mobbing og kroppspress – og for mye plast i havet.

Verden og utfordringene overvelder oss. Det er klart det er for mye. Uansett om du er førti eller ti år. Og tida er knapp, skolen starter om et kvarter, storebror har tentamen og i kveld er det fotballkamp. Hvordan, når – og hvorfor, egentlig – skal vi snakke med ungene våre om verden?

Spørsmålene har ikke ett, men mange svar. Men for det første – som foreldre har vi blant mange, mange andre ansvarsfelt faktisk også ansvar for politisk oppdragelse, samfunnsmessig bevisstgjøring av egne unger. Vi har absolutt mye vi skal og må; sørge for tran og tannpuss, slutte med smokk og begynne med sykkelhjelm og argumentere mot snus – og høre i engelske verb og ha med regntøy. Ja, livet er fullt. Men familien er ikke bare en servicestasjon for å sørge for materielt påfyll og at døgnets og ukas timeplan blir fulgt og så legge litt kos på toppen. Familien og foreldre/foresatte er også den primære plattformen for barnas skritt ut i den lille og den store verden, ut i samfunnet, ut i mylder og mangfold og krav og kaos utenfor hjemmets vegger og vern.

Å bli stor og voksen og klok og ansvarlig er ikke noe som skjer verken på 18-årsdagen eller noen annen enkeltdag. Det er en prosess, skritt for skritt; livet som leves, tankene som tenkes, samtalene som føres. Derfor er det vårt ansvar som foreldre.

Når temaet politisk oppdragelse settes på dagsorden, så er fokus gjerne på skole og barnehage, læreplan og profesjonalitet. Men, igjen, primæransvaret ligger på familien og foreldrene. Det er der vi alle starter. Krevende, men sant. Det vi gjør, den samtalen og den veiledningen, det fellesskapet og den støtten som gis, eller ikke gis, i hjemmet har virkning på veien videre. Som foreldre skal vi skal ikke bare oppdra rike, beskyttede barn i materiell velstand. Vi må også vise dem at samfunnskunnskap og engasjement teller. Vi har ansvar for å oppdra ansvarlige verdensborgere som forstår at verden trenger dem – ikke bare fordi de har lært det på skolen, fordi det står i læreplanen, fordi de har hatt det i lekse, men også fordi de har sett at dette er noe som vektlegges i hjemmet og blant mennesker de har nær seg.

Barn blir langt oftere omtalt som «objekter» for politikk, som noen som politikken omhandler og gjelder, enn som egne aktører. Vi diskuterer barnehageplasser, kontantstøtte, barnevern og skolepolitikk som politiske tiltaksfelt som omhandler barn – men uten at barn selv regnes med som aktører.

Men skal en møte framtida på egne bein, så må en være en aktør. En må ha kunnskap og en må ha trening i å reflektere og ta standpunkt. Mennesket, store og små, er til som «mennesket-i-fellesskapet». Vi er sosiale, ansvarlige, samfunnsbyggende – sammen. Vi er ikke bare løsrevne, rettighetshavende og forbrukende individer. Og barnet i familien skal gå inn i og selv skape mange, mange nye fellesskap gjennom hele sitt liv – og finne sin plass og sitt ansvar.

Det finnes en vedvarende pedagogisk myte om det frie barnet som danner seg selv. Dette kan knyttes til Roussaus idé om naturbarnet som skulle skjermes mot sivilisasjonens skadelige påvirkning. Vi kan også knytte det til (post-)moderne individorientert tenkning som fristiller barnet fra slekt, tradisjon og kontekst; vi vektlegger – med rette – at barna våre skal skape sin egen vei og ikke føle at de er pålagt å kopiere foreldres veivalg og meninger. Myten om naturbarnet er vakker, kanskje – men en myte like fullt. Det kontekstfrie barnet finnes ikke.

Å gi barnet frihet og rett til å finne sin egen vei, må innebære både å vise barnet verden, ledsage i forståelse og vise muligheten for å ha og stå for ulike meninger.

Dette inkluderer fundamentale verdier som respekt for ytringsfrihet og demokrati og vektleggingen av skille mellom sak og person. Vi må kunne vise barna at vi kan godt ha en saklig uenighet selv om vi har en nær personlig relasjon. Dette er blant de grunnleggende elementene vi kan velge å formidle til våre barn og som i langt større grad støtter opp om selvstendighet enn det å legge lokk på saker, snakke om «noe enklere» og/eller usynliggjøre egne standpunkter.

Naturbarnmyten fristiller foreldre fra ansvar på samme måte som tidsklemmestress-paradigmet vårt og vår institusjonalisering av det pedagogiske ansvaret for politisk oppdragelse. Tanken blir at enten utvikler barnet sin bevissthet og ansvarsfølelse selv – eller så tar skolen seg av det. Uansett skal jeg som foreldre ligge lavt og ikke påvirke for mye. Dette advarer jeg altså mot. Å ligge lavt, unngå temaer, å ikke ha tid – er like mye et signal om voksenhåndteringen og blikket mot verden som det å gå inn i temaer. Men da er det et signal som nettopp legitimerer avstandstagen og ansvarsfraskrivelse. Er det den ballasten vi skal gi barna med på veien?

Når barn blir drept i det de går ut av et konsertlokale, da står verden stille og skrekken senker seg over oss – og da stiller Supernytt og barnepsykologer opp med råd om hva vi bør si og hvordan vi bør snakket med barnet vårt. Det er bra. Vi trenger alle råd i kriser. Og barna må få vite både at vi vet og at vi vet noe å si.

Du kan være ganske sikker på at barn i de fleste aldre får vite om det verste også dersom du holder munn. Men da mister de din stemme, din medrefleksjon, trøst og forklaring. Så lytt og bruk rådene.

Men verden er ikke bare akutte kriser. Vi våkner alle når de forferdelige tingene skjer – og vi vet at det må snakkes om. Men dersom krisene og katastrofene blir den eneste anledningen for å formidle kunnskap og undring over verden til og med ungene våre, så skaper vi et alt for krevende verdensbilde for dem. Krisene er jo tross alt fortsatt unntaket. Hverdagspolitikken er grunnsteinene. Derfor må samfunn, ansvar, demokrati og debatt også være en del av den dagligdagse samtalen med barn og unge i hjemmet, ikke bare når bombene går av. Det må vi ha tid til og rom for. Vi skal være et filter som bidrar til å tilpasse til barnets alder og personlighet – men samtidig også en kanal som åpner opp, tydeliggjør, forståeliggjør og forklarer.

Verdenskartet vårt over kjøkkenbordet er fillete i hjørnene, så hardt brukt er det, måltid etter måltid – der kan vi forklare og se sammenhenger, historisk, politisk, geografisk. Ukraina, Venezuela og Libanon blir konkrete steder fordi vi vet hvor de ligger – kan se sammenhenger i tid og rom. Hverdagslivssamtalen må være fundamentet som gjør at vi takler de akutte krisene bedre. Ikke minst gir hverdagslivssamtalene håp fordi de viser at vi er mange som tar ansvar for utfordringene i verden, lokalt og globalt, skritt for skritt, dag for dag. Det er et viktig budskap til barn og unge.

Håpet ligger i ansvaret, debatten og fellesskapet. Der er det mange som bidrar. Der kan en være med. Vi kan snakke om frivillige organisasjoner på alle nivåer, om offentlig debatt i media og ansvar i skolegården, om valg til Storting og om FNs ansvar og fundament. Verden, samfunnet og politikken handler ikke bare om det vonde og skrekkelige. Det handler også om menneskets vilje, mot og samarbeidsevne. Og håp.

De gode samtalene kommer sjelden på bestilling eller etter en fastsatt timeplan. Plutselig er vi der – følger hverandres tanketråder og reflekterer sammen rundt noe viktig. Vi voksne får ballen i fanget, kan bruke anledningen til å utdype mer om bakgrunn, historie, verdier og muligheter. Vi kan spørre hverandre, tenke over hva som er viktig, riktig og mulig. Men vi må gripe dagen og øyeblikket. Akkurat da. For å klare dette må vi også legge til grunn at familieliv faktisk tar tid. Familieliv kan ikke bare være en restkategori som en bare tar seg tid til når alt annet er levert og gjort.

Med dagens fokus på alt som skal presteres og leveres utenfor familielivet fratar vi oss ofte et rom for den indre samtalen i familien utover å få kabalene til å gå opp slik at vi fortsatt kan levere alt det vi skal ut av hjemmet hver dag.

En fundamental oppgave i omsorgen og oppdragelsen av et barn er å gi barnet bevissthet om at det teller hva de gjør med livet sitt, dag for dag – og i livet som helhet. Vi er alle små, men med en bevissthet om at de små skrittene i livet teller og at store skritt også er mulig, mobiliserer vi barn – og kanskje også oss selv – til å leve ansvarlig. Dette er et opprør mot å videreføre vår innarbeidede, undertrykkende kulturarv symbolisert med Jantelovens bud om at du «ikke skal tro at du er noe». Det er å vise barn – vise mennesker – at alle skal tro at de er noe. At det teller det hver og én gjør. Du er ansvarlig for dine ord og handlinger. Bare aktører har ansvar. Menneskeheten har hatt omfattende oppgjør med brikke-tankegangen, med ideen om at en «bare» er en viljeløs og ansvarsfri brikke i et system. Over alt har Nürnbergdommene blitt selve symbolet på at vi ikke aksepterer ugjerninger legitimert med ordrer og passiv lydighet. Dette må også være budskapet vi møter barna med.

Dagens overveldende medieformidling, vrimmel av virtuelle virkeligheter og mulighet for å oppleve seg selv som aktiv bare en «liker» en post i sosiale medier – kan redusere noen og enhver til en klikker og kikker til tilværelsen – i stedet for en aktør. Men vi kan ikke bare være tilskuere og emotikon-leverandører til verden. Det skylder vi barna – og det skylder vi samfunnet. Det å tro at en er noe, er ikke å heve seg over andre. Det er å ta ansvar. Da trenger vi å kjenne systemene, rettighetene og demokratiets muligheter. Dette er politisk oppdragelse. Det er det vi bygger på.

Samtidig hører det med at i unntakstilfeller gjelder også systemenes nødutganger. Noen ganger må vi til og med må lage bråk og gå mot autoritetene – fordi det er det som er nødvendig og ansvarlig. Lydighet er ikke alt. Tør vi lære barna våre det? Selv innen det postmoderne er barns lydighet og tilpasning fortsatt et formidlet ideal. Det er fredelig når barna bare hører etter og ikke stiller spørsmål og stiller krav. Men er det en farbar vei? Vi vil jo ha et klokt, reflektert og demokratisk samfunn. Det er det beste grunnlaget for å håndtere kriser, utfordringer og hverdagspolitikk. Opplysning og refleksjon må da naturligvis være grunnleggende i skole og andre samfunnsinstitusjoner. Men familiene og hjemmene som barnas første og nærmeste arena må være selve kjernen. Det er der alt starter.

Unger som skal vokse opp til å greie seg selv må ha med seg en ballast hjemmefra som dreier seg om mer enn å kunne smøre egen matpakke, levere lekser i tide og selv kunne bestille spinnere på nett. De må bli snakket med som framvoksende aktører som har rett på informasjon og refleksjon – og plikt til å ta stadig mer ansvar selv. En bevissthet om foreldres grunnleggende ansvar for å oppdra ansvarlige samfunnsborgere er avgjørende for oss alle.

Om begrepene «vi» og «de andre».

Første gang publisert som spaltist i Dagbladet, 26.05.17 - Uviten om betydningen av «vi» og «de andre».

 

Analyser av konstruksjoner av kollektiv identitet og annenhet («vi» og «de andre») er verken selvfølgelige eller overflødige. Slike forståelser er grunnlaget for demokrati, inkludering – og også segregering – og danner basis for fordeling av goder og rettigheter. Derfor må de studeres, skrives om og snakkes om.

*

I Aftenpostens Uviten-spalte skriver fagfolk om det de mener er «dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk». 23. mai setter professor i statsvitenskap Øyvind Østerud andres tematisering av inndelingen av mennesker i «vi» og «de andre» på dagsorden. Han gjør dessverre sin kritikk av dette alt for enkel for seg selv. F.eks. ved å gjøre et nummer av selvfølgeligheter som at mennesker siden tidenes morgen har hatt oppfatninger om seg selv tilhørende ulike «vi»-grupper, avgrenset mot «andre». Klart det. Men at dette er grunnleggende psykologi , som han nevner,(og sosiologi, kan vi føye til) er ikke nok til å avvise analyser. Særlig ikke når hans påpekning av dette fører til at det sentrale i enhver tematisering av slike inndelinger tilsløres. Dette sentrale, som også statsvitenskapen må bry seg om, er to ting; nemlig a) skillelinjer er menneskeskapte og formbare – og b) skillelinjer brukes til å fordele makt, rettigheter og andre goder og ulemper. Dermed er dette politikk og nettopp derfor må slike skillelinjer faktisk analyseres og diskuteres, både faglig og journalistisk – og til og med noen ganger aktivistisk.

La oss ta formbarheten først: For identitets- og annenhetsbegreper er, som mye annet menneskelig, rett og slett konstruksjoner, laget av mennesker, innenfor historiske, kulturelle og politiske kontekster. De har ingen «egentlig» eller «naturlig» opprinnelse. Vi lager dem, igjen og igjen. Og en rekke politiske, administrative – og ikke minst økonomiske – prosjekter handler og har handlet om nettopp å forme «vi»-forståelser. Bygge en nasjon, f.eks. gjennom felles lovverk, skolevesen, språknormering, historieskriving og nasjonal kringkasting, for å nevne noe, eller knytte folk til en merkevare som bringer lojalitet og gjenkjøp. Identitetspolitikk eller identitetsbygging er ikke småtterier. Men også når vi ikke er oss bevisst eller har en plan om at vi skaper identitetsforståelser, så konstrueres de gjennom menneskelig kommunikasjon. Ofte gjennom å gjenta og sirkulere påstander og forståelser om enhet, røde tråder i historien og lange linjer og tradisjoner. Det er ikke noe galt i det, slik bygger vi kultur og fellesskap og sammenhenger for oss selv. Og alle slike prosesser innebærer grenser mot «de andre», – svenskene, danskene, nabokommunen eller de som bruker et annet merke joggesko – ellers hadde de jo ikke fungert.

Men dette kunne jo allikevel vært bare en artig selskapslek, «hvilken gruppe føler jeg meg nærmest i dag…», liksom – hvis det ikke var for det neste momentet, knyttet til fordeling og makt. Det å sette noen i én gruppe og andre i en annen, f.eks. ved å erklære noen som «vi» og noen som «de andre» er ikke en rent indre, psykologisk erkjennelse. Hvem som er «vi» og hvem som er «de andre» er ofte avgjørende for mye annet. Da kan det også bli alvor. Er man først «den andre» er det mye som kan følge av det – og mye som har fulgt av det gjennom tidene: Apartheid, slavehold, utenkeligheten av stemmerett for kvinner eller for eiendomsløse menn, jøder og jesuitters manglende adgang til riket, alle mulige ting som har blitt nektet LHBT-folk, jenter som ikke kan få hoppe på ski, urbefolkningsbarn som ikke får snakke sitt eget språk, tvangssterilisering av reisende som ikke «burde» få barn, oppfatninger om hvem som ikke bør få bestemme over klesdraktene sine selv av den ene eller andre grunnen, papirløse som ikke får ordinær helsehjelp….

Det er dessverre ingen ende på lista over eksempler på folk som ikke var eller er tilstrekkelig lik «oss» til å få ha de samme rettighetene som det gjeldende «vi»; det «vi» som til enhver tid har makt, og som bestemmer reglene for fordeling, definerer grenser mellom «vi» og «de andre» og håndhever reglene. Da blir det helt merkelig å mene at dette skulle være noe vi ikke skal og må diskutere og sette ord på! Og jeg beklager å måtte minne om det, men i ytterste konsekvens har folkemord blitt legitimert med nettopp det at noen er blitt erklært som «de andre», uten livsberettigelse, ikke «som oss».

Og at ytre press virker samlende innad, som Østerud hevder, er bare én versjon av historien. Like gjerne kan vi si at det splitter, skaper mistenksomhet og avstand og det som verre er, mellom folk som tidligere bare var vanlige naboer, jf. Balkan, tidlig nittitall, eller jødene vs. majoritetsbefolkning til nesten alle tider.

Så finnes jo alternativet, da. Og det kan godt hende det faller i den grøfta som Østerud tydeligvis synes at «moral» havner i, men der får vi bare havne, det er greit – for moral må mennesker ha. Menneskene har nemlig i et noenlunde globalt fellesskap klart å uttrykke noe sånt som «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Vi klarer jo å uttrykke universalitet i ord. At vi alle er likeverdige, har samme rettigheter, muligens til og med er i samme båt. Vi klarer bare ikke å leve etter det alltid. Det er en menneskelig svakhet og en politisk utfordring.

Nettopp derfor må skillelinjer mellom «vi»- og «de andre»-konstruksjoner settes på dagsorden. Igjen og igjen.

 

Fullverdige liv?

Første gang publisert som spaltist for Dagbladet, 25.05.17: Lever du fullverdig?

 

«Fullverdig liv», har unge Sterri lansert som begrep. Det er brakt på banen. Da kan vi kjøre debatt.

Vi kan jo ta det som en utfordring alle sammen. Lever du fullverdig? Hadde du en fullverdig dag i dag? På hvilken måte – eller why not? Ble det litt mye sjokolade, eller har du litt vondt i ryggen om dagen, krangla du med kjæresten – eller somla du bort for mye tid på telefonen og «glemte å trene»? Slapp av – vi skal ikke ta livet av deg for en dårlig dag eller to – men du kan jo føle deg litt mislykka i hvertfall. Så har vi som samfunn oppnådd noe, markert noe. Eller?

«Fullverdig», altså. Da skal man være både verdig – og rett og slett «full av verdighet»? Men hvor kommer den verdigheten fra? Etymologisk er det jo nærliggende å ty til begrepet om menneskeverd – men hvem kan vi erklære som full av menneskeverd og hvem er rett og slett bare litt sånn halvfull, eller knapt så det dekker bånn?

Det virker jo umiddelbart litt viktig å vurdere målestokken her, da! Hvordan måles verdighet? Hvordan måles menneskeverd?

Men kanskje det ikke måles i oss selv. Kanskje det ikke er en prestasjon, ikke sant… Kanskje våre famlende, halvveise, somewhat mislykka forsøk på å skrape sammen dagenes meningsfylthet, av bits and pieces, ups and downs… – allikevel ikke er det som skal måles og veies, verken av Sterri, Gud eller skatte-etaten eller hvem det nå er som står for denne målinga.

Kanskje er det i den aller, aller minste mikrobestandelen, i det aller mest grunnleggende det ligger? I selve eksistensen og erkjennelsen av at man er. I blikket fra den andre, i blikket fra fellesskapet, i inkluderingen og anerkjennelsen, uansett – i det aller minste, i det å være og bli sett. Kanskje kan vi gå så langt at det er i selve anerkjennelsen som en som er verdig – at verdigheten ligger?

Menneskeverdet ligger i inkluderingen, i den andres blikk. Ikke i mine kognitive evner, mitt nettobidrag til BNP eller i noen av de andre kreative forslagene unge Sterri deler med oss.

Hva om det er der vi er:

Menneskeverd er noe vi skaper – i fellesskap.
Verdighet er noe vi skaper – i fellesskap.
Fullverdige liv er noe vi skaper – i fellesskap, i våre blikk på hverandre, i våre anerkjennelser.

Eller – altså, faktisk fullt mulig, et helt reelt valg vi har: Fullverdige liv, verdighet og menneskeverd er noe vi undergraver, underkjenner, erklærer som mindreverdig – og eventuelt fjerner… – ved de andres blikk. Ved våre felles blikk – som dømmer.

Skjevt Brennpunkt om Storskog

Det var ikke sykler som kom til Norge over Storskog, det var mennesker. 5500 individer.

Det er helt strålende at «Brennpunkt» setter sitt skarpe søkelys på håndteringen av flyktningankomstene over Storskog i fjor vinter og på konsekvensene for relasjonen til Russland. Men den beretningen som ble formidlet fra NRK 28. mars var både mangelfull og skjevt vinklet.

Vinkling og omfang har naturligvis NRK full anledning til å velge, men det er behov for å utfylle bildet. En hovedinnvending er hvordan den politiske og praktiske håndteringen av flyktningankomstene i all hovedsak framstilles som knyttet til et kapasitets- og logistikkproblem – for Norge – i tillegg til å ha en utenrikspolitisk side overfor Russland.

En alternativ vinkling ville være å synliggjøre at dette handler om enkeltmennesker på flukt, mennesker som søker trygghet, barn og voksne som trillet sykler over en grense så langt nord og øst som en kan tenke seg i Norge i høst- og vinterkulde. Uansett politisk syn på innvandringsregulering og asylpolitikk, så er dette mennesker med egne liv og rettigheter. Dette er mennesker som fortsetter å være på flukt når Norges kapasitetsutfordringer løses av daværende statssekretær Jøran Kallmyrs kjappe grep og beordringer. Reportasjen het, symptomatisk nok, «Sykkelberget», og vi ser avslutningsvis at berget av sykler destrueres og fraktes bort. Men det var ikke sykler som kom til Norge, det var mennesker. 5500 individer.

Dette fører oss videre til den ensidige framstillingen av juridiske aspekter ved Storskogsituasjonen. Professor Peter Thomas Ørebech får redegjøre for sine synspunkter på grensehåndteringen uten at alternative synspunkter fremmes. Jøran Kallemyr får skryte av at Justisdepartementet kjørte gjennom en rekordrask saksbehandling av lovendring – en hurtighet som i alle andre sammenhenger ville og burde bli møtt med kritikk for å være uforsvarlig og udemokratisk.

Vi må stille spørsmålet om hvorfor «Brennpunkt» underkommuniserer det juridiske aspektet fra flyktningenes synsvinkel. Juss handler ikke bare om hva en nasjon kan tillate eller forby med hensyn til egne grenser, men ikke minst også om rettssikkerhet for individet og enkeltmenneskets rettigheter. Og – ikke minst handler politikk om en reell avveining mellom ulike prioriteringer. Det blir ensidig vektlagt hvordan Norges kapasitetsutfordringer skal løses av hensyn til Norge alene – ikke hvordan folkerett, menneskerettigheter og nasjonalt og internasjonalt ansvar i en global fluktsituasjon skal håndteres samtidig.

Tidshoppet midt i beretningen er meget påfallende. Slik «glemmer man» utsendelsesrundene Operasjon Vinter I og Vinter II, som helt faktisk var utsendelse av asylsøkere – uten realitetsbehandling av søknader. To jemenitter, sendt ut i januar, var i direkte fare for videre utvisning, med visum som gikk ut samme dag som utsendelsen. Norge sendte dem ut, mens aksjonister tok ansvaret for å dokumentere og få omgjort vedtaket for å hindre videre utsendelse til Jemen. Begge ble hentet tilbake til Norge i siste øyeblikk for ordinær asylbehandling. Hvor er «Brennpunkt»s blikk på det politisk uholdbare ved en slik undergraving av asylretten?

Den norske regjeringen hadde erklært at retur til Russland var «trygt», bussene skulle gå. I minus 30 til minus 40 grader. Videre usynliggjøres også hvordan aktivistoppmerksomhet, medieoppmerksomhet og sivilt mot av lokale faktisk stoppet den siste beordrede bussutsendelsen, der blant annet barnefamilier skulle fraktes over grensa i vinterkulda.

Denne utsendelsen omfattet mennesker som i dag har fått opphold i Norge etter individuell saksbehandling, slik de har rett til. Dersom de hadde blitt fraktet til Russland hadde de enten blitt arrestert eller deportert videre tilbake til krig. Russlands ikke-fungerende asylsystem er ikke tema i reportasjen. Det sammenfaller med det manglende individ- og rettighetsperspektivet, men det er fortsatt et politisk ansvar som burde vært belyst. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot returer til Russland. Dette er ikke reflektert inn.

Helt på slutten listes det opp en slags statistikk over Storskogflyktningene – hvor er de nå? En betydelig andel er «i andre land i Europa» eller «på ukjent adresse». Det som da ikke tydeliggjøres er at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs tilnærming til saksbehandling innebar at hundrevis av mennesker satt i uvisshet i opp mot ett år. Regjeringens budskap var at sakene deres ikke skulle behandles. Asylsøkerne skulle returneres til Russland, uansett hvilken type visum de måtte ha. Listhaugs påstand om at avtalen med Russland var slik fikk trenere saksbehandlingen helt til november 2016 – lenge etter at det var åpenbart at Russland slett ikke har tenkt å ta disse imot.

Hva gjør en familie på flukt da? Norge vil ikke behandle din sak og Russland vil ikke ta deg i retur. Du har ingen steder du kan sendes ut til. Framtida innebærer å være usynlig, papirløs og rettighetsløs i Norge. Er det rart at mange da har sneket seg over ei grense og havnet på «ukjent adresse», på flukt igjen? Slik behandlet vi altså mennesker på flukt. Skremsler og utrygghet stimulerer ny flukt, ut av et Norge som ikke var trygt nok. Og den politikken som ligger til grunn for dette legitimeres dessverre ved «Brennpunkt»s vinkling, der Norges kapasitetsproblemer og grenseutfordringer er hovedfokus.

Det er grunn til å spørre om hvorfor tidligere justisminister Anders Anundsens og Listhaugs styringsansvar og parlamentariske ansvar overhodet ikke nevnes i reportasjen. Listhaugs informasjonsansvar overfor Stortinget om avtaleverk og returer til Russland er et hovedelement som burde vært satt opp mot Kallmyrs selvskryt i reportasjen.

Motvekten som kunne balansert en slik framstilling fantes både den gangen og nå. Folket i Sør-Varanger har den historiske erfaringen med seg om flukt fra brente bygder og om nødvendigheten av å stille opp for hverandre. Manglende forståelse fra sør om omfang og bistandsbehov er de nok også vant til. Lokalsamfunnet, sivilsamfunnet og aksjonister over hele landet arbeidet sammen og løftet motvektsperspektivet mot regjeringens linje. Storskog ble satt på dagsorden nasjonalt og internasjonalt. Utsendelsene ble stanset – og deretter ble den evige rettighetskampen for individuell, rettsstatsbasert saksbehandling videreført av de samme forkjemperne. Fordi dette gjelder enkeltmennesker, hvert enkelt menneskes rettigheter.

Først publisert i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/kultur/det-handler-ikke-om-sykler-men-om-mennesker/67455310

#EarthHour – Ingenting er «bare» et symbol

(For det første er jo Earth Hour en av de koseligste lørdagskveldene i året, stillheten med bare stearinlys i hele huset, gitarspill i mørket og noen som myser på kortstokken eller småprater rundt kattunge-kurven. Bare så det er sagt…)

Men i tillegg – dette er ikke «bare en symbolhandling».

Symbolhandlinger er IKKE «bare symbolhandlinger». En ekstremt stor andel av det vi fyller dagene våre med, vi mennesker, er «bare symboler». Vi følger kulturelle og språklige koder, viser fram statussymboler eller antistatus-symboler – eller iscenesetter oss i sosiale medier med nye profilbilder, fulgt av hashtagger med – ja – symbolske gjenklanger. Vi matcher menings- og smaks-feller i klesvei og stil. Vi formidler våre egne narrativer, våre egne beretninger om liv og samfunn – med vektlegging av det vi mener skal være det framtredende, det viktige – det symbolske.

Vi fyller skjønnlitteraturen vår, nyhetsmedia, faglitteraturen med symboler, metaforer, sammenligninger og kontraster. Vi bruker milliarder på branding av merkevarer, reklamestunts, logokonstruksjoner og logoendringer. Vi utfører kulturelle gester overfor hverandre som symboler på vennskap, gjestfrihet, avsky eller avstand. For å ikke snakke om religionsmarkører, høytids- og livsritemarkører, nasjonsmarkører, ideologimarkører – you name it.

Mennesket er et kulturelt, kommuniserende og reflekterende vesen. Symboler is our middle name. Godta det.

Og så kan du fortsette med å velge hvilke symboler du ønsker å knytte til deg selv, ditt liv, din selvframstilling.

En verdensomspennende symbolsk markering for et bedre miljø og mindre forbruk er ikke det dummeste man kan formidle på en lørdags kveld.

Vi trengs. Vi er verden.

Fredagskveld. Holocaust Memorial Day, 2017.

For en uke siden satt vi «in horror» – mens vi så og hørte en innsettelsestale ingen kunne forutsett. Etter det har det gått slag i slag, beslutning og ordre for ordre, tweet for tweet, uttalelse for uttalelse – alt langt verre, langt mer katastrofalt, galskapsbasert og ytterliggående (og mye mer effektivt!) enn jeg tror noen av oss kunne forestilt oss. (Selv vi som var bunn-skeptiske fra før. Ungene mine sa for nesten et år siden at hvis Trump ble valgt (noe som på det tidspunkt var en uvirkelig tøyseversjon av framtida, rett og slett en vits!) – så fikk vi vel emigrere, – og siden USA har innvirkning på hele verden så fikk vi vel emigrere til månen eller Mars, da. Nemlig…. )

Samtidig, denne uka har vi sett en mobilisering av motkrefter, av krefter – av fellesskap og forsvar av verdier, redelighet, solidaritet og samfunnsansvar som vi alle må ta til oss! Her er vi! USAs parkvesen (!!!), Women’s March, Scientist’s March, medias kritiske motkrefter… grasrota verden over blir inspirert og vekket til handling.

Vi lever i en avkrok av Europa. Jadda. Men vi kan på ingen måte distansere oss fra det vanviddet som er i gang i USA. Ikke bare fordi USA som land har betydning for oss alle – men mest fordi de samme holdningene, de samme standpunktene, de samme inndelingene av folk i verdige og uverdige – våre og «the aliens» – gjenfinnes – også i europeisk og norsk politikk. I praksis og i retorikk.

Det er uansett vårt ansvar. Som borgere av Norge, Europa og verden (slik vi skrev våre barnslige adresser en gang i tida, Guri….. Europa, Jorda, Melkeveien…..jadda, vi hører til. Blant menneskene. Det er her.)

Det er utmattende. Det er alvor. Og det er avgjørende. I dag er det Holocaust Memorial Day. Et minne om hvor alvorlig det KAN gå når verden inndeles i «oss» og «dem», når slike skillelinjer normaliseres, når humanitetsblikket blir tilslørt fordi vi venner oss til en argumentasjon som rangerer mennesker på umenneskelig vis.

Men det har ingen hensikt å minnes fortida med avsky og skrekk hvis vi ikke kan ta ansvar for det som foregår i vår egen samtid.

Vi er så polstret her i avkroken vår. Det er så fredelig. Vi kan klage på været. Vi kan følge med på håndball og bry oss om leppekremer til skiløpere og vurdere om vi skal kjøpe mer eller mindre sjokolade. Takk til oss, liksom. Men når alvoret berører oss – «shakes us, as well» – fordi vi er en del av verden, er en del av menneskeheten – og «dette finner vi oss faktisk ikke i».
Da. NÅ. Da kan vi vokse og ta oppgaven. Kan vi det nå?!

Når begeret er fullt. Når fjerningen av støtte til familieplanlegging og prevensjon for fattige kvinner verden over, når lister basert på begrepet «removable aliens» lanseres, når fjerning av og forbud mot vitenskapelig informasjon fra offentlige tjenester forkynnes, – når begeret kort sagt er fullt.
Da er det fullt også for oss som fortsatt bader i olje og honning.

Og kanskje våkner vi. Selv vi i det polstra hjørnet.
Ser at vi er «the people», «Wir sind das Volk», vi er folket. Vi er rett og slett folk. Som har ansvaret for verden. Som marsjerer, snakker med naboen, strikker luer, deler med hverandre, tar i et tak, hyler i kor, kjemper for rettssikkerhet for alle og reiser oss for vern av unger på flukt, som tweeter og bruker stemmeretten – og organiserer oss, bygger sterke fellesskap.

Presset er sterkt. Vi trengs. Vi er verden.

Despoter og inhumaniteten vinner aldri i lengden. Menneskene og medmenneskeligheten vinner.

La det være vårt bud og budskap til hverandre: Medmenneskeligheten. Humaniteten. Rettsstatsprinsippene som sikrer oss alle. Styrken i dette. Kampen som forener kreftene. Alvoret som vekker oss. Denne tida trenger oss alle.