Skjevt Brennpunkt om Storskog

Det var ikke sykler som kom til Norge over Storskog, det var mennesker. 5500 individer.

Det er helt strålende at «Brennpunkt» setter sitt skarpe søkelys på håndteringen av flyktningankomstene over Storskog i fjor vinter og på konsekvensene for relasjonen til Russland. Men den beretningen som ble formidlet fra NRK 28. mars var både mangelfull og skjevt vinklet.

Vinkling og omfang har naturligvis NRK full anledning til å velge, men det er behov for å utfylle bildet. En hovedinnvending er hvordan den politiske og praktiske håndteringen av flyktningankomstene i all hovedsak framstilles som knyttet til et kapasitets- og logistikkproblem – for Norge – i tillegg til å ha en utenrikspolitisk side overfor Russland.

En alternativ vinkling ville være å synliggjøre at dette handler om enkeltmennesker på flukt, mennesker som søker trygghet, barn og voksne som trillet sykler over en grense så langt nord og øst som en kan tenke seg i Norge i høst- og vinterkulde. Uansett politisk syn på innvandringsregulering og asylpolitikk, så er dette mennesker med egne liv og rettigheter. Dette er mennesker som fortsetter å være på flukt når Norges kapasitetsutfordringer løses av daværende statssekretær Jøran Kallmyrs kjappe grep og beordringer. Reportasjen het, symptomatisk nok, «Sykkelberget», og vi ser avslutningsvis at berget av sykler destrueres og fraktes bort. Men det var ikke sykler som kom til Norge, det var mennesker. 5500 individer.

Dette fører oss videre til den ensidige framstillingen av juridiske aspekter ved Storskogsituasjonen. Professor Peter Thomas Ørebech får redegjøre for sine synspunkter på grensehåndteringen uten at alternative synspunkter fremmes. Jøran Kallemyr får skryte av at Justisdepartementet kjørte gjennom en rekordrask saksbehandling av lovendring – en hurtighet som i alle andre sammenhenger ville og burde bli møtt med kritikk for å være uforsvarlig og udemokratisk.

Vi må stille spørsmålet om hvorfor «Brennpunkt» underkommuniserer det juridiske aspektet fra flyktningenes synsvinkel. Juss handler ikke bare om hva en nasjon kan tillate eller forby med hensyn til egne grenser, men ikke minst også om rettssikkerhet for individet og enkeltmenneskets rettigheter. Og – ikke minst handler politikk om en reell avveining mellom ulike prioriteringer. Det blir ensidig vektlagt hvordan Norges kapasitetsutfordringer skal løses av hensyn til Norge alene – ikke hvordan folkerett, menneskerettigheter og nasjonalt og internasjonalt ansvar i en global fluktsituasjon skal håndteres samtidig.

Tidshoppet midt i beretningen er meget påfallende. Slik «glemmer man» utsendelsesrundene Operasjon Vinter I og Vinter II, som helt faktisk var utsendelse av asylsøkere – uten realitetsbehandling av søknader. To jemenitter, sendt ut i januar, var i direkte fare for videre utvisning, med visum som gikk ut samme dag som utsendelsen. Norge sendte dem ut, mens aksjonister tok ansvaret for å dokumentere og få omgjort vedtaket for å hindre videre utsendelse til Jemen. Begge ble hentet tilbake til Norge i siste øyeblikk for ordinær asylbehandling. Hvor er «Brennpunkt»s blikk på det politisk uholdbare ved en slik undergraving av asylretten?

Den norske regjeringen hadde erklært at retur til Russland var «trygt», bussene skulle gå. I minus 30 til minus 40 grader. Videre usynliggjøres også hvordan aktivistoppmerksomhet, medieoppmerksomhet og sivilt mot av lokale faktisk stoppet den siste beordrede bussutsendelsen, der blant annet barnefamilier skulle fraktes over grensa i vinterkulda.

Denne utsendelsen omfattet mennesker som i dag har fått opphold i Norge etter individuell saksbehandling, slik de har rett til. Dersom de hadde blitt fraktet til Russland hadde de enten blitt arrestert eller deportert videre tilbake til krig. Russlands ikke-fungerende asylsystem er ikke tema i reportasjen. Det sammenfaller med det manglende individ- og rettighetsperspektivet, men det er fortsatt et politisk ansvar som burde vært belyst. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot returer til Russland. Dette er ikke reflektert inn.

Helt på slutten listes det opp en slags statistikk over Storskogflyktningene – hvor er de nå? En betydelig andel er «i andre land i Europa» eller «på ukjent adresse». Det som da ikke tydeliggjøres er at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs tilnærming til saksbehandling innebar at hundrevis av mennesker satt i uvisshet i opp mot ett år. Regjeringens budskap var at sakene deres ikke skulle behandles. Asylsøkerne skulle returneres til Russland, uansett hvilken type visum de måtte ha. Listhaugs påstand om at avtalen med Russland var slik fikk trenere saksbehandlingen helt til november 2016 – lenge etter at det var åpenbart at Russland slett ikke har tenkt å ta disse imot.

Hva gjør en familie på flukt da? Norge vil ikke behandle din sak og Russland vil ikke ta deg i retur. Du har ingen steder du kan sendes ut til. Framtida innebærer å være usynlig, papirløs og rettighetsløs i Norge. Er det rart at mange da har sneket seg over ei grense og havnet på «ukjent adresse», på flukt igjen? Slik behandlet vi altså mennesker på flukt. Skremsler og utrygghet stimulerer ny flukt, ut av et Norge som ikke var trygt nok. Og den politikken som ligger til grunn for dette legitimeres dessverre ved «Brennpunkt»s vinkling, der Norges kapasitetsproblemer og grenseutfordringer er hovedfokus.

Det er grunn til å spørre om hvorfor tidligere justisminister Anders Anundsens og Listhaugs styringsansvar og parlamentariske ansvar overhodet ikke nevnes i reportasjen. Listhaugs informasjonsansvar overfor Stortinget om avtaleverk og returer til Russland er et hovedelement som burde vært satt opp mot Kallmyrs selvskryt i reportasjen.

Motvekten som kunne balansert en slik framstilling fantes både den gangen og nå. Folket i Sør-Varanger har den historiske erfaringen med seg om flukt fra brente bygder og om nødvendigheten av å stille opp for hverandre. Manglende forståelse fra sør om omfang og bistandsbehov er de nok også vant til. Lokalsamfunnet, sivilsamfunnet og aksjonister over hele landet arbeidet sammen og løftet motvektsperspektivet mot regjeringens linje. Storskog ble satt på dagsorden nasjonalt og internasjonalt. Utsendelsene ble stanset – og deretter ble den evige rettighetskampen for individuell, rettsstatsbasert saksbehandling videreført av de samme forkjemperne. Fordi dette gjelder enkeltmennesker, hvert enkelt menneskes rettigheter.

Først publisert i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/kultur/det-handler-ikke-om-sykler-men-om-mennesker/67455310

#EarthHour – Ingenting er «bare» et symbol

(For det første er jo Earth Hour en av de koseligste lørdagskveldene i året, stillheten med bare stearinlys i hele huset, gitarspill i mørket og noen som myser på kortstokken eller småprater rundt kattunge-kurven. Bare så det er sagt…)

Men i tillegg – dette er ikke «bare en symbolhandling».

Symbolhandlinger er IKKE «bare symbolhandlinger». En ekstremt stor andel av det vi fyller dagene våre med, vi mennesker, er «bare symboler». Vi følger kulturelle og språklige koder, viser fram statussymboler eller antistatus-symboler – eller iscenesetter oss i sosiale medier med nye profilbilder, fulgt av hashtagger med – ja – symbolske gjenklanger. Vi matcher menings- og smaks-feller i klesvei og stil. Vi formidler våre egne narrativer, våre egne beretninger om liv og samfunn – med vektlegging av det vi mener skal være det framtredende, det viktige – det symbolske.

Vi fyller skjønnlitteraturen vår, nyhetsmedia, faglitteraturen med symboler, metaforer, sammenligninger og kontraster. Vi bruker milliarder på branding av merkevarer, reklamestunts, logokonstruksjoner og logoendringer. Vi utfører kulturelle gester overfor hverandre som symboler på vennskap, gjestfrihet, avsky eller avstand. For å ikke snakke om religionsmarkører, høytids- og livsritemarkører, nasjonsmarkører, ideologimarkører – you name it.

Mennesket er et kulturelt, kommuniserende og reflekterende vesen. Symboler is our middle name. Godta det.

Og så kan du fortsette med å velge hvilke symboler du ønsker å knytte til deg selv, ditt liv, din selvframstilling.

En verdensomspennende symbolsk markering for et bedre miljø og mindre forbruk er ikke det dummeste man kan formidle på en lørdags kveld.

Vi trengs. Vi er verden.

Fredagskveld. Holocaust Memorial Day, 2017.

For en uke siden satt vi «in horror» – mens vi så og hørte en innsettelsestale ingen kunne forutsett. Etter det har det gått slag i slag, beslutning og ordre for ordre, tweet for tweet, uttalelse for uttalelse – alt langt verre, langt mer katastrofalt, galskapsbasert og ytterliggående (og mye mer effektivt!) enn jeg tror noen av oss kunne forestilt oss. (Selv vi som var bunn-skeptiske fra før. Ungene mine sa for nesten et år siden at hvis Trump ble valgt (noe som på det tidspunkt var en uvirkelig tøyseversjon av framtida, rett og slett en vits!) – så fikk vi vel emigrere, – og siden USA har innvirkning på hele verden så fikk vi vel emigrere til månen eller Mars, da. Nemlig…. )

Samtidig, denne uka har vi sett en mobilisering av motkrefter, av krefter – av fellesskap og forsvar av verdier, redelighet, solidaritet og samfunnsansvar som vi alle må ta til oss! Her er vi! USAs parkvesen (!!!), Women’s March, Scientist’s March, medias kritiske motkrefter… grasrota verden over blir inspirert og vekket til handling.

Vi lever i en avkrok av Europa. Jadda. Men vi kan på ingen måte distansere oss fra det vanviddet som er i gang i USA. Ikke bare fordi USA som land har betydning for oss alle – men mest fordi de samme holdningene, de samme standpunktene, de samme inndelingene av folk i verdige og uverdige – våre og «the aliens» – gjenfinnes – også i europeisk og norsk politikk. I praksis og i retorikk.

Det er uansett vårt ansvar. Som borgere av Norge, Europa og verden (slik vi skrev våre barnslige adresser en gang i tida, Guri….. Europa, Jorda, Melkeveien…..jadda, vi hører til. Blant menneskene. Det er her.)

Det er utmattende. Det er alvor. Og det er avgjørende. I dag er det Holocaust Memorial Day. Et minne om hvor alvorlig det KAN gå når verden inndeles i «oss» og «dem», når slike skillelinjer normaliseres, når humanitetsblikket blir tilslørt fordi vi venner oss til en argumentasjon som rangerer mennesker på umenneskelig vis.

Men det har ingen hensikt å minnes fortida med avsky og skrekk hvis vi ikke kan ta ansvar for det som foregår i vår egen samtid.

Vi er så polstret her i avkroken vår. Det er så fredelig. Vi kan klage på været. Vi kan følge med på håndball og bry oss om leppekremer til skiløpere og vurdere om vi skal kjøpe mer eller mindre sjokolade. Takk til oss, liksom. Men når alvoret berører oss – «shakes us, as well» – fordi vi er en del av verden, er en del av menneskeheten – og «dette finner vi oss faktisk ikke i».
Da. NÅ. Da kan vi vokse og ta oppgaven. Kan vi det nå?!

Når begeret er fullt. Når fjerningen av støtte til familieplanlegging og prevensjon for fattige kvinner verden over, når lister basert på begrepet «removable aliens» lanseres, når fjerning av og forbud mot vitenskapelig informasjon fra offentlige tjenester forkynnes, – når begeret kort sagt er fullt.
Da er det fullt også for oss som fortsatt bader i olje og honning.

Og kanskje våkner vi. Selv vi i det polstra hjørnet.
Ser at vi er «the people», «Wir sind das Volk», vi er folket. Vi er rett og slett folk. Som har ansvaret for verden. Som marsjerer, snakker med naboen, strikker luer, deler med hverandre, tar i et tak, hyler i kor, kjemper for rettssikkerhet for alle og reiser oss for vern av unger på flukt, som tweeter og bruker stemmeretten – og organiserer oss, bygger sterke fellesskap.

Presset er sterkt. Vi trengs. Vi er verden.

Despoter og inhumaniteten vinner aldri i lengden. Menneskene og medmenneskeligheten vinner.

La det være vårt bud og budskap til hverandre: Medmenneskeligheten. Humaniteten. Rettsstatsprinsippene som sikrer oss alle. Styrken i dette. Kampen som forener kreftene. Alvoret som vekker oss. Denne tida trenger oss alle.

Signaler

Signal. Signal. Signal.
Vi må sende et signal.
Vi må sende tydelige signaler. Sies det.

Men hva når signalene som sendes, lages ved å bruke virkelige mennesker. Bruke levende mennesker som signaler. Mennesker med levde, levende liv; dager og år som har kjedet seg sammen til minner, erfaringer og tilhørighet og savn. Eller liv med brudd, fravær og fortvilelse. Liv med strimer av håp om ei framtid.

Hva når signalene lages ved å bruke levende mennesker. Sånne virkelige mennesker, med hull på sokkene eller irriterende uvaner, eller som liker jazz eller sushi eller soloppganger. Mennesker med ønsker, evner, sårbarheter, styrke og kraft, svakhet og lengsel.

Hva når vi lager signaler av mennesker som er født med samme rettigheter, verdighet og menneskeverd som oss selv. Hva når vi fratar disse menneskene rettigheter, verdighet og menneskeverd – fordi det sendes et signal, et tydelig signal, og da bruker vi et menneske.

Hva slags signal sender vi da?
At mennesket ikke teller i seg selv.
At mennesket ikke har verdi i seg selv.
At mennesket, et hvilket som helst menneske som passer til signalsendingsparadigmet, kan fratas sin verdighet og verdi og sine rettigheter – når signaler sendes.
At signalene er viktigst.
Tydelige signaler.

Signal. Signal. Signal….

Kanondebatt!!

Skoleminister Røe Isaksen fra Høyre vil ha en norsk kanon.
 
Det hadde jo vært littegrann artigere med kanondebatt hvis
 
- det ikke (nok en gang) hadde blitt begrunnet med det skumle mangfoldet og de skremmende endringene i samfunnet (Kanoner som brukes mot mangfold og endring – det er feil type kanoner)
 
- ikke det var basert på den til enhver tid elitekonstruerte ideen om at fortida er et stabil og enhetlig reservoar der en kan hente opp råvarer til reetablering av kulturelt enhetlige fellesskap (Nei, fortida er ikke og var ikke enhetlig og stabil)
 
- en bare kunne (fortsette å) usynliggjøre at fortidige enhetskonstruksjoner blant annet er basert på samtidselitenes omfavnelser av tidligere tiders opprørske krefter
 
- og likeledes om en kunne (fortsette å) usynliggjøre at all fortid og dermed all fortidig kultur til alle tider har inneholdt annenhet, brudd med det etablerte, samtidig undertrykkelse av de opposisjonelle og de såkalt annerledes folka…
 
I andres fotspor
Som skoleminister tråkker Røe Isaksen forøvrig rett inn i 1990-tallets skoleminister – Gudmund Hernes (Ap) – sine sko. Hans store bekymring for det samfunnsoppløsende ved samtidas endringer, pluralisme, informasjonsoverflod og internasjonale press preget 90-tallets skolereformer og kanontenkning. Frykten ble blant annet formulert slik:
 
«Det rugges ved etablerte sannheter og gamle institusjoner. For barn og unge kan endringene og de hurtige skiftene gi et inntrykk av moralsk relativisme. Når rett og galt eller takt og tone ikke i samme grad er gitt og delt, blir mange barn og unge overlatt til sin egen etiske famling. Barn og unge utsettes for mange og kryssende impulser, med en overflod av informasjon og med trykk fra hele verden mot den lokale og nasjonale kultur. De unge utsettes dermed også for mangfoldig og motstridende verdipåvirkninger.» (Mandat til NOU 1995:9, Vedlegg I: s. 80)
 
Han oppnådde også å inkludere denne ekstremt ambisiøse enhetsfokuserte formuleringen inn i skolens formålsparagraf:
 
«Opplæringa skal [...] støtte opp under eit felles kunnskap-, kultur- og verdigrunnlag [...] i folket»
(Altså – det tas for gitt at dette grunnlaget allerede finnes – og skolens oppgave er å forsterke det).
 
Men det som faktisk er litt artig
Noe av det artige med å diskutere kanonstoff er nettopp at masse av kanonføden faktisk i sin tid var svært opposisjonell og kritisk orientert – og faktisk også hadde sitt svare strev med å bli sett, akseptert og anerkjent i sin samtid. Det er ettertidas omfavning som har gjort det til kanonføde.
 
Og det superartige da- er å spekulere i hva dette egentlig sier om dagens opposisjonelle og annerledes røster. De som forstyrrer enheten sånn for eksempel. De som bryter med ideene om likhet og harmoni. Det som bråker. Roter til. Protesterer. Nekter å godta det forøvrig forkynte fellesbudskapet. Bråkmakerne. De andre.

Nettopp den samfunnsmessige uroen som gjør at skoleministeren ønsker seg en kanon..

Fra Håvamål til Tøyen. Gjestfrihet som samfunnsbygging.

Straks er det jul.

Jula startet vel med en liten familie som ikke fikk plass i herberget. Og så startet det nok også med noen kalde nordboere som samla seg og feiret vintersolverv. Blant annet.

Uansett: Gjestfrihet er et sentralt stikkord. Det skal jeg si noe om her i dag.

Og jeg starter med Håvamål:

Eld han tarv/som inn er komen/og um kne kulsar.

Til mat og klæde/den mann hev trong/som hev i fjell fari.

(Dette er en av de aller første strofene i Håvamål, som består av mange slike vers som forteller om hvordan vi bør leve. Visdomsordene er over tusen år gamle, stammer fra førkristen tid og ble overlevert muntlig lenge før de ble nedskrevet på 1200-talet. Håvamål betyr «den høyes tale» – er altså Odins tale. Odin var den mektigste av de norrøne gudene og også guden for visdom og kunnskap, så hans leveregler for menneskene måtte ha en svært sentral posisjon. )

Og hva betyr så dette: Rett og slett: Den som kommer til deg – og har reist langt, fryser og er sulten, han trenger varme og mat. Og – underforstått: det skal vi gi. For det sier rett og slett denne leveregelen.

Gjestfrihet er altså et sentralt ideal i Håvamål. Men gjestfrihet står ikke alene, det er vevd sammen med klokskap, nøysomhet og ære, som også er viktige dyder her.

Siden dette var regnet som Odins ord, så er det lett å tenke at dette er gammelt og norsk og opprinnelig at en kan bli rent stolt. Her er liksom den norske folkesjela. Og jeg som jo vil si noe positivt om gjestfrihet, kunne jo nettopp slå til på en slik kobling, hvordan gjestfrihet er dypt forankret i det såkalt norske.

Men jeg vil ikke gjøre det så enkelt.

For så enkelt er det jo ikke. Gjestfrihet er jo ikke norsk– det er allmennmenneskelig. Bud om gjestfrihet og tradisjon for gjestfrihet, finnes i alle kulturer. Håvamål i seg selv har paralleller i annen gammel visdomstradisjon f.eks. fra Midtøsten.

For gjestfrihet er menneskelig. Det er praktisk. Det ivaretar relasjoner mellom folk og trygger dermed oss alle. Gjestfrihet gjør at vi kan være trygge på at vi blir tatt i mot – når reisa er lang og livet er vanskelig. Det gir stabilitet og forutsigbarhet – slik at vi kan fungere som gode og ansvarlige mennesker selv.

For hva sier gjestfrihet om forholdet mellom deg og meg? Mellom «oss» og «de andre». Og for å presisere det på veien; det er ikke «galt» å operere med begreper om «oss» og «de andre». Vi gjør jo alltid det. Identitet innebærer en form for avgrensning, fra det utenfor identiteten. Noen heier på Vålerenga og noen på Rosenborg. Det er greit nok.

Så lenge vi fortsatt lar fellesskapene vi bygger, bestå av forskjeller, være i bevegelse, være åpne for endring.

Det alvorlige og samfunnsundergravende er nemlig når slike skiller mellom individer og grupper blir absolutte, blir hogget i stein og betong og brukt til å holde folk nede, holde folk ute, nekte folk rettigheter, gradere folks menneskeverd og hindre fellesskap og utvikling.

Gjestfrihet – forstått som nettopp Håvamåls budskap om å «gje eld og mat og klede» til den som har reist langt over fjellet – eller forstått som det nødvendige praktiske arbeidet folk gjorde for å gi varme, mat og klær til dem som hadde reist over hav og land for å komme fram til Tøyen eller syklende over grensa på Storskog – det er det motsatte: Det er ikke skillelinjer hogd i stein og betong. Det er gjensidighet. En gang er det deg – en gang er det meg. Og vi er like, du og jeg. Vi trenger det samme. Vi trenger eld og mat og klede. Sokker til en tiåring, bleie til en toåring, sårstell og en kopp te til bestemor – og et system der retten til å søke asyl og få behandlet sin sak blir ivaretatt. Folk trenger dette og vi forstår at folk trenger dette fordi vi er mennesker – like, likeverdige mennesker med menneskelige behov alle sammen.

Og da dreier det altså seg ikke bare om det praktiske og akutte – eld og klede. Jeg vil presisere at vi trenger også rammer som fastholder politiske og juridiske rettigheter som allmenne rettigheter, for alle.

Det er det som i siste omgang gjør det mulig for oss å gå videre, som skikkelige folk. Som kan leve ordentlige liv. Bli forstått. Ha et hjem. Få en jobb. Få en venn. Bidra i et felleskap.

Gjestfrihet innebærer jo at den ene er i en posisjon der en tar i mot og tar seg av en gjest. Det innebærer en forskjell. Men mest av alt innebærer det et likeverd. Fordi gjestfrihet ikke er basert på veldedig nåde – eller at jeg er så utrolig snill mot deg! Det rett og slett basert på at den som «inn er komen» skal få varme og mat. Fordi han trenger det. Fordi han er som deg. Og i morgen kan det være deg.

Ingen spør om gjesten er i nød eller søker lykke. Og hva er egentlig forskjellen? Han er inn komen – og trenger noe som du kan gi. Sammen hører dere sammen og bygger gjensidighet og et felles samfunn.

Gjestfrihetsrelasjonen innebærer derfor først og fremst likeverdighet mellom vert og gjest. Mellom meg og deg, oss og de andre. Det er derfor dette er så viktig.

Og det var et slik gjestfritt, selvfølgelig, likeverdighetsbasert fundament i folk som kom til syne i fjor høst. Over hele Europa. Applaus på togstasjoner i Tyskland. Utdeling av vannflasker og nødhjelp langs balkanruta. Grekere og frivillige fra hele verden som reddet folk i land langs greske kyster. Som stilte opp da det offentlige og de store organisasjonene ikke strakk til. Da var det selve folket – menneskene – som viste seg – som viste sine – våre – idealer og verdier med praktisk handling. Folk stemte med sine gjerninger. De gjorde det de mente var rett.

Vi har opplevd at myndighetspersoner forsøkte å stemple disse gjerningene. Disse nødvendige gjerningene. Denne omsorgen, tekoppene, ullgenserne, sokkene, klesskiftet til en baby som hadde blitt fraktet i kjølebil gjennom Europa i den samme bomullsdrakta i døgn etter døgn. Stemple disse med et merkelig konstruert begrep – «Godhetstyranni». Godhet ble språklig koblet til tyranni, altså til ond, ensidig maktbruk. Forstått slik at når folk går ut og viser slik praktisk omsorg og gjestfrihet så dannes et retorisk rom der det blir vanskelig å være i mot. Den såkalte godheten blir enerådende, dominerer debatten. Altså den blir «tyrannisk».

Det var jo et ambisiøst forsøk på å stemple og vri debatten..

For jeg vil fortsatt si at – hadde det nå vært så vel! At verden var så enkel. At gjestfriheten eller godheten om du vil – rådet ensidig. At vi bare gjorde vår menneskelige – medmenneskelige gjerning – og delte eld og klede – og grunnleggende politiske og juridiske rettigheter – med dem som trengte det. Vi bare gjorde det.

Bare fordi det er det man gjør når man er et skikkelig menneske i et felles samfunn.

At dette faktisk var den dominerende diskursen.

Men slik er det jo ikke.

Reaksjonen fra folk var spontan og nødvendig – også fordi det var en reaksjon på et system og en debatt som ikke lot gjestfriheten og rettighetsfokuset råde. Slik sett var det overhodet ikke et uttrykk for noen enestående snillhet og godhet. Det var ikke de spesielt «snille» som sto med tannbørstene og matserveringen. Det var – og er – et uttrykk for et nødvendig likeverd og gjestfrihet. Noen trenger det du kan gi.

Og i året som har gått har vi opplevd at den politiske debatten har fortsatt å forsøke å undergrave et slik likeverds- og gjestfrihetsfundament. Det stemples som naivt. Det bygges murer og og gjerder. Det snakkes om trusler mot egen velferd. Begrene endres. En snakker om økonomiske migranter. Lykkejegere. Ankerbarn.

Altså «de» er ikke som oss. De er ikke «folk som i fjell har fari og treng eld». De defineres som « noen andre» og de vil aldri bli som oss. Ikke en del av vårt fellesskap. Skal ikke ha samme rettigheter.

Det farligste med dette er at da bryter vi ned vår egen sivilisasjon.

For da ender vi med å endre premissene for medmenneskelighet og likeverd. Da undergraves etablerte universelle menneskerettigheter. Da løses sivilisasjonen – samfunnet – fellesskapet vårt – opp. Vi isolerer oss i vår lille materielt velutrustede krok – og har ikke eld og klede og likeverd å tilby lenger. Og uten likeverd undergraver vi også vår egen posisjon i verden. Hvis menneskelig likeverd ikke lenger er fundamentet vårt i møtet med «den andre», han som i fjell har fari.

Det er det alvorlige.

Alternativet er altså å starte med det barnslig enkle. Gjestfriheten. Tekoppen. Håvamåls urgamle budskap basert på likeverdet. Det vi deler. At mangfoldet finnes innenfor fellesskapet. Anerkjennelsen av at med ulike historier og ulike egenskaper tilhører vi et felles samfunn der vi gir og får – mottar hjelp og presterer selv og yter tilbake – deler og videreutvikler. Har like rettigheter. Forventer likeverd av hverandre.

Og da er vi ikke bare gjest og vert. Da er vi jamnbyrdige. Og blir venner. Naboer. Kollegaer. Medborgere.

Det er samfunnsbygging.

God jul.

 

(Teksten er basert på mitt foredrag på årets OXLO-konferanse «Flyktninger og arbeid: mangfoldets ressurser og mulighetenes by?» 21. september, 2016)

Desembermelankolien. Og vintersolverv.

Desember er alltid den mest sårbare tida i året. Mest hudløs. Mest i limbo. Mest usikker. Mest søvnmangel. Flest tårer. Mest lengsel. Mest utilstrekkelighet.

Rundt oss er mørket. I oss er lengslene, savnet etter noe som var – eller lengselen etter noe som en gang skal bli, eller – hva vet vi – noe som vi alltid skal lengte etter? Det skal jo liksom være GOD jul og GODT nytt år. Men hvem vet hva som er godt lenger – hvordan definerer vi det lenger i vår postfaktuelle debatt-tid der skillelinjer, grenser, piggtråd og rettighetsforskjeller mellom «oss» og «dem» framheves som et vern av det gode, et vern av verdier! Hvor til og med godhet og medmenneskelighet har blitt latterliggjort og kritisert på ministernivå, som et tyrannisk trekk, en tvang.

Newspeak, here we come. Snu alle våre begreper på hodet – pøs inn faktaforvregninger. Og legg på en dash av dårlig samvittighet for for mange kokosmakroner eller for mye ribbefett som en sjarmerende pietisme-imiterende krusedull på toppen. For syns skyld. Og for å snakke oss bort, igjen og igjen.

Kan det da bli «godt» – eller blir det alltid bare lengslene vi sitter igjen med, uansett – mens vi pynter oss utad med kjekke kvikkaser på twitter og idyll på instagram?

Desembers sårbarhet er også bundet til travelheten – rundt oss, inne i oss, den selvvalgte, den kulturelle, forventningene – egne og andres, som skal sorteres og prioriteres – for vi styrer jo selv så klart, lar oss ikke presse, velger selv om vinduspuss og julekort, økologisk surkål, krans på døra eller en liten lysende Rudolf på balkongen er viktig, vesentlig/ uvesentlig/ midtimellom/ borte/hjemme/uavgjort, men alt SKAL velges og valget stempler deg, skaper deg…. du husker det?

VELG, menneske, velg!

Og uansett hva jeg velger, så står bussene stille i Aleppo, så fryser småbarna i den strømløse leiren på Chios, så drar nye båter over havet, så blir nylig utsendte unggutter rekruttert til Taliban i Kabuls gater, for overleve må de jo – og uansett om jeg velger lite eller mye sukker eller fløte, svibler eller julestjerner til naboene – eller røde eller hvite sløyfer – eller om jeg gir alt jeg eier til ulltepper, telt og varmeovner …, så sitter jeg her og er en representant for den vernede velstanden vår, i denne visstnok veldig verneverdige kroken i verden. Der vi bruker 300 millioner på nyttårsaften-fyrverkeri, for å nevne noe. Uansett hva jeg gjør, så sitter jeg her og er det beskyttede «vi», den skjermede lille gruppa som kan velge og dermed også er dem som svikter.

Og uansett hva jeg selv velger akkurat i dag, så blåser kalde, mørke vinder over det politiske landskapet både i Norge og i verden, det velges politiske ledere som undergraver fakta, menneskeverd og likeverd med et smil om munnen. Og som snakker og skriver og blogger og smiler og deler og liker og konstruerer troverdighet og sannheter som det passer dem

Og årets slutt og desembers travelhet, forventninger og krav bidrar også til tilkortkommenheten. Små mennesker på jorda, nok et år er gått, nok et år i gave. Hva gjorde vi med livet, hva ga vi tilbake dette året, hvordan brukte vi årets muligheter?

Sårbarhet.

Desember.

Samtidig. Samtidig. Nå: I dag snur sola.

Det er da noe som er verdt å klamre seg til da allikevel, midt i mørket og de kalde vindene. Håpet. Lyset. Våren – en gang der framme. Til og med noen solfylte januardager hjelper til. Igjen og igjen viser naturen sin evne til å føre oss videre, gi livet nye sjanser, nye muligheter for vekst og endring.

Og rett der rundt hjørnet står det nye året. Det er nok av oppgaver og utfordringer å ta fatt på. All desembers melankoli og lengsel og kalde vinder bare understreker alvoret i dette.

I dag snur sola. Det skal bli bedre. Jeg må tro det.

Noe tar tid. Det går ikke av seg selv, slik sola, frøene, varmen, jordsmonnet, trekkfuglene og meitemarkene holder naturmaskineriet, håpet og veksten i gang, rundt og rundt, år etter år. Så raskt og så organisk-automatisk er det ikke i menneskesamfunnet.

Naturkreftene strekker ikke til i menneskesamfunnet – her må det menneskekrefter til!

Vi må ville og velge. Vite og mene. Stå for noe. Og vi må gjøre det sammen.

Desembermelankoliens sårbarhet og utilstrekkelighetsfølelse, knyttet til det ene lille mennesket som bare, bare er én.., må kompenseres ved at vi sammen står for det gode, for solidariteten, for fordeling, for vern av menneskerettigheter og anstendighet. Da er hvert ord, hver tekst, hvert slagord, hver tweet, hver klapp på skuldra, hver hjelpende hånd, hver fordelingsforbedrende gjerning, hver støtteerklæring og hvert skritt vi går, ikke bare ett skritt alene, én røst alene – men et skritt i et tog som bygger seg større og større, en røst i et kor som synger seg kraftigere og kraftigere, et bidrag i en stor helhet for å bevare et menneskeverdig samfunn.

Mennesker kan bygge gode samfunn. Sammen. Det spiller en rolle hva vi gjør.

Vi er alle en. Vi er mange. Sola snur.

 

Når mørket er som mørkest…

Luciadagen og juletida her i nord handler mye om å tenne et – og mange – lys mot mørket som omgir oss. Mørke og kulde og kamp mot naturkrefter har vi mye erfaring med, vi som bor i denne vesle avkroken av verden langt mot nord. At lys må tennes og varme gjøres opp – for at vi i det hele tatt skal overleve – og for at vi skal kunne ta vare på hverandre, det vet vi jo, innerst inne.

Kanskje har vi glemt hvor hardt livet egentlig kan være – her vi har pakket oss inn i glava-fylte hus, med flislagte bad og varmepumper og har et oljesmørt velferdssamfunn som polstrer oss så godt at folk  til og med gidder å bruke energien sin på fikst formulerte iritasjoner over at marsipangrisene visstnok ikke følger kalenderen.

Når perspektivet blir så snevert – så er det ikke rart at de store kampene går oss forbi. Nærsynthet er trygghet. Fokusere på det vi kan strekke hendene ut til og ordne selv, eller eventuelt slå sure kommentarer om at «sånn er det blitt, gitt». Mye trygghet i det.

Så slår det oss allikevel i en mørk desembermorgen i en skoleaula – eller i skumringen i en barnehagegarderobe, der unger som snubler i side skjorter nok en gang synger seg rett inn i hjertet og viser oss hvor sårbare vi er. Der er lyset – i mørket. Det lyset vi trenger, i den mørkeste desembertida, der vi går oss vill i nettbutikker og gløgg og girlandere og reklamekataloger som forteller oss at auberginefargede juleduker er det rette i år….

Det er snørrete unger i strømpebukse og hvit skjorte bakfram som lyser opp og viser oss vei. Fordi de er små. Fordi de er sårbare. Fordi sangen er vakker og enkel. Fordi de trenger oss – og vi trenger dem. Og fordi budskapet er det sentrale:

Lyset mot mørket. Lyset som skal berge oss, fordi vi deler det og trenger det sammen.

For ja, gode folk. Verden er fortsatt forferdelig vanskelig. Livet er fortsatt forferdelig hardt. Utenfor glavavarmen og marsipandiskusjonene og aubergine-dukene, som vi klamrer oss til.

I dag sender sivilbefolkningen i Aleppo sine siste farvel til verden. Sine siste farvel! En ødelagt by. Og nå kommer henrettelsene. Svart senker natten seg.

I dag famler ungdommer vi ikke stilte opp for, med sine første dager i et farefylt Afghanistan, for mange et land de aldri har bodd i selv. Fanget, sendt ut, alene. Natten er mørk og stum.

I dag sulter barna i Jemen. I dag bor over 60 000 flyktninger i elendige leire i Hellas, 200 000 i Italia. Skyggene truer.

Og i dag går nye båter over Middelhavet. La alle komme over i live!

Det er brutalt å la den vanskelige verden få være synlig for oss. Kontrasten til våre trygge julegater og julehjem blir så ekstrem at vi knapt nok makter det. Det er forståelig at vi ønsker å lukke øynene i vår følelse av maktesløshet.

Men – «Når mørket er som mørkest og ingen klokker slår (og her låner jeg i vilden sky Odd Nordstogas tekst) – da virker det som natten har vart i hundre år…» – det er da vi ikke kan være tause .

Det er da vi må huske vår oppgave på jorda.  La lyset mot mørket minne oss om det. At det vi er satt her på jorda til, er å ta vare på.

Ta vare på hverandre.

Beskytte et barn.

Verne mot det onde.

Rekke ut en hånd til en venn.

Hjelpe en ukjent.

Ta vare på jorda.

Gi skjul til den som er på flukt.

Dele brød og ild med den som er på vandring.

Bære byrdene for hverandre.

 

Hvis vi ikke lenger husker at det viktigste vi gjør, er å TA VARE PÅ, da mister vi vår egen menneskelighet.

Da slukker lysene.

Men det lar vi ikke skje.

 

HVIS….

Hvis ungen min hadde måttet flykte alene til et land langt-og-lengre-enn-langt unna. For å unngå å bli drept, sånn for eksempel. For å si det rett ut.
Og så fortalte han til myndighetene der at han ganske riktig er femten år, for det er han jo.

Og så syntes disse langt-unna-myndighetene at det ville være så inmari lurt å sende ham til en sånn antikvarisk, uvitenskapelig og faglig og etisk underkjent Grøgård-alderstest (en sånn som Norge bruker…) – og den for eksempel (tenk på et tall, da dere..) slo fast at han muligens var nitten år.

Og SÅ – ble disse myndighetene langt unna strenge i maska og sa så myndig og tydelig de kunne til denne blonde ungdommen med små skjeggstubber (hvis du ser nøye etter), at «Hør her, unge mann på flukt. Nå har du rett og slett opptrådt GROVT UAKTSOMT. Og det må man jo ikke gjøre. Du har jo løyet til oss. Du har oppgitt en alder som ikke stemmer med vår uvitenskapelige, antikvariske, faglig og etisk underkjente test, som bare en eneste gammel mann i det lille landet vårt langt av sted tar på seg å gjøre. Og så uaktsomt får ikke unge menn fra andre land oppføre seg.»

Og så utviser de ungen, da. Alene tilbake krig. For så strengt vil de ha det i det landet langt avsted.

Det hadde jo vært ganske ille da, hvis noe sånt hadde skjedd.

Heldigvis kan akkurat ungen min ha mattetentamen, og rydde ut av oppvaskmaskina og spille kort med lillebroren sin og være akkurat femten år – og ikke trenge å flykte alene og bli beskyldt for grov uaktsomhet.

 

 

 

Sultestreik syttende mai

Mens vi gikk i togene våre her på berget og feiret vår frihet og våre grunnlovsfestede rettigheter – (ja, for det er jo det vi feirer den syttende mai hvert år, selv om det er lett å glemme det og tenke at det er våren, iskremen eller eventuelt  en kritiserbar nasjonal selvgodhet som er det sentrale) – sitter desperate flyktninger i flyktningeleire på europeisk jord og er fratatt grunnleggende rettigheter, med EUs og også Norges velsignelse. De er fratatt bevegelsesfrihet, mange er fengslet – uten dom, og uten å ha gjort noe kriminelt – og deres rett til å søke asyl blir ikke ivaretatt. De er låst i limbo, fratatt muligheten til å ta vare på seg selv og sin framtid – uten at vi gir dem noe alternativ.

Så – nøyaktig samtidig som vi feiret våre rettigheter denne 17. mai 2016, startet 15 menn og 13 kvinner i flyktningeleiren Souda på den greske øya Chios rett utenfor den tyrkiske kysten, en sultestreik for å kjempe for sine rettigheter.

Mens jeg strøk bunadsskjorter kvelden før kvelden fikk jeg beskjed om den planlagte aksjonen. Midt mellom barnetog og sekkeløp fikk jeg tilsendt bilder og formulerte krav. Jeg kjenner alle ansiktene. Jeg har snakket med dem. Jeg har delt ut sandaler i riktige størrelser til barna deres.  Jeg har møtt dem i lange frokostkøer daglig. Og fått servert pulverkaffe hos dem i en kveldsstund.

Da jeg reiste hjem etter arbeid som frivillig i Chios’ flyktningeleire i april, var min bevegelsesfrihet og mine rettigheter sammenlignet med deres skarp: «I do not allow you to leave» – sa en av mine nye venner, en 34 år gammel lærer og trebarnsfar fra Syria til meg da jeg tok farvel. For det er jo meningsløst paradoksalt; jeg kan reise, krysse grenser, bevege meg fritt, dukke opp i en leir som denne og forsøke å gjøre gode, men naturligvis utilstrekkelige, gjerninger – og så bare reise igjen når det passer meg, mens alle andre sitter igjen.

Hans reise til Europa, med lærerkone, tre små barn og en bror med skader etter bombing, er en beretning om trusler, fare og frykt – og overlevelse. Til de til slutt ankom øya Chios, én dag for seint. 20.mars 2016. Den datoen flyktningeavtalen mellom EU og Tyrkia erklærte som skillelinjen for mennesker på flukt. Etter denne dagen får ingen båtflyktninger reise videre til det greske fastlandet. De er strandet på øyene. Men etter denne dagen har ingenting skjedd. Det er to måneder siden.

De har ikke fått søke asyl – i Hellas, slik de skal kunne gjøre. Prosessen er ikke igangsatt. All informasjon er usikker og ufullstendig. Det er bare å vente. Og vente. Stadig kommer nye båter, flere flyktninger. Leirene blir fullere. Ingen informasjon. Mat deles bare ut av frivillige. Ingen framtid. Ingen skole. 40 % er barn. En av tre kvinner i aktuell alder er gravid. Mange babyer er allerede født på gresk jord etter flukten over havet og lever her i disse leirene. Her er gamle, syke og funksjonshemmede. Uro og protester øker.

Det er farlig å sultestreike. Det er farligere når du allerede har levd to måneder i flyktningeleir, etter en strabasiøs flukt, fått for lite og for ensidig mat, sovet på harde gulv eller på bakken, tett, tett sammen med hundrevis av andre, med lus, skabb og infeksjonssykdommer som blomstrer, fått begrenset tilgang til vann, sovet lite midt i leir-ståket, kommet for seint til frokostutdelingen og gått glipp av maten – og mest av alt vært konstant bekymret over situasjonen, den manglende informasjonen og den manglende framtida, de traumatiserte barna, den syke babyen… Hvor mye sult tåler du da?

Det er enda farligere når motmakten er så stor – her står hele EU med støttespillere og backer opp om disse uholdbare rammene om folks liv. Det er også farligere pga. den retoriske – men også høyst operative bagatelliseringen av den enkelte flyknings liv og rettigheter som usynliggjør det hele. Alt er bare tall – «54  000 stranded flyktninger i Hellas». Alt er generelle begreper – «flyktningebølger». Hvem ser egentlig disse enkeltmenneskenes kamp? Media og frivillige blir utestengt fra mange av leirene. Beretningene deres og ropene om rettferdighet kommer ikke fram. Hvem kommer til å lytte til deres krav? Hvem tar ansvaret her?

Dette er mennesker som søkte trygghet – hos oss – i Europa. De rømte fra dødstrusler. De solgte alt de eide og kjempet seg fram. Og nå har vi møtt dem med å frata dem selv deres mulighet til å påvirke sin egen situasjon. Når ingen lytter – har man da noen stemme? Det eneste virkemidlet de har igjen er å rette presset mot seg selv og sin egen kropp. Nekte seg mat. Er det noen som bryr seg om det?

Budskapet og kravene fra menneskene Souda er enkle:

«We are losing our children’s time (and ours here) – Because of you.»

«We are at hunger strike to get better life for children.»

«We don’t need food – We need Future.»

«We are Humans not animals.»

«We want a lawyer to speak in the name of us.»

«International protection/relocation in another EU-country»

«Specific time for interviews appointment»

De ber om en advokat til å tale sin sak. En reell vurdering av beskyttelsesbehov. Og så en avtalt dag for å komme i gang med asylintervju. Grunnleggende rettmessige behov som som Europa må ivareta – hvis vi faktisk mener at vi vil verne våre vedtatte rettigheter, våre inngåtte traktater og det vi framhever som våre grunnleggende idealer.

Vil vi det? Eller vil vi bare spise vår egen is under syrinene, lukke øynene og vente på neste langhelg?

Vi skal feire vår grunnlov. Uten fnugg av samvittighetskvaler. For all del. Med eller uten flagg og is og trange bunadssko. Vi skal markere de rettigheter vi har – så vi faktisk ikke glemmer hva vi har og hva som er kjempet fram gjennom årene.

Men i vår hyper-privilegerte posisjon, der vi kan feire, der vi kan bruke våre rettigheter i frihet  – så er også ansvaret vårt stort og betydningsfullt for å kjempe for de rettighetene vi allerede har fått selv, skal gjelde alle.

17. mai i Souda, Chios, minner oss om den kampen som står igjen.

 

Kronikken ble først publisert på Radikal Portal.

https://radikalportal.no/2016/05/19/sultestreik-syttende-mai/